Hun tar imot journalist og fotograf på kontoret i NTNU Handelshøyskolens bygg med de karakteristiske rustplatene i Elgeseter gate. Her nærmest okkuperte Monica Rolfsen plass for seg og staben i Fakultet for økonomi, NTNUs nyeste enhet. Okkupanten legger ikke beslag på mye plass for egen del. En liten arbeidspult og et møtebord. Kontoret er nøkternt og ryddig. Det vil si omtrent som Monica selv. Hun er i tillegg sta, energisk og målbevisst, tre ord som går igjen når Monica Rolfsen beskrives. Videre er hun et arbeidsjern, en duracellkanin. Og hun er selverklært treningsnarkoman.

8000: Om noen dager skal professoren og dekanen ta imot 8000 studenter ved NTNU.

Skal ta imot 8000

Det skal vi komme tilbake til. La oss først gå noen dager frem i tid: Onsdag i neste uke skal dekanen og professoren ta imot 8000 nye studenter ved NTNU. I vakre kapper vil Rolfsen og de andre i universitetets toppledelse gå i høytidelig prosesjon og markere at et akademisk år starter.

- Immatrikuleringen er en stor dag. Jeg husker godt min egen immatrikulering ved NTH i 1985. Det var høytidelig og flott, selv om ledelsen den gangen ikke hadde kapper. De kom først da NTH ble til NTNU i 1996, sier Monica Rolfsen.

Hun er selv et ektefødt barn av Norges største universitet. Hun har tatt diplom (mastergrad) og doktorgrad ved NTH/NTNU. Nesten hele yrkeskarrieren har hun jobbet i Sintef og på NTNU.

Høstlig vår i Trondheim

I midten av august lar det seg ikke lenger skjule at sommeren er på hell. Lange, late dager erstattes av stadig kortere. Fra naturens side er det en litt kjip del av årshjulet, men i Trondheim skjer det noe positivt. Når dagene blir kortere og skyggene lengre, er det som om våren kommer til byen. Trondheim blir født på ny når studentene kommer.

Studiestart er rett og slett en stor begivenhet for landets fremste universitetsby, og Monica Rolfsen står i begivenhetenes sentrum. I fjor ble hun utnevnt til dekan for Fakultet for økonomi. Sjef altså, for de om lag 3500 som skal studere økonomi og ledelse i kombinasjon med teknologi i Gjøvik, Ålesund og Trondheim.

- Nå er NTNU omtrent like stort som Norges Handelshøyskole på økonomi- og ledelsesfag, og det liker ikke bergenserne å høre, ler Monica.

Tidstypisk: Året var 1987, og hårsveisen til Monica Rolfsen var slik det skulle være for 21-åringer i 1987. Genseren er selvstrikket med mønster for studenter som gikk på bergingeniørlinjen (Berg A) på daværende NTH.

Det lyser i dekanens mørke øyne. Hun gleder seg ikke bare til å slå bergenserne, men også til å møte de nye studentene. Helst ville hun undervist dem, men rekker det ikke. Det er mange som vil ha en bit av dekanen.

- Jeg liker godt å undervise. Jeg har undervist veldig, veldig mye, første gang som 22-åring. Da var jeg student og øvingslærer i et fag som het «Samfunn og bedrift», et obligatorisk fag for alle sivilingeniørstudenter. Det var skummelt, men gikk bra.

Det var kanskje noen som allerede da så et stort potensial hos den skoleflinke studenten. Hvis hun var like energisk som 22-åring som hun er som 50-åring, sto det i hvert fall ikke på engasjementet.

Akademisk krybbe

Sjefen for økonomifakultetet koser seg over at økonomimiljøene ved gamle Høgskolen i Sør-Trøndelag og gamle NTNU omsider er slått sammen. Hun koser seg minst like mye over at DNB, landets største bank, nå heller satser på sivilingeniører fra Trondheim enn siviløkonomer fra Bergen.

- Ja, det er veldig artig. Stadig flere bedrifter velger våre kandidater fordi de kan mer matte og teknologi enn de tradisjonelle økonomene.

Monica Rolfsen viser til kandidatene som uteksamineres fra Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse (Ind.øk.). Instituttet er også hennes egen akademiske krybbe. Hun var i 1989 blant de første studentene som ble uteksaminert fra Ind.øk, før instituttet fikk tilnærmet stjernestatus. Der har hun også tatt doktorgrad, hun har ledet instituttet, og det var der hun i 2015 ble professor med organisasjonsutvikling i teknologibedrifter som spesialområde.

Kandidater fra Ind.øk. blir sivilingeniører, men er like mye økonomer. Kombinasjonen teknologi, økonomi og ledelse har slått an både i arbeidslivet og blant studentene. Dette er linjen med de nest strengeste inntakskravene på NTNU.

- De to første årene av utdanningen er nesten identisk med den som de rene teknologistudentene får. De tre siste årene blir det gradvis mer oppmerksomhet om økonomi- og ledelsesfag, selv om teknologiprofilen er med helt inn i masteroppgaven, sier fakultetssjefen.

- En form for galskap

«Kom igjen nå! Løft knærne! Fire til! Skyv opp!» Treningsinstruktør Rolfsen roper ut kommandoer. Et dusin kvinner, kun kvinner denne dagen, gjør som de får beskjed om. Det steppes, løftes, bøyes, pustes og peses i takt med body pump-musikken. «Knebøy-sanger», som instruktørens datter Ingvild har døpt lyden der teksten betyr null og rytmen alt.

Professoral trening: Besøket øker på treningssenterets gruppetimer der Monica Rolfsen er instruktør.

Monica er født og oppvokst i Trondheim, men ter seg som en sunnmøring. Hun har nemlig gjort det smarte grepet at hun får betalt for hobbyen sin. Professoren og dekanen er instruktør på si’ ved to av byens treningssentre.

- Jeg har dårlig ballfølelse. Gymtimene på skolen var derfor ikke morsomme. Jeg er heller ikke glad i å gå på ski eller å jogge. Men innendørs trening passer meg fint. Jeg har alltid likt dans. På gruppetimer kan jeg kombinere musikk, rytme og trening.

Der de aller fleste ville valgt å bli med som deltagere, har Monica Rolfsen en ganske annen tilnærming.

- I høst skal jeg ha seks timer i uken som instruktør på gruppetreninger. I sommerferien er det blitt 10-12 timer hver uke. Å være treningsinstruktør er en hobby jeg har hatt i seks år, sier hun.

Yoga ble en naturlig videreutvikling av interessen for trening. Flere har interessert seg for yoga. Men bare å være interessert er ikke nok for en duracellkanin. Monica ga seg ikke før hennes kunnskap om yoga var basert på 200 timer kurs, 2000 sider pensum, praktisk eksamen, skriftlig eksamen som ville tilsvart omlag 15 studiepoeng på et universitet, pluss dokumenterte kunnskaper i det bortimot utdødde skriftspråket sanskrit.

- Det er en form for galskap, jeg ser den.

I støtet: NTNU-dekan og professor Monica Rolfsen (50) er treningsinstruktør på fritiden. - Trening er hobby. Det gir meg påfyll og energi, sier hun.

Hun vil ikke kommentere det selv, men Monicas gruppetrening er blitt en merkevare som trekker til seg trimmere og treningssugne.

- Noen spør om jeg aldri har fri. Da svarer jeg at trening er hobby og avkobling, sier Monica.

- Er du i stand til å slappe av i betydningen å ikke gjøre noen verdens ting?

- Ja, jøss. Jeg kan sole meg en hel dag, men da må jeg ha en bok.

LES FLERE PORTRETT HER

Helst flere av dem. Monica er et lesende menneske. Hun kan være et gnagsår for kundeservice i Adresseavisen. Hvis avisen ikke kommer i rett tid om morgenen, vet hun å si fra. Og rett tid for Monica betyr i sekstiden, eller i alle fall før avisens leveringsfrist kl. 6.30. Hun pleier å henge på telefonen ett sekund over halv sju hvis avisen ikke er på plass.

Jo Nesbø snek i køen

Den øvrige lesingen går i alle slags sjangre, men aller helst krimlitteratur.

- Jeg leser bøkene i den rekkefølgen de kommer fra bokklubben eller blir kjøpt inn, og jeg følger dermed det kjente industrielle lagerstyringsprinsippet «FIFO» (first in, first out). Men jeg er slett ikke rigid. I sommer snek Jo Nesbøs nyeste seg foran i køen.

Foreldre: Her er tre år gamle Monica på 17. mai mellom pappa Rolf og mamma Kari.

Professor Rolfsen har også selv skrevet bøker. Seks om organisasjonsfag. Flere av dem brukes som lærebøker i dag, blant dem den hun skrev sammen med den pensjonerte sosiologiprofessoren Morten Levin.

- Boken «Arbeid i team» dekker fagfeltet i bred forstand, men enkelt sagt handler vellykket teamarbeid om tre ting: Hva skal vi gjøre? Hvem skal gjøre det og hvordan skal det gjøres? De aller fleste teamarbeid som går dårlig, mislykkes fordi deltagerne ikke i fellesskap har funnet svar på disse spørsmålene, forklarer den ene forfatteren.

Som del av NTNUs øverste ledelse er hun også selv deltager i et team.

- Det er et stort ansvar. Da skal jeg ikke lenger bare representere økonomifakultetet, men helheten i universitetet, sier hun.

I diskusjonen om campus har Monica Rolfsen fremstått som en av rektor Gunnar Bovims lojale støttespillere. Hun er også en av de mest energiske. Det blir hevdet at det langt på vei er hennes iherdighet som har ført til at økonomimiljøene ved NTNU er slått sammen.

Omkamp om jentepoeng

For ett år siden var hun sterkt kritisk til at Kunnskapsdepartementet fulgte en anbefaling fra styret ved NTNU og fjernet jentepoeng fra en rekke teknologifag ved universitetet, inkludert Industriell økonomi. Monica Rolfsen, som da var leder ved dette instituttet, uttalte at bortfallet av jentepoeng vil «sette oss ti år tilbake i tid.»

- Det står jeg for. I fjor sank jenteandelen ved Ind.øk. fra 50 til 18,5 prosent. Hvordan det blir i år, vet vi først når vi ser hvor mange som møter opp. Hvis jenteandelen øker til rundt 30 prosent, skal vi være fornøyd, men hvis andelen blir rundt 20, vil jeg gå inn for at jentepoengene blir gjeninnført. Det er naivt å tro at vi har likestilling, sier hun.

Monica klimabølle

Monica Rolfsen mener hun har en god sak om kjønnspoeng. Det opptar og engasjerer henne. Hun vet også når hun har en dårlig sak. Stikkordet «bilkjøring» gjør at den ellers så fremoverlente, energiske og tydelige Monica blir vag, kraftløs og spak som etter en altfor hard treningsøkt.

Alenemor: I mange år var Monica alene om den daglige omsorgen for barna Ingvild, som i dag er 19, og Jarand (t.h.), som er 22. Bildet er fra 2002.

Hennes dårlige samvittighet står parkert på den digre parkeringsplassen mellom Rustbygget og Gløshaugen. Bilen er blank og fin, men er likevel en ripe i Monicas lakk. Hun prøver seg med at det er en nøktern og praktisk hybridbil, men allerede før ordene er sagt, innser hun at det ikke er et holdbart argument for at hun, som ikke lenger har små barn eller kan påberope seg kronglete arbeidsvei, må kjøre bil mellom Rosenborg og Elgeseter. Før var avstanden enda kortere, til Gløshaugen, det vil si et par lange steinkast. Det tilsvarer også sånn cirka distansen mellom liv og lære for den tidligere Venstre-politikeren.

Den gang da i 2003: - Da barn nummer to kom, ble det for innviklet å bare ha sykkel som fremkomstmiddel. Bilen brukes kun til barneleveranser. Sykkel er mitt fremkomstmiddel, året rundt, sa Monica Rolfsen i en Ukeadressa-sak om partitoppenes biler.

- Jeg vet det, jeg har bare dårlige unnskyldninger. Men trening før og etter jobb, det er så lettvint …

Monica er ellers flink til å søke blikkontakt. Nå går blikket ned eller ut av vinduet.

- Du verden for et fint vær vi har i dag …

Egenrådig brumlebass

Nåværende matpakkebilist Monica Rolfsen var som Venstre-politiker i 2001 forslagsstiller da Torget ble stengt for bilkjøring. Mindre bilbruk, i det minste på det teoretiske plan, har vært en grønn tråd i hennes politiske engasjement. For 20 år siden var hun i noen måneder personlig rådgiver for daværende Venstre-leder og statsråd Lars Sponheim.

Njet til ski: For det første likte Monica (4) ikke å gå på ski, og har aldri likt det siden. For det andre mislikte hun sterkt å ikke få være først! Bildet og scenen er fra Stubbanrennet.

Den egenrådige brumlebassen var mer begeistret for sine egne råd enn andres, så Monica tok farvel med Næringsdepartementet og kom tilbake til Trondheim. Hun satt i bystyret fra 1999 til 2007. De fire siste årene var hun gruppeleder for Venstre og leder for den innflytelsesrike kontrollkomiteen. Hun har mange ganger fortalt oss arme borgere hvordan vi bør te oss. Men hun selv

- Hvor lenge skal du være en del av problemet og kjøre bil til og fra jobb?

- Ja, nei, si det. Parkeringsplassen vil sikkert forsvinne på et tidspunkt …

Heier på industri

Monica vil heller snakke om hvordan hun ble partipolitisk interessert, enn å bli plaget med dårlig samvittighet på fire hjul. 50-åringen, som blir 51 på dagen for immatrikulering, har ikke vært en ungdomspolitisk broiler. Tvert imot. Hun ble interessert i partipolitikk da hun ble 30, var ferdig med doktorgrad og jobbet som arbeidslivsforsker i Sintef. Saken som utløste engasjementet var verken rettferdighet, klima, miljø eller fred i verden.

- Mitt engasjement ble vekket av næringspolitikk, nærmere bestemt industripolitikk, og Venstre var et naturlig valg.

Monica insisterer på å bli trodd på at hun alltid har vært opptatt av industripolitikk. Hun hadde en stor opplevelse i påsken. Ikke på grunn av skiføre, appelsiner og late fridager, men fordi røddagene ga anledning til å lese stortingsmeldingen om industripolitikk som regjeringen la frem før påske.

- Det er tross alt første gang siden 1981 at en regjering har lagt frem en industrimelding, sier hun, og snakker like entusiastisk om samlebåndsproduksjon som andre omtaler en heftig konsertopplevelse.

Engasjementet for industriell produksjon kommer fra tiden som student, doktorgradsstipendiat og som forsker i Sintef. Hun har blant annet jobbet mye med industrimiljøet på Raufoss, men det var i USA hun fikk en aha-opplevelse.

Så lyset hos Harley-Davidson

- Ind.øk-klassen min var i 1988 på besøk ved Harley-Davidson-fabrikken i Pennsylvania. Noen år tidligere var Harley-Davidson nær ved å gå konkurs, men så hadde de tatt i bruk en ny produksjonsmetode, som ble kalt just in time eller lean, som vi på norsk kan kalle slank produksjon. Jeg ble helt frelst. I 1988 var det ikke mange som snakket om lean, men nå gjør «alle» det.

Lean er en organisasjonsmetode for å kunne produsere mest mulig effektivt. I doktorgradsavhandlingen prøvde hun i 1993 å innføre begrepet «japanisme» om det samme fenomenet. Denne henvisningen til Toyota fikk ikke fotfeste, men lean produksjon er blitt allemannseie som begrep og metode, og Monica Rolfsen var blant de første i Norge som så dette utviklingstrekket.

Kan skifte noen lyspærer

Så var det igjen det med liv og lære. Hun som er sivilingeniør, har doktorgrad i industriell produksjon, er professor og har ansvar for å

utdanne teknologer, er så upraktisk at omgivelsene himler med øynene og hun selv henfaller til frustrasjon over egne manglende evner. Monica giftet seg i mai i år med Karl Erik Haug. Han sier dette om sin kones manglende praktiske evner:

- Hvor upraktisk det er mulig å være forsto jeg først etter at jeg traff Monica.

- Omtrent hvor upraktisk er du, professor Rolfsen?

- Jeg greier å bytte lyspærer, men ikke riktig alle typer. Jeg er helt håpløs på praktiske ting. Jeg tenker helt feil, og så blir jeg frustrert.

Karl Erik utdyper:

- Jeg skulle bytte ringeklokke på huset hennes. Jeg skrudde ned en festebrakett og la skruene i hånda hennes. Da jeg noen sekunder senere trengte skruene for å montere opp, hadde hun kastet dem.

At teknologen mangler praktisk sans er ikke det eneste området der Monica Rolfsen bryter rolleforventningene. Den målbevisste og til fingerspissene engasjerte akademikeren er opptatt av brune puber. Å gå på småsjabby buler er en hobby hun gjerne deler med tidligere bystyrekollega Trygve Bragstad. Men heller ikke på dette området kan Monica Rolfsen helt legge fra seg forskerens metode.

- Trygve og jeg hadde satt oss fore å komme til bunns i spørsmålet om hva en brun pub egentlig er. For å finne svaret besøkte vi så mange brune puber som mulig i løpet av én kveld, og vi noterte likheter, forskjeller og andre refleksjoner vi gjorde underveis på vår vandring fra pub til pub. Da vi satt på Kafé Larssen med hver vår notatbok og gjorde feltnotater, ble vi tatt for å være skjenkekontrollører. De andre i lokalet skulte olmt på oss, ler Monica.

- Hva er din definisjon av en brun pub?

- At det er litt slitent, ikke spilles høy musikk, er ujålete og har avslappet stemning.

- Det er kanskje enda et kjennetegn?

- Ja, at de serverer ordentlige halvlitere, ikke 0,4. Det er en vederstyggelighet!