60-70 prosent av Norges niåringer er på Snap, som er det sosiale mediet de yngste bruker mest. Samme tall gjelder for Facebook og Instagram når ungdommen er blitt rundt 12 år. Samtidig har én av ti norske jenter vurdert å fikse på utseendet sitt. Er det en sammenheng?

Medietilsynet har gjort ei kartlegging av ungdommens mediebruk. Prosjektleder Thomas Haugan-Hepsø ble overrasket da han fikk se de høye tallene for niåringenes bruk av sosiale medier.

Han forteller at det er i åtte-niårsalderen de fleste norske barn får sin første smarttelefon.

Tallenes tale

I boken «Kroppsklemma» bruker lege Kari Løvendahl Mogstad tall fra NRK i en undersøkelse gjort av Norstat i 2015 der én av tjue norske jenter i alderen mellom 15 og 29 år svarer at de har fikset på utseendet sitt. Og én av ti har vurdert det.

Forsker Tilmann von Soest ved Universitetet i Oslo forklarer at det er vanskelig å fastslå hvor mange som faktisk gjør permanente endringer på utseendet sitt.

- Det var først ei veldig stor økning for noen år tilbake, men så har det holdt seg relativt stabilt. Men såkalte light-operasjoner har økt ganske mye. Som for eksempel bruk av Botox, sier han.

Sammen med en kollega har von Soest forsket på hvorfor så mange kvinner legger seg under kniven, og svarene handler ofte om at de har et dårlig selvbilde.

- Forskningen vår viser at de som har gjennomført en plastisk operasjon blir fornøyd med akkurat den kroppsdelen de har operert, men selvbildet blir ikke bedre.

«Fikset» litt på nesa

Caroline Sofie Saga er i så fall jenta mot strømmen. Hun er opprinnelig fra Kristiansund, men bosatte seg i Trondheim for noen år siden. Hun er utdannet og jobber som frilans makeupartist og stylist. For omtrent to år siden opererte Caroline Sofie nesa si. Hun sier hun ikke gjorde det for å følge et visst kroppsideal.

- Jeg følte meg aldri stygg og jeg lette ikke etter feil med utseendet mitt. Det var bare nesen jeg hadde et kompleks for. Nå er jeg ganske fornøyd med utseendet mitt.

Hun hadde alltid hatt komplekser for nesa, og hvis hun skulle fotograferes så holdt hun alltid en hånd foran ansiktet.

- Nå kan ikke jeg snakke for alle, men det ga ingen mersmak. Greia var at komplekset mitt gikk utover min mentale helse. Da jeg fikset det ble jeg ferdig med saken. Det var ikke noe bli-ny-prosjekt der jeg skulle forandre alt.

- Bedre livskvalitet

Caroline Sofie beskriver tiden etter den plastiske operasjonen som en stor lettelse.

- Mange mener at jeg sikkert burde dratt til psykolog i stedet, men jeg fikk faktisk bedre livskvalitet etter operasjonen.

I forkant av operasjonen var hun helt åpen om planene sine.

- Jeg sa det til alle vennene mine bare fordi jeg gledet meg så innmari. Jeg kan forstå at folk som ikke har hatt lignende komplekser for utseendet sitt synes plastisk kirurgi er et drastisk tiltak. Det er det også, det er ikke noe å ta lett på. Men folk burde være litt forsiktige med å dømme så hardt, synes jeg.

Selv om Caroline Sofie selv er veldig fornøyd med valget, ønsker hun ikke å oppfordre andre til å følge hennes eksempel.

- Jeg mener faktisk at klinikkene bør være strengere med å vurdere pasienters mentale helse før de gjennomfører plastisk kirurgi.

Hun opererte nesa i Trondheim, og ble ikke spurt om årsaken til at hun ville opereres.

- Jeg ble bare spurt om hvordan jeg ville nesa skulle se ut, og fikk ingen spørsmål som kunne avdekket om jeg mentalt var klar for dette.

Hun mener folk som føler de får bedre livskvalitet av å fikse noe de har et stort problem med, bør få aksept for det.

- Mange mener vi skal akseptere oss selv akkurat som vi er. Det er en veldig fin tanke, og det er helt fantastisk for dem som klarer det. Det blir kanskje å sette det litt på spissen, men det er innafor at transkjønnede mennesker opererer kroppen sin fordi de føler at de er født i feil kropp. Jeg mener det ikke er en så ulik problemstilling fra oss som har operert oss plastisk - for vi har tross alt ikke bestemt hvordan kroppen vår skal se ut selv, og da synes jeg det burde være helt innafor å forandre det som føles feil.

Caroline Sofie har sluttet med blant annet falske vipper. Restylane prøvde hun bare én gang.

- For to år siden var jeg i en periode der jeg eksperimenterte veldig med utseendet. Blant annet prøvde jeg flere spreke hårfarger.

Hun mener hun i dag har et veldig sunt forhold til sitt eget utseende.

- Jeg går som oftest uten sminke og fokuserer ikke så mye på det lenger. Sminke er for meg en måte å være kreativ på. Jeg ser på det som kunst.

- Hvordan ser framtiden til skjønnhetskulturen ut?

- Jeg tror dagens fiksekultur kommer til å bli mer akseptert framover. Jeg har merket at de fleste som stritter imot er av den eldre generasjonen.

Grensa er flyttet

Lege og forfatter Kari Løvendahl Mogstad sa tidligere i sommer at hun mener grensene for hva som er normalt av permanent fiksing på kroppen er strukket for langt.

Hun får støtte fra Elena Makridis. Ei jente opprinnelig fra Mo i Rana, som har bodd flere år i Trondheim. Hun har fått et navn på Instagram for sine sminkebilder, en hobby hun har ved siden av jobben som markedskoordinator i Oslo.

- Grensene er flyttet mye bare på noen år. Hvem vet hva det neste som er normalt blir?

- Hva tenker du om dagens skjønnhetskultur?

- Jeg er litt delt. På en måte tenker jeg at det er bra vi har så mye åpenhet rundt det, og at skjønnhet og fiksing ikke er tabu. På en annen side er vi mye mer eksponert nå enn tidligere. Det gjelder alt innen skjønnhet. Vi blir hele tiden minnet på hva vi kan gjøre for å bli vakrere.

Elena tror det at alt er blitt så tilgjengelig, gjør at så mange velger å ta en snarvei.

- Men når det gjelder det mentale, hvordan vi tenker om oss selv, tror jeg ikke mange er villig til å jobbe med det. Man betaler heller flere tusen kroner for fettsuging for å fikse et problem jeg mistenker egentlig er psykisk.

Populær på Insta

Elena har over 30 000 følgere på Instagram, og hun begynte hobbyen sin i tiden før hashtagen «makeup» hadde rundt 134 millioner innlegg på Instagram. I dag føler hun selv på et press.

- Vi var veldig få som hadde sminkekontoer da jeg startet. Nå er det kommet så mange. Jeg har ramla litt av, fordi det er så mye press på at du må levere.

Hun startet kontoen fordi hun elsket det. I starten la hun ut det hun kaller to sminke-«looks» i uka. En «look» vil si å pynte seg med en viss type sminke.

- Nå er jeg nede i én «look» i måneden omtrent.

- Hvor lang tid bruker du på sminken i hverdagen?

- Ikke lang tid. Jeg sminker meg veldig lite til vanlig, kanskje 10 minutter.

- Hvor lang tid tar det å lage en insta-look?

- Det varierer jo hvor ekstrem looken man går for er. Men kanskje en time.

Elena tror sosiale medier har spilt en stor rolle når det gjelder fiksekulturen. Men i motsetning til annet skjønnhetspress på sosiale medier, synes hun ikke det er skadelig med stort sminkefokus.

- Folk har sett «the power of makeup», hvor mye man kan forandre seg. Da vil litt sminke være nok til at man føler seg bedre. Det er veldig gøy å kunne gjøre noen endringer bare med sminkeredskap. Men sminke handler også om så mye mer enn det å forbedre noe, det er en lidenskap og en måte å uttrykke seg på.

- Hvordan tror du skjønnhetskulturen vil utvikle seg?

- Enten blir vi lei av presset, og det at vi skal være så flotte og fine hele tiden, eller så blir det bare verre og verre.

Hun synes utviklingen de siste fem årene har eskalert kraftig, og hvis det blir enda mer ekstremt, tror hun det er en indikator på at det er mange som egentlig trenger annen type hjelp.

- Jeg er glad for at jeg ikke er tenåring i dag med alt vi blir eksponert for hele tiden.

Kjønnskonkurranse

- Er det en forskjell på hvordan jenter og gutter takler skjønnhetspress, tror du?

- Nei, jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror menn er akkurat like opptatt av å se bra ut, men de er kanskje ikke villige til å ofre like mye som kvinner.

Akkurat det kan psykologspesialist og professor på NTNU, Leif Edward Ottesen Kennair fortelle mer om.

- De siste tiårene er det blitt mye mer fokus på konkurranse mellom menn når det gjelder utseendet, enn det har vært tidligere.

Kennair mener årsaken til at jenter og damer bruker så mye tid og penger på å fikse utseendet sitt, er det han kaller intraseksuell konkurranse. Det vil si at jentene konkurrerer med andre jenter.

- Det er en konkurranse mellom kvinner om å fremstå som den vakreste, gitt de normene som til enhver tid er etablert. Begge kjønn er opptatt av både konkurranse med andre av samme kjønn, og det å fremstå attraktiv for det motsatte kjønn.

Ottesen Kennair kaller utseendet et luksustrekk, noe man kan bry seg om når andre grunnleggende ting er på plass.

- Pynting, sminking og diverse statussymboler har vært en del av menneskers interesseområde så lenge som vi har hatt kultur. Utseendet sier noe om helse og genetisk kvalitet. Det sier også noe om verdien man får som partner og hvor reproduktiv man er.

Ottesen Kennair mener det er en grunnleggende misforståelse at mennesket fra naturens side er opptatt av utseendet sitt. Han ser kulturen som et evolusjonsprodukt som drives av psykologiske mekanismer, og at våre psyke igjen påvirkes av kulturen, som i en sirkel.

Sammenlignings-syken

I Røde Kors' lokaler i Verftsgata 4 sitter en lystig gjeng rundt et langbord. Alle åtte er engasjerte i lokallaget til ungdomsorganisasjonen Press.

- Hvordan er det egentlig å være ung i 2017?

Stort spørsmål. Svaret er umiddelbar stillhet rundt bordet, og noen lette fnis. Lederen av lokallaget, Ane Sofie Arildsdatter Forseth, tar ordet.

- På en måte er det veldig fint. Vi har mange muligheter. På grunn av sosiale medier vet vi til enhver tid hva alle de andre gjør. Det skaper mye press på oss. Vi kan hele tiden følge med på andres suksess, og da føler vi oss fort utilstrekkelige.

Blir utsatt for press: Ungdommen i lokallaget til Press uttrykker at dagens ungdom får press fra alle kanter. Også fra sosiale medier og reklame. Fra venstre: Julia Bjerck Wedø, Andrea Kanutte Tømmeraas, Lisa Sagfjæra Vaagland, Miriam Marie Ringrose, Maja Kristine Gansmo, Ane Sofie Forseth, Marie Gjøsund Kleppen og Rasmus Rye Limstrand. Foto: Ina Sand Solli

Hun setter sin egen barndom opp mot farens, og forteller at han stort sett lekte med to kompiser. Og egentlig ikke hadde noe behov for mer.

16- og 17-åringene reflekterer over det at de egentlig ikke har behov for å møte vennene sine så ofte.

- Samtidig er vi ekstremt sosiale. Uten egentlig å prøve.

- Når det gjelder sosiale medier føler jeg at vi bare går rundt og lurer hverandre. Det er jo mye kulere å være seg selv, enn at alt skal være så oppstilt. Ingen er perfekt. Jeg er klar over det, likevel går jeg på lureriet hver gang. Det irriterer meg, sier Julia Bjerck Wedø.

Når alt legges ut og deles, blir det lett å sammenligne seg med andre.

- Av og til skal det ikke mer til enn at jeg går inn på Instagram, så føler jeg meg plutselig dritt. Det er fort gjort når man får alt i fleisen. Vi skal være så sykt flinke hele tiden. Altfor flinke. Vi skal prestere bra, og dette presset tror jeg på mange måter vi legger på oss selv, legger hun til.

Men den nye teknologien får ikke all skylden.

- Jeg tenker på retusjerte, ja, helt skamløse skjønnhetsreklamer. I artikkel 12 i Barnekonvensjonen står det at staten skal beskytte barn mot skadelig informasjon. De som er eldre er bedre rustet til å skjønne at noe ikke er ekte, men for oss på 17 år og de som er yngre er det vanskeligere. Selv om mange evner å sette opp bullshit-filteret, sier Julia.

Lar seg lure: - Ingen er perfekt. Jeg er klar over det, likevel går jeg på lureriet hver gang, sier Julia Bjerck Wedø (t.v). Her sammen med Andrea Kanutte Tømmeraas og Lisa Sagfjæra Vaagland. Foto: Ina Sand Solli

Hun får støtte av Ane Sofie.

- Vi får fortalt at det bare er å stenge det ute, men det er lettere sagt enn gjort. Det er nesten sånn at man må bygge en mur rundt seg for å skjerme seg fra alt presset media og reklamebransjen skaper. Men når man blir bombardert med nye inntrykk hver eneste dag, blir muren bare svakere og svakere, og til slutt brytes den ned.

De med makta

- Det er helt sykt hvor mye makt media har, sier Rasmus Rye Limstrand.

Han følger opp med en anekdote fra 50-tallet.

- Salget på barberhøvler gikk sakte. Derfor laget de plakater av kvinner som barberte leggene, og dermed skapte de et inntrykk av at kvinner skulle barbere leggene.

Reklameindustrien satte fart på barberingen av kvinnelige legger, samtidig som moten med kortere kjoler gjorde sitt inntog.

- Tenk på hvor mye den bransjen tjener på at jentene føler de må barbere alt, legger han til.

- De tjener på et dårlig selvbilde. De trenger skjønnhetsidealer for å selge. For eksempel hvis noen vil selge en genser, da kler de den på noen som ligner skjønnhetsidealet. Så tenker kunder at kanskje de ser like flott ut om de kjøper genseren, forteller Marie Gjøsund Kleppen.

- Media er med på å forsterke stereotypene. Bare se på filmene. Hvis det er en overvektig med i filmen, så er han med som et humoristisk sidekick, legger Rasmus til.

En kampsak for Press er et forbud mot retusjert reklame.

- Politikerne må også engasjere seg mer for å lære ungdom å takle media. Unge må rett og slett få nok informasjon og kunnskap om dette problemet, sånn at de kan stille seg mer rustet mot alt presset de ufrivillig og nådeløst blir møtt av i hverdagen.

Selvbildet på timeplanen

Snart ringes høstsemesteret inn på Ugla ungdomsskole. Det er mye som skal friskes opp. Gymsalen får nytt gulv, men i året som starter blir de sju 9.-klassene også første elever ut i det splitter nye faget Livsmestring.

- Dette blir veldig spennende, sier rektor Trine Lenschow.

På kontoret venter rådgiver på skolen, Karoline Sandø. De har også fått med seg to fra Lianvatnet skole, Barne- og ungdomspsykiatriens egen skoleavdeling, rektor Ingjerd Finsaas Kvisvik og miljøterapeut Helen Jensen. Sistnevnte skal undervise i faget, og er damen bak ideen om at Ugla skulle satse på psykisk helse.

- Det er ikke snakk om at jeg skal drive med behandling og terapi, men at livsmestring skal stå på planen som et fag, forklarer Jensen.

Det er stille i korridorene nå, men sporene etter elevene er overalt. Ikke bare i form av en vegg med smilende uteksaminerte 10.-klassinger, men også den kunstneriske friheten, som alle barn har, vises overalt. Et opprivende prosjekt er stilt ut i gangen. En hval i pappmasje er delt i to, og innholdet i magen er plast i alle varianter. En tragedie verden enes om. Lenschow henter et kunstverk som hører til utstillingen. Et forvridd, delvis tomt oversminket jenteansikt. «Vakre jenter har ikke følelser», heter det. Det føles opprivende på en annen måte.

Miljøterapeuten forteller at 20 prosent av befolkningen til enhver tid sliter med psykiske plager.

- Det gjelder ungdommen også. I dette faget skal vi gi elevene noen verktøy for å ta vare på sin egen psykiske helse, og avmystifisere dette med psykisk helse.

Da og nå

Elevene får lære om hvor et godt selvbilde egentlig kommer fra.

- Og de skal få lære hvordan det rives ned, og hvordan man river ned andres. Selvbilde, tanker og følelser er stikkord som går igjen. Men det gjelder også å skape gode holdninger og verdier om pubertet, sex og samliv.

Hun nevner at flere bruker mye penger på helsetjenester og derfor tror man kan kjøpe seg frisk.

- Å jobbe med egen psykisk helse er ikke bare noe man kan gjøre selv, men man bør gjøre det selv. Vi skal lære dem å være en aktør i stedet for et offer i arbeidet med psykisk helse.

Miljøterapeuten reflekterer over hvordan ungdomsårene har forandret seg gjennom generasjonene. Fra den gang det var Guds ord som avgjorde hvordan befolkningen skulle oppføre seg.

- I de neste generasjonene ble foreldrene viktige rollemodeller. I stil med «skomaker - bli ved din lest» ble ungene stort sett det samme som foreldrene. I dag må de realisere seg selv,

og mange får beskjed om at de kan bli nøyaktig hva de vil. Hele verden ligger foran deres føtter og det kan føles nesten kvelende.

Utdanning for livet: Det tette rektornettverket mellom Ugla og Lianvatnet førte til at de ville prøve ut faget Livsmestring på en vanlig ungdomsskole. Prosjektet har også fristet forskere på NTNU, som har satt igang et forskningsprosjekt på faget. - Man kan se på faget som en utdanning til livet, forklarer de. Fra venstre: Karoline Sandø, Helen Jensen, Trine Lenschow og Ingjerd Finsaas Kvisvik. Foto: Kristin Slotterøy

De lurer på om ikke samfunnet spør unge for mye om hva de skal bli, og for lite om hvordan de har det.

- Jeg spør ofte elever om hvordan de har det. Så får jeg kjapt til svar at de har det bare bra. Hvis jeg spør flere ganger til kommer det fram at noe plager dem.

Faglig har Jensen en lang og tung psykiatrisk bakgrunn, og har blant annet utdanning som psykiatrisk sykepleier. De siste tre årene har hun arbeidet på Lianvatnet.

- Dette har vært veldig vellykket på vår skole, og det har blitt godt mottatt av våre elever på Lianvatnet, legger rektor Kvisvik til.

- Utdanning til livet

Prosjektet passer godt til det nye overordnede målet på læreplanen, der livsmestring er et av temaene.

- Vi skal for eksempel snakke om hvordan tankene påvirker følelsene. Følelser har man ingen kontroll over, men man kan ta kontroll over tankene. Hvis man er redd for å fly, så føler man frykt. Dette går så fort at man ikke registrerer det. Da må man finne ut hva man har tenkt siden man føler frykt, og finne ut om man kan tenke noe annet. Hvis jeg tenker at nå skal jeg straks kose meg på Lanzarote, i stedet for å tenke på at jeg er flere tusen meter opp i lufta, så har jeg tatt kontroll over tankene mine.

Hun legger til at den samme teknikken kan brukes på andre følelser, som sjalusi.

- Når man ser sine klassekamerater første skoledag, kan man tenke: Åh, alle er sikkert mye flinkere og finere enn meg. Men man kan også velge å tenke: Åh, 20 nye potensielle venner, så gøy! Det gjør så stor forskjell, og utfallet blir så forskjellig.

Foreløpig vet ikke elevene så mye om hva som venter dem. Smilende sier de fire damene at de ikke kan avsløre mer om faget.

- Nå er vi spente på mottakelsen. Det er viktig for oss at dette blir bra, forteller de.

Aktør, ikke offer

Skolen har også tidligere jobbet med psykisk helse, men de ansatte har underveis i arbeidet slitt med en følelse av å ha begynt for sent.

- Vi har kjent at vi ikke strekker til. Det forebyggende arbeidet med økt kunnskap og forståelsen rundt psykisk helse må komme mye tidligere, sier rådgiver Sandø.

- Hvorfor er det et behov for å ha livsmestring i skolen?

- Det har alltid vært et behov for det. Men det har skjedd mye i samfunnet. Det har vært en ganske stor endring når det gjelder hvordan det er å være ungdom i dag, sammenlignet med for ti år siden.

Mye handler om det som ligger i uttrykket «Generasjon perfekt», men de peker også på blant annet de negative sidene ved sosiale medier.

Jensen forteller at trenden er at alle vil få til alt.

- Det er ikke menneskelig. Det er ikke mulig.

- Hvordan tror dere det er å være ungdom i 2017?

- De skal leve opp til veldig mye. De skal ha et fint utseende, og mye går på at de skal være flinke. De skal være gode i idrett og på skolen. De skal være flinke sosialt og ha mange likes på sosiale medier.

I fjor ble Ugla en mobilfri-skole.

- Det har gjort noe med måten elevene er sammen på. Plutselig ser vi smil, hører latter og prat i gangene igjen.