Det er denne viktige dagen som skal krones med familieselskap. Det skal forberedes, det skal lages mat, og det er italiensk mat, så det tar fort dagen. Det er saus som skal røres og ikke tykne, og den må bli utsøkt. Men så er det alle disse hindringene folk legger i veien. Det er bror som skal hentes. Varer som skal leveres. Det er sjefer som maser og ombestemmer seg, og det er kjærester som gjør det samme, og han sitter i bilen og kaldsvetter og holder på å gå fra forstanden og det er våpen som skal leveres, men som mottakeren ikke vil ha likevel. Det er en legendarisk scene i filmklassikeren «Goodfellas» om gangsteren Henry Hill. Den samme følelsen siger på hvis du sitter en liten stund og følger med på bareier Magnus Lykkelig når han forbereder jubileumsuken til Bar Moskus. Han er bare adskillig mer skjeggete godslig og han er ikke gangster. Skjønt, en gang holdt han ustø kurs den veien og kunne, som vi skal se, ha krasjet. Men nå er det, foruten småbarn som sørger for søvnløse netter, og scenetilbud som plutselig forsvinner, først og fremst militærmakt som står i veien for forberedelsene hans, og i verste fall kan hindre at han skal få oppleve jubileumsfesten han arrangerer på Moskus fullt og helt.
Forsvarsproblemer
- Det er jo lenge siden vi begynte å planlegge denne jubileumsuka og fastsatte datoene. Artister er booket. Det kommer leverandører. Og vi har solgt massevis av billetter. Men så har jeg, av alle ting, blitt kalt inn til øvelse i Heimevernet akkurat i den uka! Jeg har prøvd å forklare at jeg trenger å være her, men foreløpig er de ikke helt enige i det.
- Du må dit?
- Det ser litt sånn ut, da.
- Midt i jubileumsuka?
- Ja, det passer dårlig, men de i grønt de ser det ikke sånn. De tenker at «Nei, det blir bra det!». Jeg kunne ikke stå ansvarlig for hele hopprennet selv, sa de. Det må være noen andre der, til å ...
Kaffemaskinen durer i gang, og Magnus får gjøre det han liker best. Det som gjør ham Lykkelig. Lage noe bak baren. Fortelle at det kommer herfra eller derfra, at han har kommet over det da han kom i prat med den eller den. Og servere det.
- Værsågod, sier han med sitt sedvanlige lille anstrøk av humring.
Før: Hjemsøkt
I høst er det fem år siden Magnus fikk tilbud om å ta over et lokale knapt noen har overlevd i over lengre tid. Han hadde jobbet en lang stund på Credo, men byens viktigste bar skulle pusses opp. Han måtte finne annet å gjøre.
- Jeg jobbet den siste kvelden på Credo. Etter stengetid bar vi sofa og barkrakker bort hit. Barstolene er tjue år gamle. Norsk Rørmøbelfabrikk.
Siden var det bare å låse opp døra, og så kom folkene, sier han. Noen ble med, noen nye har kommet til. Antagelig har det mye med Magnus selv å gjøre, kanskje også med noen av dem som ble med ham for å booke konserter og hjelpe til bak baren.
- Tor er jo åndelig leder, Erik er en bauta, og jeg setter utrolig stor pris på Jan Tore, han er en stjerne.
Nå, etter fem lykkelige år, er det på tide å gi tilbake, synes Magnus.
- Yes. Nå skal vi gi.
- Du håper ikke engang på et lite overskudd?
- Neineinei. Nei. Nei. Det er ikke meningen i det hele tatt. Vi skal gi, ja.
Nå: Hjem nummer 2
I løpet av fem år har baren fått solid økonomi. Stamgjestene er lojale. Internasjonale gjester blir tipset i hotellresepsjoner om «that neighbourhood bar». Hyllene bak baren fylles med stadig mer eksotisk drikke, snart truer de med å ramle ned. Det er noe å feire, vel? Det skal bli konserter med undergrunnshelter som Karl Blau fra USA, lokale rockestjerner som Per Borten og nasjonale topper som The Switch. Jazzhelter fra Ringve og reaggae-dj-legender. Det skal bli smaking på tørt og det skal bli smaking på vått. Grunnpromillen skal være bra når konsertene starter, forsikrer Magnus.
- Du, vi feirer jo hvert år, med en heidundrende fest med mat, vin, musikk og jazz og fantasipriser i baren. Med konserter, bløtkake og bokkøl. Og oss selv i dress.
Så klarte de ikke helt å slå fra seg de sagnomsuste temaukene fra gamle dager på Credo.
- Vi har snakket om det siden starten, egentlig. At vi må gjøre noe lignende på den første runddagen vår. Vi har jo bare valgt ut folk vi liker, med bra ting. Bitter sjokolade. Bra øl, bra vin, konjakk, chartreuse. Vi skal gi! Det skal være god stemning da. Si at vi har førti stykker på smaking, så kanskje sytti på konsert, hvis vi selger ut. Og det ser ikke så mørkt ut når det kommer til det.
God aften, mitt navn er Nei Magnus
Men det var en periode det ikke så videre lyst ut, det er ikke til å komme unna. Han vil både gjerne og ugjerne snakke om det. Drar ordene ut av seg selv som en tryllekunstner som drar fargerike skjerf ut av munnen. Stopper. Drar på nytt.
- Jeg hadde nok ikke bare sunne hobbyer som barn. Du har vel snakket med moren min om det, antakelig?
- Hun nevnte ikke noe spesielt. Bare dette med at da du var liten, hadde du et spesielt forhold til ordet nei.
- Ha! Det eksisterte ikke for meg. Jeg har hørt i voksen alder at jeg trodde jeg het Nei Magnus da jeg var liten. Det er ganske artig. Da har det ikke glidd inn, ikke sant. Nei Magnus, Nei Magnus, Nei Magnus.
- Fordi de var strenge?
- Nei. Jeg var vel høyt og lavt da.
- Litt hyperaktiv?
- Nei. Jeg ble ... jeg var nok en vanlig unge. Jeg ble utredet for ADHD, men de fant ingenting der.
- Men da var du litt viltrere enn snittet kanskje?
- Ja jo. Men ikke noe sånn ... Nei. Det som reddet meg fra spesialskole på ungdomsskolen, sa mora mi, var at jeg var snill, forteller han mens han serverer igjen. En ny kopp kaffe. Han sitter fremdeles ikke i ro mange minutter i strekk. Må liksom inn på baksiden av baren. Tørke et glass. Sette på en ny kopp kaffe. Finne frem noen spesielle sjokoladekuler han har fått på tilbud. Smak på disse. Ta en kaffe til.
Det var ikke at han mistrivdes på skolen. Eller plaget lærerne, snill har han alltid vært, sies det. Var ikke frekk.
- Du var bare interessert i andre ting?
- Ja.
- Hva slags ting?
- Nei. Vi var nå en fin gjeng. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal ... var nå kanskje litt sånn småkriminelle da.
- Åja?
- «Åja». Mora mi sa ikke det?
- Nei. Hva gjorde dere? Pass deg nå så du ikke selvinkriminerer deg og havner i spjeldet!
- Jeg vet ikke om jeg skal trekke frem dette i en avis.
- Du får velge ut det mest uskyldige.
Skal/ikke
Han smiler som en skolegutt. Skotter opp på hyllene med akevitt, single malt, Chartreuse, eau de vie. Mescal. Konjakk. All spriten som er samlet og sperrer verden ute med farget glass. Sjatteringer av brunt og grønt. To vinskap. Øl på kran. En vegg er stuvende full av LP-plater han har samlet sammen. Kjøpt av folk han har møtt.
Han humrer i skjegget, på innpust. «Hoi. Hvordan havnet jeg her», ser det ut som han tenker. Litt om baren. Mest om spørsmålet. Har pratet seg selv inn i et slags hjørne.
- Jeg setter på en kaffe jeg. Det tar tretti sekunder.
Velkommen dur fra kaffemaskinen.
- «Småkriminelle Magnus», ja.
Pause.
- Nei.
Pause.
- Dette er fra Åre kaffebrenneri.
- Tusen takk
- Dette er fra Godt brød. Måtte jo ha noe å bite i.
- Nydelig.
- Kjempegodt. Dette kan de. God kaffe var det også.
- Slurp.
- Slurp.
Børning
Det hun fortalte, moren til Magnus, var at det var umulig å holde ham borte fra ting når han hadde bestemt seg. For å holde ham inne om natta låste de døra til rommet hans og gjemte nøkkelen.
- Men du klatret ut gjennom vinduet i andre etasje i snøstormen?
- Ja! I branntau, ler han.
- Og - vi fór jo ikke ut bare for å bygge snøtårn heller, da.
- Hva skulle dere da?
- Nei, det var nå ... enten kjøre bil, eller, ja. Røyke sigaretter og ...
- Tjuvlånte biler dere var for unge til ...
- Ja.
- Stjal dere dem?
- Nei. Stjal og stjal. Vi lånte vel mer enn vi stjal. Fra foreldre. Motorsykler og biler. Var veldig artig å ræse rundt i. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal fortelle ... Vi var en bra gjeng der. Jeg må si jeg har klart meg bra. Det er ikke alle derfra som har det så bra.
- Rus?
- Ja, mye rus. Det var hasj og tabletter og speed. Det var en del av det. Men jeg styrte unna dopen. Moren og faren min jobbet på psykiatrisk sykehus, og fortalte meg hele tiden om hvor farlig det var.
Konsentrer seg om serveringen igjen.
- Ta mer her nå, før jeg spiser opp. Ta to. De VAR gode, altså. Mandelboller. Mmmmm.
Tullball og bromance
Da foreldrene ble skilt traff moren en mann og flyttet til Australia. Sammen med faren kunne han ikke bo, de var ikke akkurat som gin and tonic.
Så ble det Ålesund i et år. Det gikk litt på samme måte der egentlig, på egen hybel. En liten dakapo litt senere i Trondheim.
Så var det en morgen han var ute og syklet. Altså, syklet til skolen. Adolf Øien. Og der kom det løpende en kar, som åpenbart var seint ute til noe. «Trenger du skyss?», spurte Magnus. «Ja takk!», svarte den andre karen. Heiv seg på bagasjebrettet, og presenterte seg som Magnus han også, og rakk bussen. Kom seg på jobb i tide. De ble perlevenner. Det var Magnus Børmark, Gåte-gitarist med en finger med i spillet på mange arenaer i Trondheim på den tiden. Et slags vendepunkt for Magnus Lykkelig.
- Han hadde jo så mye som skjedde i livet sitt. Jeg har møtt utrolig mye bra folk gjennom ham. Vi hadde det fantastisk artig. Vi møttes i ungdommen, men det er en venn for livet, konstaterer han.
Serverer igjen.
- Den er bærtørket. Naturlig.
Barfyr
Storåsfestivalen. Storås utested og Familien.
LES OGSÅ: Historien om da Magnus og Magnus skulle sykle TIL Storås på tandem.
Kanskje kom det hele i gang for Magnus gjennom navne- og svirebroren. Nå er han i hvert fall her. Bareier. De brukte en dag på å rive den gamle baren. Tre måneder på å bygge en ny.
- Det første vi gjorde var å bygge opp en scene.
- Du kaller det scene ja, den kassa der?
- Det er scene ja! Og den er aktiv og! Vi bygget baren av restematerialet. Det er det gamle gymgulvet fra Rosenborg skole. Det fikk jeg.
Han liker at den er litt bortgjemt, baren. Den har fått ny, egen dør. Det liker han. Men han likte også at du måtte inn gjennom utgangen til Nova kino tidligere.
- Det første jeg gjorde var å tette igjen for vinduene. Ingen liker å sitte på utstilling på bar. Og jeg tror mange her sleit med den lakserosa fargen fra Burger King som fylte lokalet. Nei.
En kontinental bar, kaller han det.
- Litt bortgjemt. Alle store byer har en sånn bar. Med ordentlig bardisk, og kunnskapsrike bartendere. En ordentlig, seriøs bar. Det trenger ikke være så hipt og kult. Jeg er ikke så glad i å gå på diskotek og stå i kø. Vi skal bare være her. Hele tiden. Gjerne for folk som er vant med å gå på bar.
- Hvordan klarer du å få en så liten bar til å gå rundt økonomisk?
- Det er egentlig en styrke. Det er flest hverdager, og vi har gjester jevnt fordelt over uka og ettermiddagen. Og byen trenger jo en liten bar?
Rake i ryggen
Trondhjemmere er gode til å gå ut på den lille baren hans, sier Magnus. De følger med. Er proffe. Setter pris på anstrengelsene han gjør for å servere noe spesielt.
- Vi er jo begavet med veldig greie gjester. Det er jo ikke noen nattklubb akkurat. Og det er så lite og konsentrert. Har de vært et annet sted og oppført seg dårlig, blir de rake i ryggen når de kommer hit. Vi prøver å ha litt hotellstandard på servicen, det skal være litt ordentlig. Har de blitt kastet ut et sted tidligere på kvelden kommer de inn hit og oppfører seg, så kan de gå inn og slåss på Burger King etterpå. Det er så lite, det er sytti kvadratmeter, så det er bra oversikt.
- Når du serverer, da koser du deg maks?
- Ja. Det vil jeg si. Da får vi jo interesserte kunder også, da.
- Hva er det du liker så godt med det?
- Nei. Ja, du. Nei. Jeg har ikke noe ordentlig svar på det. Se her: Ta deg en Irish Whisky Milk and dark chocolate truffles!
Hjem til jentene
Av og til, når kvelden har vært spesielt bra, eller det har vært noe uforløst over den, spør folk om nachspiel.
- Ha! Jeg skal bruke to timer på å stenge. Så skal jeg hjem og sove litt før jeg skal opp igjen.
- Hvordan klarer du å drive bar samtidig som du er småbarnsfar, egentlig?
- Mye kaffe. Og Jasna, samboeren, hun er jo ei ordentlig god mor, da. Veldig tålmodig.
- Får du sett mye til ungene?
- Jada. Jeg legger dem. Følger i barnehagen. Er med ut og sykler og drar på skattejakt når de kommer hjem. Det er fantastisk morsomt.
Stabukk
Hjemme er i et trehus på Bakklandet. 45 kvadrat til fire mennesker. Et oppussingsprosjekt som står litt i stampe.
Ute mellom Trolla og Flakk står et påbegynt kolonihageprosjekt. Begge deler kommer til å bli bra, forsikrer han. Kanskje når det er løst slik han mener det er bra nok?
- Det sies at du er sta?
- Det er vanskelig å innrømme det, da. Men jeg har nå vel hørt det så mye, at jeg må vel begynne å tro på det. Jeg vil nå gjerne ha det på min måte. Som folk flest.
- En kan jo se det her, at det er en som har fått det på sin måte.
- Det er bra. Jeg har brukt jævlig mye tid.
- Det er jo egenartet, samtidig som det er klassisk.
- Bra du sier det. Det vil jeg at det skal være.
- Jeg klarer ikke la være å stille et personlighetsspørsmål til.
- Jeg er klar.
- Langt skjegg. Samler på gamle ting. Vinyl-entusiast. Smale americana-artister på scenen. Veldig interessert i forskjellige typer øl. Gammel Toyota Land Cruiser. Omega Speedmaster MK II fra syttitallet. Altså. Hipsterbegrepet er utslitt. Men - er det ekte, eller er det en tidsfølsomhet, alt dette?
Nå ler han, så høyt at han nesten mister den helt ferske kaffen han har hentet.
- Værsågod. Ja. Det er ekte. Jeg skal på countryfestival nå. Med Tor Schjølberg, som
er bookingansvarlig her. Vi er jo ganske interessert.
Det er ikke bare skjegget.
Les flere portretter fra Ukeadressa her
Les også fra Ukeadressa:
Hovedreportasjen: Bli med inn i stua til ordførerne midt i Norge
På benken: Livet er en buss til Rissa
Utenriks: Etter terroren i Barcelona
Kjøkkenveien: Politisk korrekte smoothier
Tankestreif: