Det finnes neppe sterkere symboler på åpenhet, frihet og toleranse enn de man finner i den ofte så utskjelte La Rambla i Barcelonas ville hjerte. I den ene enden, på kanten av havna og havet, skuer statuen av Columbus mot fjerne horisonter. I den andre enden finner man Plaça Catalunya, hvor Barça feirer den berusende fotballen og seierne som begeistrer hele verden.
I de siste dagene har tusenvis av mennesker på nettopp Plaça Catalunya mintes ofrene etter terrorbilen som startet sitt dødsløp nøyaktig her, torsdag i forrige uke. «No tinc por» har gjallet over plassen, katalansk for «jeg er ikke redd».
For heller ikke dette angrepet mot en i forveien urolig og anspent storby vil knekke Barcelonas, Catalonias eller Spanias ukuelige livsglede og vilje til demokrati og frihet. Etter å ha levd i landet under finanskrisen og studert dens triste historie vet jeg at det skal mer til.
Tvert imot kan terroren føre Spania og det selvstendighetssøkende Catalonia sammen. I hvert fall for et øyeblikk. 1. oktober skal regionen gjennomføre en uoffisiell avstemning om løsrivelse fra Spania. Og Spanias kong Felipe VI og statsminister Mariano Rajoy sto side om side med den katalanske lederen, Carles Puigdemont denne uka. For en gangs skyld ble de to førstnevnte ikke møtt med folkets motvilje, slik de ellers har måttet bli vant til når de viser seg i regionen.
Selv om de ser ut til å nærme seg en uunngåelig skilsmisse står partene samlet under angrep. Med det alvoret som nok en gang fikk lov til å bre seg som pletter av dyp melankoli i den spanske folkesjela. Som samlende kraft i et land hvor man lærte å leve med terror lenge før resten av oss.
Sjokket i Madrid
Tre år etter at al-Qaida ga begrepet grusomhet en ny dimensjon gjennom angrepet i New York 11. september 2001, eksploderte en rekke bomber om bord i tog til og fra Atocha-stasjonen i Madrid. Jeg sto utenfor den store jernbanestasjonen på formiddagen 11. mars 2004, der døde og sårede ble båret ut av de forvridde togvrakene. 192 ble drept i rushtiden den morgenen, nesten 2000 ble skadd. Omkring meg tutet den moderne verdens sørgekor i en kakofoni av utrykninger, men ellers sto alt stille. I et kort øyeblikk. Så satte politiet trafikken i gang igjen, mens hvite bloddonor-busser allerede hadde parkert seg rundt omkring i byen, slik at man kunne gi blod til de som behøvde det.
Rolig, behersket og velordnet vendte Madrid tilbake til hverdagen, mens lik og sårede ble båret ut til de ventende ambulansene. Alle fordommer om søreuropeisk kaos og panikk ble motbevist med en stillferdig insistering på å vende tilbake til det vi kjenner som normaliteten.
Samtidig oppsto spontane demonstrasjoner på de store plassene i Madrids sentrum. I byens barer sto tv-ene og radioene på, og man kunne høre daværende statsminister José María Aznar fordømme de baskiske separatistene, «bandittene fra ETA», for å stå bak terrorangrepet. Men deltakerne i demonstrasjonene hørte ikke etter. De tok ikke raseriet og hatet til seg. På Puerta del Sol ble de få sinte stemmene som krevde hevn og død over ETA dysset ned, mens hele plassen ropte på demokrati og frihet. Ganske snart viste det seg også at det var islamistiske terrorister som sto bak, ikke baskiske opprørere.
Mitt blod ble varmet igjen, og den feriepregede flørten jeg inntil da hadde hatt med Spania, ble erstattet med en varig kjærlighet til landet, dets befolkning og melankolien som igjen har fått ny næring etter angrepet på La Rambla.
«Den eneste gaten i verden som jeg håper at aldri ender», som Spanias store poet, Federico García Lorca, har sagt om La Rambla, holdt på å finne sitt endelikt i en blodpøl. Slik Lorca selv gjorde det, da fascister skjøt ham ned i opptakten til den spanske borgerkrigen.
Lorcas dikt og teaterstykker lever ennå, og det samme gjør La Rambla, som atter åpnet seg for sitt utskjelte turistsirkus dagen etter, med nye sår i den spanske folkesjela.
Fra det kalde nord beskrives gaten som en passende blanding av fiesta og siesta. Først fester man natten lang, slik man elsker å gjøre i det varmblodige Spania, og så sover man rusen ut under Sydens berømte sol hver ettermiddag.
Overlever med verdiene i behold
I virkeligheten er det ofte en egenartet tristesse som gjemmer seg der, oppbygget gjennom århundrer bak de brune øynene hos vertene i hele Europas populære feriemål. For spanjolene kjenner terroren og dens vesen. Men spanjolene vet også hvordan man overlever den, med verdier og verdighet i behold. Det var det jeg opplevde den morgenen i Madrid i mars 2004, og det ga meg den største respekten for Spania og spanjolene, som ikke har forfalt hverken til panikk eller hat, selv under det drepende overfallet på morgenens fredelige rutiner.
Landet i Europas sørvestlige hjørne mot Afrika og Atlanterhavet har gjennom århundrer igjen og igjen blitt invadert, okkupert og splittet. Særlig den mauriske, arabiske okkupasjonen av landet, som begynte i år 711 og varte i 800 år, har satt sitt preg på landet og dets forhold til den arabiske verdenen. Men også internt har folkene på den iberiske halvøya klart å slå til mot hverandre. Under borgerkrigens tre blodige år terroriserte begge parter befolkningen i fleng. Under Francos diktatur ble befolkningen brutalt undertrykket i nesten 40 år, og mens det sto på begynte ETA med sin terror, som over femti år kostet over 800 mennesker livet.
Det mest blodige attentatet fant sted i nettopp Barcelona, hvor 21 mennesker mistet livet da en bombe gikk av i et supermarked for 30 år siden. Svaret fra Barcelonas beboere var en avsky så dyp at ETA aldri turte å vise seg i byen igjen.
Resultatet er et Spania alltid har vært og alltid er forberedt på terror. Det ligger i befolkningens bakhode. Det ligger i politiets og myndighetenes bevissthet. Derfor har Spania vært bedre rustet til å motstå den islamistiske terroren enn mange andre rammede steder i Europa.
Siden det store terroranslaget mot Madrid i 2004 har politi og etterretningstjenestene i landet funnet og stanset et utall terrornettverk og terrorceller.
Hver gang jeg tok sykkelen fatt gjennom Barcelonas nordlige forsteder, som jeg var så heldig å få bo og jobbe i i et par år, og videre ut gjennom ghettoene i satellittbyen Badalona, kunne jeg kjenne kulden i de svette sykkelklærne. Her bor håpløsheten, så tett på strendene, den gamle gotiske bydelen og alt det millioner av turister hvert år forelsker seg i. I enorme blokker av trøstesløshet med paraboler rettet mot Midtøsten som ustyrlige sopper som suger giftige signaler til seg.
Badalona blir fortsatt listet som Catalonias tredje største by. I praksis har den vokst sammen med Barcelona som en slags usjarmerende, skitten og brungrå adoptivsønn til den livlige muslingen på Middelhavets kant, som innbydende åpner sitt skall for å vise en endeløs strøm av besøkende hva slags herligheter livet har å by på. Slike bydeler med et stort antall immigranter og et skjevt forhold mellom antallet langtidsledige og de med mer optimistiske fremtidsperspektiver, finnes i utkanten av alle spanske storbyer. I og rundt Barcelona alene har politiet gjennomført 30 aksjoner mot islamister og arrestert 62 potensielle terrorister i de siste årene.
Ingen grobunn for høyrenasjonalisme
Rasisme er ikke et fenomen man møter til daglig i Spania, som på bemerkelsesverdig vis er et av få europeiske land hvor nye høyrenasjonalistiske partier med såkalte populistiske budskaper ikke har oppstått og fått grobunn i befolkningen.
Da maurerne endelig ble beseiret ved Granada i 1492 var det over for Al-Ãndalus, som araberne kalte det nåværende Andalucía. Et slags frodig paradis på jord, hvor kristne, jøder og muslimer levde i en fredelig sameksistens man i dag kan savne.
Også minnene om Francos brune statsterror er alt for skremmende til at spanjolene søker mot det ekstreme høyre. Ikke minst i Barcelona, ettersom diktatoren hatet og slo hardt ned på den katalanske selvstendigheten og dets anarki.
Likevel er det altså her terroren har rammet denne gangen. På La Rambla, som de fleste lokale for lengst har overlatt til turistene og holder seg på lang avstand fra, med mindre det er FC Barcelona som skal feires etter et serie- eller cupmesterskap.
Om det overhodet finnes noen logikk i terroristenes feige massedrap lenger må vi gå ut ifra at det var nettopp turismen de hadde siktet seg mot denne gang. Den spanske turismen utgjør 16 prosent av landets brutto nasjonalprodukt, og sektoren har i de siste årene vokst seg langt over tålmodigheten til byens innbyggere i takt med at andre ferieland som Frankrike, Hellas og Tyrkia har blitt rammet av terror og turistsvikt. Kun i år er det ventet at 84 millioner mennesker besøker Spania.
Om turismen faller med bare en brøkdel i Barcelona har terroristene kanskje gjort byens borgere en slags tjeneste? Flere steder i Barcelona ser man graffiti som hevder at «Turister er terrorister».
I timene etter terrorangrepet forrige torsdag, oppfordret politiet i Barcelona befolkningen til ikke å dele bilder fra hendelsen på nett. I stedet ble de sosiale mediene fylt med bilder av katalanske kattunger.
