Kødder du, sa kona. Det samme sa sønnen.
Det er tre år siden han viste dem den stillingsannonsen.
Han var snart førti, han var kunderådgiver i et bemanningsbyrå og hadde jobbet med salg siden videregående. Alltid ny måned, nytt budsjett. Enda en ny salgssjef med kreative ideer: «Tar vi enda noen telefoner, får vi enda større treffprosent.»
- Jeg var dritlei det selgermaset og savnet en annen dimensjon i jobben. Først tenkte jeg rusomsorg, eller en jobb i fengselet, men så fikk jeg øye på den annonsen og tenkte, «denne jobben står det navnet mitt på.»
Noe helt annet
Vi sitter i et av møterommene til Svanholm Gravferd på Moholt, og fotograf Sebastian Bjerkvik har fulgt Øyvind Eggan på jobb.
Det er tre år siden Øyvind satt her i et jobbintervju, han hadde aldri sett et dødt menneske før og trodde gravferdskonsulenter pratet med pårørende og ønsket folk velkommen i kirka.
- Jeg trodde det var ambulansen som hentet de døde, og at det var noen andre som utførte stellet og la kroppen deres ned i kisten. Men under jobbintervjuet fikk jeg vite at det ikke var helt sånn.
- Det var rart å løfte en kald og død kropp for første gang, sier han, og se et dødt ansikt. Den følelsen av at her er det ingenting, det er bare tomt, ferdig.
- Men du venner deg fort til det og vi er alltid to på jobb på grunn av de mange tunge løftene. De aller fleste oppdragene handler om eldre mennesker som har dødd en naturlig død. Men det er også de andre. Du blir aldri vant til å møte foreldre som nettopp har mistet barnet sitt i krybbedød, eller familien til et menneske som valgte å avslutte livet, eller de tragiske ulykkene. Det hender vi gråter litt vi også når vi ser andre som er helt knust og i dyp sorg.
- Mange tenker dette er den siste jobben de kan tenke seg?
- Ja, det er jo det, moren min gråter fortsatt når vi snakker om jobben min. Og det har vært dager hvor jeg har tenkt, er det dette jeg skal drive med resten av livet? Men skulle jeg valgt om igjen, ville det nok blitt gravferdskonsulent.
- Drømmejobben?
- Ja, på mange måter vil jeg si det. Det er en sikker jobb, dette markedet forsvinner ikke, og vi har et veldig godt arbeidsmiljø. Hver dag gjør jeg en jobb jeg føler er viktig, hvor jeg får muligheten til å hjelpe andre og får takknemlighet tilbake.
- Hvordan merker du det?
- De gode ordene, blikkene og smilene fra de pårørende. De mange klemmene. Å føle at du gjør en god og viktig jobb er vel litt av meningen i hverdagen, er det ikke? Noe av det fine med denne jobben er at det søkes så mye forskjellig. Vi trenger folk som er flinke praktisk, og som er bra på følelser.
- Hva er du best på?
- Jeg er vel først og fremst en praktiker, dette er jo først og fremst en praktisk jobb. Vi driver ikke med sorggrupper, vi er ikke psykologer, vi skal hente noen som er død og kjøre dem til sykehusets eller vårt eget bårerom. Så skal vi stelle, legge i kista og forberede syninger hvor familien får se sine kjære en siste gang. Og så er det alt det praktiske med begravelser.
Livet tar oss
På mange måter er det ganske likt det han gjorde for noen år siden, sier Øyvind, da han jobbet som eiendomsmegler.
Han drar hjem til folk og legger en plan for hva som skal skje. Men i stedet for å bestille fotograf og takstmann, ordner han med dødsannonse, blomster, program, minnesamvær og seremoni. I stedet for å avslutte med et salg, avslutter han med å senke en person i graven.
- Ja, det er mye likt, bortsett fra den salgsbiten. Men sjefen her spøker jo med at det er vi som ordner flest boliger med torvtak i Trøndelag.
- Bransjehumor?
- Ja, det blir noen meldinger, humor er jo også som en slags debriefing, men så lenge vi står over en person som er død, er det ikke noe fleiping, da er det ikke noe tull.
- Hva snakker dere om i lunsjen?
- Det som skjer i hverdagen, slik folk gjør i alle jobber.
- Det beste i livet?
- For meg er det å ha det greit med familien hjemme, fritiden, helgene, være trener for sønnen vår Anders som er bokser og satser mot OL i 2020.
- Rettsmedisinere har et latinsk sitat i obduksjonssalen; «på dette sted gleder døden seg over å hjelpe livet». Har denne jobben lært deg noe om livet?
- At det ene øyeblikket er liv, og det andre død. At det kommer til å skje alle, alle som en! Jeg lever ikke livet mitt annerledes nå enn før, men jeg er nok kjappere til å ta telefonen når moren min ringer.
Øyvind er ikke typen som filosoferer så mye over livet, sier han, men noen ganger slår det ham at «her har det vært mye ensomhet», når han henter mennesker som har ligget flere uker før lukten fikk naboen til å reagere. Da hender det han tenker at vi alle har et ansvar for å ta bedre vare på hverandre. Men så er arbeidsdagen over og han drar hjem. Hverdagen tar oss, sier han, og så slapper vi av i helgene. Han legger ikke mere på seg enn det han trenger. Tar ikke jobben med seg hjem.
Han har ikke sett tv-serier som «Six feet under», eller lest Knausgårds beskrivelse av hva som skjer med et menneske når det dør. Han er ikke der, sier han, hans jobb er å løse det praktiske i all sorgen. Han har en sjekkliste som kryssjekkes av andre på kontoret. Bommer du, er det noen som fanger det opp.
- Men dette er mye mer sårbart enn å selge eiendom, og det er lett å tråkke feil. Under en konferanse med en familie sa jeg noe som fikk alle rundt meg til å gråte. Jeg traff noe der, men vet ikke helt hva det var, om det var bra eller om det var helt feil. Det var frustrerende.
Du kan heller ikke trå feil når en 150 kilo tung kropp skal bæres seks etasjer ned i en trang trapp, noen ganger med den sørgende familien etter. Og det skal skje på en verdig måte.
Det hender det blir stille når Øyvind forteller hva han jobber med, men noen er også nysgjerrige. Hva er det mest krevende med jobben, kan noen spørre, og da kan han svare uten å være konkret, han har jo taushetsplikt, at han aldri blir klar for noen som har skutt seg selv i hodet, eller et menneske som har hengt seg, og som må hentes midt på natta langt inne i en skog.
- Tilbyr, ikke salg
Da kan han få spørsmål om han ikke får nerver av sånne ting, og da kan han svare at det alltid er politi til stede, og at han får et slags følelsesmessig filter av profesjonalitet, et slags adrenalin som gjør at du bare «går inn og leverer».
- Jeg er vel av natur en hjelpsom type som vil bidra, en person som er nysgjerrig på folk og som tåler sånne ting.
- Du gleder deg til å gå på jobb?
- Å glede seg er kanskje å dra det litt langt, men det er ikke noe stress å dra på jobb, nei. I andre jobber har jeg hatt en annen følelse, da har det vært mer sånn, «uh, ja, jeg må vel ta de der tjue telefonene, da, oppsøkende salg for å spørre om de vil ha besøk av en bemanningskonsulent som er flinkere enn alle andre.»
- En gravferdskonsulent skal vel også selge? Kister, blomster, seremonier?
- Vi selger ikke, vi tilbyr. Vi er nøye på det der, vi skal ikke selge!
- Hva er forskjellen på å tilby og å selge?
- Vi har kister som koster fra fire til tretti tusen kroner, og som selger kunne jeg vinklet det slik at pårørende valgte den dyreste. Men det vil jeg ikke. Jeg sier at de fleste velger den hvite trekisten, og da velger mange den billigste. Det samme gjelder med urner og med blomster. Jobben min er ikke å selge, men å hjelpe familiene til å lage en seremoni de selv ønsker.
De fleste bruker mellom tretti og sytti tusen på en begravelse, selv i døden er det klasseskiller. Men alle skal ha en verdig gravferd, etter norsk lov. Det skal være kiste, sanger, hefter og blomster på kista, selv om det ikke kommer noen i seremonien.
Og når det kommer til stykket, sier han, skal jo lokket over oss alle. Og den siste som ser oss er.
Sånne som ham.