Vi har sommerhytta på deling. Mannen og broren eier hytta i fellesskap, noe som både er hyggelig, praktisk og økonomisk. Smart. Moderne. Som en privat variant av Airbnb. Og jeg skulle ønske jeg kunne tilføye problemfritt. Det er det ikke. Det vil si, det er ikke snakk om mye trøbbel, men det kan være litt kinkig av og til.

Svigerinnen min er allergisk mot hund. Ikke alvorlig med livstruende pustebesvær ved minste tegn til kjæledyr med halsbånd. Men hun får ubehag, kløe i øynene. Sånne ting. Noe vi selvsagt har full respekt for. Og tar hensyn til. Vi vasker og vasker. Desinfiserer. Og det er her jeg må tilstå noe, for grunnen til at vi går så grundig til verks er ikke allergien i seg selv. Det er frykten for å bli avslørt.

Svigerinnen er naturlig nok ikke vant til verken hund eller katt, og har derfor ingen idé om at Theo er «minstemann» hos oss, et fullverdig familiemedlem med nesten de samme rettighetene og godene. Etter flere år med hyttedeling tror hun fortsatt at bikkja er mest utendørs, og at han selvsagt ALDRI ligger i sofaen, eller i en av kurvstolene. Vi har klart å holde det hemmelig. Og. Dessuten. Kanskje servert en hvit løgn eller to ved at vi forsiktig har bekreftet at på hytta i Kragerø er vi jo mest ute. Alle sammen. Også Theo.

I år tenkte jeg å fortelle henne hvordan det hele henger i hop. Jeg startet med å si at jeg hadde kjøpt et par billige fleecetepper på Ikea for å legge over sofaen, for så å kaste teppene etter at Theo har sauset dem inn med hvite hår. At det var lurt. Samle hundehårene der. Hun svarte med å si at det var kjempefint, i tilfelle Theo passerte sofaen i stuen. Kom borti, på et vis. Jeg fikk meg ikke til å si at han har fast tilhold i hjørnet av sofaen hver eneste kveld i de ukene vi er der. Ikke da heller, klarte jeg å si det. Jeg kan trolig aldri noensinne fortelle at han også liker å ligge i fotenden av dobbeltsengen på soverommet.

Kanskje ikke bare i fotenden heller.

annemona.grann@adresseavisen.no