Jeg har hatt lappen i snart 15 år. Å ha bil er - som sunnmøringene ville sagt - nauta kjekt. Den bringer deg som regel fra A til B, noe jeg mener er hovedpoenget med en bil. Noen ganger med «snarveier» via C, men det er sjelden bilens feil. Man skulle kanskje tro at noen som har satt seg såpass ofte bak rattet som meg, brydde seg mer om hva hun satte seg inn i. Det er da ikke tilfelle.
Som regel kategoriserer jeg kjøretøy i henholdsvis personbiler og vogntog. Gjerne med fargekode, altså rød, blå eller svart bil. Hvis jeg er skråsikker, kan det hende jeg lirer av meg «svart SUV» eller «rød kabriolet». Er jeg helt vill og gal, kan det hende jeg sier «stasjonsvogn», men forsikrer meg om at det sitter en hel familie med bikkje inni den, før jeg uttaler noe sånt. Og så har du galningene som ved et blikk på ei kjerre kan lire av seg: «Ford Capri 3.0S Special, 80-modell, 145 hester, turbospoiler og bakhjulsdrift». Nå bor jeg sammen med en sånn en.
LES TANKESTREIF: Trenger jeg 123 esker med Ikea-batteri og 40 minisåper fra alskens hotell?
Søndagsturene våre er til forveksling lik en neddempet versjon av et bilprogram med Jan Erik Larsen. Du vet, turbo-kjeften som ledet «Autofil» og «Broom». Og selv om Trondheim ikke akkurat er noe mekka for bilentusiaster, så er det sjokkerende hvor mye kunnskap det er mulig å ha om en helt vanlig «Golf» eller «Octavia».
Jeg innrømmer jo at mye av denne «kunnskapen» fortoner seg som lite meningsfull, men forsøker selvsagt å henge med i svingene. Jeg lever jo av å følge opp med spørsmål, men kommer urovekkende til kort når det kommer opplysninger på løpende bånd angående interiøret til denne «Mondeo» som turpartneren snakker om. Det hender jeg prøver meg på et kritisk spørsmål eller et oppfølgingsspørsmål i etterkant av sånne foredrag, men det utløser gjerne en strøm av annen informasjon som det er vanskelig å ta innover seg.
Det er som å løpe maraton, men å kaste inn håndkleet etter 41 500 meter
Nylig gikk jeg hjem fra jobb. Da kom det en oransje penisforlenger av en bil som lå på veien som om den var vakuumsugd nedpå asfalten. Men det som var så befriende med akkurat denne italienske sportsbilen var at bilmerket besto av gode gamle bokstaver. Ikke noe tall, ringer, kors, løver, piler eller andre obskure symboler. «Lamborghini» sto i sirlige bokstaver i rumpa på fartsvidunderet. Jeg kunne ikke få fortalt samboeren fort nok at jeg visste navnet på Viagra-midlet. Han ville selvfølgelig vite hvilken modell det var, men ble ikke særlig imponert da jeg sa at det var den med fronten som ligner på en flat hai fra Florida.
Jeg er en enkel sjel. Bilene jeg har kjørt har hatt musikalske kallenavn basert på farge. Ofte oppkalt av min bror, som er cirka like engasjert i bil som han er i den nyeste neglelakkmoten. På nivå med meg, med andre ord. Gir rimelig beng i bilen, så lenge den starter, frakter og får deg tilbake fra Ikea. En lakserød Hyundai Accent ble selvsagt Pink Floyd, en grønn Peugeot ble Green Day, min forrige bil - en grå Hyundai Getz - gikk under navnet Stella Getz og min nåværende svarte SUV heter Black Flag. Du ser sikkert et mønster.
Ut på tur, aldri sur - selv med dårlig glid
De siste søndagsturene har jeg dessverre blitt avslørt. Han har begynt å gjenta informasjon viser det seg. Jeg har reagert som om det er splitter ny informasjon. I etterpåklokskapens flomlys viser det seg at det ikke er noe sjakktrekk. Løsningen er selvfølgelig ikke at jeg skal høre bedre etter, det skulle tatt seg ut. Jeg sverger jo fremdeles til mitt uangripelige fargesystem. Men jeg har tenkt å unngå hele situasjonen hvor jeg blir avkledd som en bil-ignorant, ved å gå til skogs. Der er det jo som kjent bare «traktorer».