Nesten hundre forskere fra tretten institusjoner og sju land jobber med å svare på det spørsmålet i forskningsprosjektet African Bio Services. Det hele ledes fra NTNU. Prosjektet er EU-finansiert med ti millioner euro.

- Hovedhensikten er å undersøke hvordan klimaendringer, befolkningsvekst og dermed endringer i infrastrukturen påvirker økosystemet, hva lokalbefolkning og turister kan få ut av det, og hva vi i Europa kan lære av det, forklarer prosjektkoordinator Eivin Røskaft ved NTNU (bildet).

- Hva har dere funnet ut så langt?

- Ganske mye. Det er dramatiske effekter i Kenya. Utenfor Masai Mara er det nesten ikke dyr igjen, det påvirker også dyrene på innsiden av parken. Dyrene er mer stresset, og dyrevelferden blir dårligere når det er stor menneskelig aktivitet. Dessuten øker naturligvis slitasjen på hele økosystemet når befolkningen øker. Dermed blir det mindre og mindre beitemark igjen på utsiden av parken. Det fører til at mange tar med seg kveg inn i parken, spesielt på nattetid, for å la dem beite. Det kan være dramatisk på sikt. Så her må det finnes løsninger.

- Hva slags løsninger kan det være?

- Det kan være gode veier og tilgang til markeder for å motvirke fattigdom. Her er fattige folk virkelig fattige, og de velger de løsninger som gir umiddelbare resultater for å overleve. Slike løsninger må eventuelt være under kontroll, og for at det skal virke, er vi avhengig av politikere som er villige til å høre på forskere.

Gribbedød: Både lokalbefolkning som forsøker å ta livet av plagsomme rovdyr, og krypskyttere som vil skjule aktiviteten sin legger ut forgiftete åter. Dette har ført til stor nedgang i bestanden av gribb.

Handlingslammede politikere

- Gjør de ikke det?

- Det synes jeg er et problem overalt. Hvis vi skal snakke om rovdyrene. Jeg synes det er et godt eksempel på at politikere gjør veldig lite. I Norge har vi hundre ulv. I Spania har de flere tusen ulv, med mye større befolkningstetthet. Det skaper problemer, men de klarer det. Norske politikere gjør altfor lite for å løse problemet hos oss.

LES OGSÅ: «Judaspenger, handel med ulvekvoter og glupske rovdyrmotstandere. Rovdyrdebatten har tippet over i det komiske.»

- Store deler av forskningsprosjektet handler om forholdet mellom rovdyr og mennesker i Serengeti og Masai Mara. Hvordan er det likt forholdene i Norge?

- Også der tar rovdyrene husdyr, og det er de ikke glade for der heller. Forskjellen er at en del av rovdyrene i Afrika er en større trussel mot mennesker. I Norge føler vi at rovdyrene er farlige for mennesker, men det er ikke en realitet. I Tanzania blir omtrent hundre mennesker årlig drept av løver eller leoparder. I tillegg til rovdyrene har de også elefanter, som både ødelegger avlinger og kan være en trussel mot mennesker. De lever med andre ord i et helt annet trusselbilde enn vi gjør i Norge. En annen forskjell er at her kompenseres bønder når rovdyr forsyner seg av buskapen. Det skjer ikke i disse områdene. Det fører til at smågutter på fire-fem år er gjetere i stedet for å være på skolen. Det er jo ikke bra.

- Har dere funnet løsninger på Serengeti/Masai Mara?

- På dagtid er gjeting viktig. Men gjeterne må være utrustet med ordentlige forsvarsvåpen. Sverd og spyd så de kan jage rovdyr. Dessuten er gjeterhundene de har ikke spesielt effektive. Om natten sender de buskapen inn i innhegninger. Disse kan nok bli bedre, men det er dyrt med ordentlige gjerder med strøm. Man må se seg om etter billige løsninger.

Hippo: Befolkningsøkningen i Afrika gjør at mennesker og dyr presses nærmere hverandre.

Lær av Afrika

- Ettersom dette er et EU-prosjekt skal jo kunnskapen kunne overføres til europeiske forhold. Hva kan vi i Norge lære?

- En god del. For eksempel at vi må drive holdningsskapende arbeid. Den norske ulvedebatten går jo ofte på at ulven kan ta unger, selv om det ikke finnes noen indikasjoner på at ulv tar folk. Det brukes som argument at folk er redde. Da er det viktig å spre kunnskap. Det har vi sett i Afrika også. Mer kunnskap fører til tryggere folk.

- Kunnskap er alltid bra. Flere ting vi kan lære?

- Dialog er veldig viktig, uansett hvor du er i verden. Myndighetene må ta lokalbefolkningen på alvor. Det ser vi her, og det mener jeg er viktig hjemme også. Løsningene må være lokal basert. Lokalbefolkningen må involveres. Vi kan ikke avfeie dem, og heller ikke følelsene deres.

- Det er mye snakk om følelser?

- Ja. Der er det nok en forskjell fra Afrika til Norge. De er ikke så følelsesladet rundt tap av beitedyr. For dem er det mer økonomiske tap. Dermed er de interessert i løsninger som reduserer tap rent økonomisk.

- Hva innebærer det? Også hos oss får bønder kompensasjon?

- Det er riktig. Men både der og her dør det flere dyr på beite enn det som blir tatt av rovdyr. Hos dem vi undersøker i Tanzania og Kenya er det mye på grunn av sykdom. I et av prosjektene våre bidrar vi med vaksiner, og det hjelper. Dersom vi hjelper dem med vaksiner som sørger for at færre dør av sykdom, har de større toleranse for at rovdyr tar noe av buskapen.

LES OGSÅ: I helga mistet sauebonde John Gunnar Stormo seks sauer. Mandag har han mistet radiosignalet på to til.

- Er det noe man kan overføre til Norge?

- I hvert fall gjør det at vi burde kunne se muligheter for å komme opp med alternativer til det regimet vi har i Norge i dag. Skal vi ha rovdyr, må vi akseptere et visst tap. Det er utfordrende for enhver lokalbefolkning.

- Hvordan skal vi kunne akseptere det?

- Da er det å si at rovdyrene hører hjemme i et økosystem. Vi vet ikke konsekvensene av å fjerne dem. For eksempel kan det føre til for mange ville dyr som lever av vegetasjon, og dermed overbeite. Det er det viktig å kommunisere til lokalbefolkningen. Vi må diskutere ut fra at rovdyr skal være der, og hvordan kan vi leve med dem.

Kjempen forsvinner: Også elefanter kan skape vansker for befolkningen i Serengeti og Masai Mara. De kan ødelegge avlinger og være farlige for mennesker. Ifølge WWF er det nå 415 000 elefanter i Afrika. I 2006 var det 526 000. I 1940 antar man at det var mellom tre og fem millioner. Nå drepes rundt tjue tusen elefanter årlig av krypskyttere.

Side om side

- Da er vi tilbake til det store spørsmålet: Hvordan kan vi leve side om side?

- Det paradoksale her i landet er jo at vi er det minst befolkningstette landet i Europa. Vi har for lite dialog, for lite diskusjon og for lite utdanning og informasjon om konsekvensene av å ha rovdyr i Norge. Vi tror at vi kan betale oss ut av alt, at kompensasjon er løsningen. Men det er det ikke. Vi trenger lokale grupper hvor lokalbefolkningen er med og bestemmer, og vi må bruke andre løsninger enn i dag. Det kan være andre typer sauer, gjeting, eller andre mulige former for drift. Det har vært mye diskutert, men det har aldri kommet alternative nasjonale løsninger. Rovdyrdiskusjonen kommer hvert år. Vi vet det, men vi gjør nesten ingen ting. Norske politikere gjør etter min mening alt for lite med dette.