- Ja. Det er kanskje litt flaut.
Hun ler.
Hun sitter i den splitter nye italienske husvogna, brettet ut til en over hundre kvadratmeter stor leilighet på parkeringsplassen ved Leangen travbane, og sier ingen makt i verden kan få henne opp i den trettitre meter høye kjettingkarusellen utenfor vinduet.
Hun har nemlig høydeskrekk.
Og ikke nok med det, det har også tivoligründeren Hugo som nylig hoppet av karusellen for å gi plass til henne.
- Og nå vil du ha enda flere opp dit?
- Så lenge du ikke plages av høyder, er ikke det noe problem. Karusellene er idiotsikre! Vi driver ikke med noe som kan gi oss dårlig nattesøvn!
Lite brylkrem
Hun har slitte jeans og ullgenser, Gore-Tex- jakken har hun slengt over skinnsofaen. Ida Johansen er nettopp kommet tilbake fra et intervju i NRK-kanalen MP3 hvor de ble sittende og tygge litt på tittelen «tivolidirektør».
- Vi var vel enige om at det hørtes ut som en gammel mann, og etter å ha diskutert litt fram og tilbake kom jeg selv fram til at de kunne kalle meg tivolidronning.
På badet har hun slengt treningsbagen under en servant av skifer, og på kjøkkenet står en diger kaffemaskin. Husvogna, som også fungerer som kontor, kostet fem-seks millioner kroner.
Den er custome made.
Det er varme i gulvet.
Det er lenge siden tivolifolk smurte brylkrem i håret, gikk med spisse, svarte sko, snakket gebrokkent svensk og ble assosiert med noe useriøst og sjuskete?
- Dette er jo fortsatt et tivoli, men det er ingen tullebedrift. Vi skal drive like profesjonelt som et selskap som for eksempel, tja ... skriv McKinsey!
Ida begynte på handelshøyskolen fordi hun ville etablere et selskap som drev med sport, mote eller interiør, sier hun, hvor hun kunne bestemme alt sjøl. Tivoliet var en pakke hun kunne ta over om noen år, tenkte hun, men i løpet av de siste to årene på studiet slo det henne at alt hun drømte om med en bedrift, hadde hun her på tivoliet.
Rundt bordet i husvogna sitter foreldrene Hugo og Lisbeth sammen med henne. Lillebroren Håkon, som arvet tivoliaksjene sammen med henne, er opptatt på elektroingeniørstudiet.
Det er andre tider nå enn før, humrer Hugo.
For femti år siden tok han selv over etter sin far Henry, som ble kalt «Taikon» fordi han var mørk og fordi det passet på en mann som drev «Oriental tivoli Henry», og han reiste rundt med en liten kjettingkarusell, et telt og et par luftgevær, i tillegg til et lykkehjul.
For å konkurrere med de over førti andre tivoliene som skranglet rundt på norske veier, leide Hugo inn vektløfteren Samson som lovte 10 000 kroner til den som løftet like tungt som ham, og Hugo betalte en to meter svær kar fra Lofoten som ropte «svekling» og «jeg skal drepe deg» til Samson for å piske opp stemninga.
Det var i tivolienes glansdager.
Nå er Hugos Tivoli ett av tre gjenlevende norske tivoli som har delt landet mellom seg. Hugos revir er Midt-Norge og nordover, pluss en reise til Vestlandet utpå høsten, med to forskjellige avdelinger.
50 steder.
25 uker i året.
Resten av tiden går med til å overhale tivoliets 25 karuseller og 32 trailere i den gamle militærleiren på Rinnleiret, ikke langt fra tivolifamiliens hjem på Levanger.
Døpt ved tivoliet
Ida var tre måneder da hun første gang reiste med tivoliet, og hun ble døpt i Lade kirke fordi Hugos Tivoli hadde slått leir rett over gata.
- Vi fikk spesielt mange venner i Nord-Norge, og det var jo stor stas blant ungene da vi kom på besøk med et helt tivoli. Vi lekte med de andre tivoliungene i hoppesklia, føyk rundt på rulleskøyter og snakket sammen på en blanding av polsk og norsk.
- Hva gjorde tivolioppveksten med deg?
- Den har nok bidratt til at jeg er blitt en ganske åpen og fordomsfri person, jeg dømmer ikke folk ut fra hvilken bakgrunn de har, men hva de faktisk gjør og hvem de er.
Ida kaller det en trygg og god oppvekst med mye frihet, men moralen var alltid hardt arbeid og ærlighet, sier hun. Skole først, deretter lek og trening, og pianotimer på et keyboard de hadde lirket på plass inne i husvogna. Ida ble forresten så dyktig til å spille at pianolæreren mente hun burde satse på en musikkarriere.
- Men foreldrene mine har alltid dyttet meg i en akademisk retning. Jeg ville først bli dyrlege, men det gikk ikke, fordi jeg var allergisk mot nesten alle dyr. Så tenkte jeg å studere medisin, men mamma, som opprinnelig er sykepleier, advarte meg og sa jeg var den typen menneske som ville ta inn over meg at det ikke alltid går så bra med pasientene.
Skal vaske toaletter
Ida tok over Hugos Tivoli midt i sesongen, og de siste ukene har hun vært en slags lærling hos moren som fortsatt har ansvar for det administrative. Men neste sesong blir det annerledes, sier Ida, da skal hun reise med arbeidslaget til polske Genek Niemczewski som er formann.
- Genek, som jobbet her da jeg ble født, har alltid vært mamma og pappas høyre hånd. Nå skal jeg lære tivolidrift av Genek, og det er nok greit å lære av en som ikke er foreldrene dine fordi foreldre har en tendens til å beskytte.
- Og da er Genek sjefen?
- Vel, jeg er sjefen, men jeg skal vaske vogner og toaletter, selge popkorn og sukkerspinn, i tillegg til å avlaste mamma med administrasjon og papirarbeid, for å bli kjent med alle sider av bedriften. Fallgruve nummer én som leder, er at du ikke vet hva dine ansatte driver med. Det er kanskje det viktigste jeg har lært på handelshøyskolen.
Derfor kjørte Ida også opp til trailer. Det er mange som kjører trailer på tivoliet, men det er en fordel å kunne kjøre trailer når du leder en bedrift med tretti trailere, synes hun. Genek, som snart er seksti, syntes det var litt skummelt da han fikk høre at Ida skulle ta over for Hugo.
- Han var nok redd for å miste posisjonen sin her, men det kommer ikke til å skje. Det er jo Genek som skal lære meg opp, og vi trenger sånne som ham for å vokse.
Ida og familien diskuterer tivoli nesten døgnet rundt, sier moren, de kan jo ikke snakke tivoli med naboene. Og hver jul reiser familien sammen på ferie til steder som Murmansk, Italia, Brasil, Thailand og Cuba, og da må pappa Hugo alltid besøke et eller annet tivoli. Ida sier tivolilivet har gitt henne den samme rastløsheten.
Her om dagen kjørte hun og faren 160 mil tur/retur Karlstad for å hente noen «lykkeposer» som kunne blitt sendt i posten, og på vei tilbake så de en polsk bil som var stoppet av de norske tollerne. De så strenge ansikter. Og ting som ble lempet ut av bilen.
- Jeg skjønner at tollerne av erfaring ønsker å sjekke østeuropeiske kjøretøy, men det betyr ikke at de kan behandle folk respektløst. De fleste av oss nordmenn er kommet til at vi ikke skal dømme folk etter hvor de kommer fra, men når det kommer til handling gjør vi kanskje likevel akkurat dét. Jeg blir sjelden sint, men jeg blir opprørt når jeg ser at folk behandles sånn.
Hun har vært vitne til det på tivoliet også, at folk behandles dårlig på grunn av sitt opphav. Det samme tenker hun om norsk flyktningpolitikk.
- Vi kan ikke hjelpe alle, men målet må være å hjelpe så mange som mulig på en best mulig måte. At vi behandler folk som kommer hit bra.
- Har du stemt?
- Jeg er ikke så opptatt av politikk, men jeg har stemt, ja. Jeg har jo gått på handelshøyskolen, og da skjønner du antagelig hva jeg stemte.
- Høyre?
- Jeg er vel på den sida, ja.
Årets blogger
På handelshøyskolen ble studentene mer og mer lik hverandre, ler hun, det var «Ralph Laurent-uniformen» med blå og hvite skjorter på de fleste av studentene, i tillegg til de obligatoriske hvite øredobbene på jentene.
Selv kledde hun seg litt mer rocka i skinnbukser og lange ullgensere, og flere medstudenter fikk maskaraen i øynene da tivolidattera begynte å blogge om «fashion, travel, lifestyle, beauty, fitness, interior and food». Hun har alltid vært opptatt av moter, og for noen år siden ble profilen hennes på Instagram oppdaget av blogghuset «Femelle».
- Du ble kåret til årets moteblogger hos Femelle i fjor?
- Ja, jeg ble «årets fashionista», hahaha, og flere av venninnene mine ble nok overrasket, mange har jo fordommer mot rosabloggere som de mener driver med fjas og tjo og hei, mens jeg, spesielt etter at jeg begynte å blogge sjøl, ser jo at mange av dem er, herregud, kjempesmarte, og det er jo en kjempestor jobb å drive en blogg. Full kred til bloggerne fra meg der altså, også rosabloggerne, haha.
Var lærer i Kina
Hun handler de fleste klærne på kleskjeder som Zara og H & M, men hun er også familiær med designere som Isabelle Marant, Celine og Balenciaga. Interessen for design var en av grunnene til at hun tok et friår fra økonomistudiene for å lære seg fransk i Paris.
- Vi skulle lære fransk uten å bruke andre språk enn fransk og vårt eget kroppsspråk. Læreren pekte på veggen, og jeg tenkte, sier du «vegg» nå, eller sier du «å peke»? Flere kvelder satt jeg på hybelen og gråt før det skjøt fart og jeg begynte å lære litt fransk. Jeg er glad i språk, men jeg ble ikke særlig glad i franskmenn, kan du si, selv om Paris er en fantastisk by.
- Du likte deg bedre i Kina?
- Ja, mye bedre. Jeg hadde hørt at kinesiske elever er så disiplinerte, men jeg erfarte noe annet da jeg reiste til Wuqing i Tianjin-provinsen for å jobbe som engelsklærer på en privat sommerskole hvor elevene var helt ville! Ei jente begynte å føne håret midt i timen, og da jeg ba henne om å legge fra seg føneren, nektet hun, og det var jo litt frustrerende når vi lærere ble målt på alt vi gjorde og ble filmet i klasserommet.
- Men du var positiv der også, du holdt en tale for alle elevene på kinesisk?
- Jeg liker jo språk og tenkte at jeg sikkert kunne lære såpass kinesisk at jeg kunne holde en tale for hele skolen. Jeg jobbet lenge med den talen og ville være litt morsom, si hei på en artig måte og sånne ting, men da jeg forventet at salen skulle bryte sammen i latter, ble det helt stille.
- Å?
- Etterpå spurte jeg de kinesiske vennene mine om det var noe galt med den norske humoren, og de sa at det var det antagelig ikke, men de hadde ikke skjønt et kvekk. Jeg hadde bare ramset opp en masse ord på kinesisk som overhodet ikke ga mening.
Egentlig hadde hun en plan om å skrive masteren sin i Shanghai, men mer eller mindre tilfeldig endte hun opp i Bangkok hvor hun bodde ett år. Hun er blitt veldig glad i Asia, sier hun. Hun liker maten, interiøret, kunsten, musikken, klimaet og all og vennlighet, og nå vil hun lære seg å bølgesurfe med kjæresten Chris som hun møtte på en bar i Bangkok.
- Han kommer opp hit i jula for å sjekke ut om han liker Norge, og det kommer han jo til å gjøre, han liker jo meg.
- Hvorfor falt du for ham?
- Fordi han er ekstremt omtenksom, rett og slett derfor!
Ida håper hun får med seg Chris når hun til våren drar ut med tivoliet. Og resten av familien Johansen. Og det de kaller for «storfamilien».
Sky is the limit
Opp gjennom årene er det kjøpt mange biler og bygd mange hus, i Polen og Romania, for penger som er tjent på Hugos Tivoli, sier moren Lisbeth. Hugo selv har besøkt flere av de ansatte i Polen og Romania, og Ida sier hun vil gjøre det samme.
- Men hva bare må du ha med deg i husvogna når du reiser rundt som tivolidronning?
- Jeg trenger bare Chris, en pc og noen treningsklær. Jeg skulle gjerne hatt ei bikkje også, men jeg så allergisk. Og så må jeg ha havregryn, jeg spiser så mye havregryn at legen har gitt meg ordre om å spise mer variert.
Ida sier hun har mange ideer om hvordan tivoliet kan vokse, men hun kan jo ikke finne opp karusellen på nytt, sier hun, det er jo tross alt fire hundre år siden det første ambulerende tivoliet turnerte i Europa.
- Men det kommer noe nytt fra oss i 2018!
- Hugo sier han fortsatt har en drøm om å etablere en fornøyelsespark i Trøndelag?
- Å ja, det er jo den store drømmen. Og det kan du skrive, hvis det er noen der ute med penger og stor tomt, så er det bare å ringe. Jeg har noen gode ideer!
Sier hun.
Og går ut til kjettingkarusellen med navnet:
«The sky is the limit.»