- Jeg starter dagen med en kaffe på senga klokken halv sju. Vi leser avisa, ser litt på CNN og planlegger dagen før vi vekker jentene klokka sju. Vi sender dem på skolen før jeg drar på jobb og er tilbake til middag i 17/18-tida. Som oftest har jentene noen venninner på besøk før det blir lekser og turn. Så jeg har for det meste damer og jenter rundt meg. Jeg trives egentlig godt med å være det eneste mannlige tilskuddet, sier han på klingende vestlandsk, men som de innvidde også hører er infisert med en underliggende islandsk aksent og en trøndersk klang på toppen.

Dette hørtes da mistenkelig vanlig ut, tenker du? Hør her.

Han bor på Byåsen med samboer Mona Grudt og hennes to døtre i et helt vanlig hus. Han gliser et vanlig, vennlig og imøtekommende smil. Han går helt vanlig. Vanlig høyde - vanlig vekt. Folder hendene i fanget når han sitter med føttene i kryss. Det også på en ganske så vanlig måte. Noen halvgrå krøller på toppen, tidagerskjegg og helt vanlige grå og blå klær fra Dressmann eller lignende, men med en skjorte som er åpnet opp i halsen, som kanskje vitner om at han kan være litt gal om han vil likevel.

Og man må kanskje være litt gal for å ta over det vingeskutte prosjektet som kjøpesenteret i Olavshallen er blitt. Stedet som de siste årene har vært kjent som butikkenes kirkegård. Flere hundre kvadratmeter med tomme lokaler og et etterslep på vedlikeholdet etter 30 år. For to år siden tok Thorsteinsson over som direktør for det som en gang var byens storstue for møtepunktet mellom shopping, hotell og høykultur. Kan en hotellkonge være rett mann til å få skuta på rett kjøl?

Omstillingsmesteren

48-åringen fra Island er nemlig en prisbelønt hotelleder som har vært sterkt delaktig i suksesser som Royal Garden, Rica Hell og Scandic Lerkendal. En mann med visjoner og en tydelig, sterk og autoritær lederstil, sier de som kjenner til hans mange meritter.

- Olavshallen er en skattekiste som vi ennå ikke har åpnet fullstendig. Folk har hatt en følelse av at huset har vært stengt - et sted man bare går inn for å søke ly for regnet. Det er en skandale at man har fått holde på så lenge med et kjøpesenter som ikke fungerte - det skal ikke være sånn i byens kulturhus! Jeg kom til et hus som kanskje hadde sovet litt, selv om det gikk økonomisk godt .

Ferdig: Hotelldirektør Thorsteinsson viser frem det nye Scandic Lerkendal-hotellet i 2015.

Han snurrer stadig kjappere rundt på direktørstolen på kontoret etter stengetid nå. Forøvrig en stol med RBK-logo, som har vært med ham siden han fikk den av RBK-direktør Tove Moe Dyrhaug i gave da han i 2013/14-sesongen jobbet som daglig leder ved Rosenborg Arena. For han har jo gjort såpass trønder av seg at han er ihuga Rosenborg-fan, så klart. Da får det heller være at de nye kollegene satte ned foten da han ville henge opp et lagbilde på veggen på kontoret i Olavshallen og legge et Rosenborg-skjerf med kaffeflekker på bordet som duk. Nå er han jo tross alt blitt en kulturarbeider, og følgelig hengt opp et kunstverk i 10 000-kronersklassen i stedet for svette fotballspillere på veggen.

For er det noe han kan, så er det omstilling. Eller rettere sagt - han elsker omstilling!

- Jeg klarer ikke bare sitte og se på at noe skal driftes slik det alltid har blitt gjort. Jeg har et behov for å skape noe - det er det som driver meg. Jeg må alltid være i forbedringsprosess.

Det er like før knapp nummer tre på skjorta spretter opp. Han har tross alt litt vanskelig for å si stopp.

Går i krigen

Etter å ha blitt kjent med organisasjonen og utfordringene tok han det første store steget på veien i fjor, da de kjøpte opp hele første etasje i Olavskvartalet. Planen er å skape et breddetilbud innen kulturlivet - der lavterskel og kvalitet skal gå hånd i hånd. Allerede er musikkfestivalen Trondheim Calling, Cinemateket, vinylbutikk og Litterært Kollektiv, arrangør av Ugress-festivalen, på plass. Planene om en mer åpen planløsning med flere scene og et matsted er neste på lista.

- Veien må bli til mens vi går fordi endring tar tid.Vi ønsker en åpen og fleksibel møteplass i 1. etg. Olavshallen i dag er jo genialt plassert i midtbyen, Vi har en unik sammensetning av leietakere og et enormt potensiale for å bli et sted flere besøker. Jeg føler meg utrolig stolt og priviligert som får lov til å utvikle Olavshallen videre på vegne av eiere og medarbeidere, sier han på en så korrekt måte som kun direktører kan si.

For man blir ikke sjef av å være politisk korrekt og alltid si de rette og kjedelige tingene. Islendingen er da heller ikke kjent for bare å seile med vinden og stryke alle medhårs.

- Jeg vet at jeg er en dominerende og uredd type som sier det jeg mener, og gjerne går i krigen hvis behovet og situasjonen tilsier det. Jeg er overhodet ikke konfliktsky, heller det motsatte. Jeg vil at alt skal opp på bordet slik at vi kan ta stilling til det i fellesskap og finne løsninger. Konflikter kan være positivt, men de som lever livet i gangene er farlig.

Syrlig og glemsk

En god iverksetter av prosjeker og flink til å ta ideer videre, men ikke den som fullfører, sier noen. Inkluderende, nysgjerrig og imøtekommende. Ambisiøs og krevende, men også tålmodig og god til å tenke langsiktig. Kjent for sitatet «Vi har gooood tid». Sutring har han lite til overs for - da kommer det gjerne noen syrlige og litt barnslige kommentarer i retur. Han kan være glemsk og til tider ufokusert, og i overkant glad i å prate - så mye at han ofte gjentar seg selv.

48-åringen kommer ofte hesblesende inn i møter, gjerne litt for sent. Ikke sjeldent sendes det tekstmeldinger med «Er på vei!» eller «Kommer om fem».

- Jeg har det med å komme for sent til avtaler, men jeg har faktisk blitt mye bedre med årene! Jeg kan nok gå litt fort frem til tider og må stadig minnes på at jeg har to ører og bare én munn. Jeg føler meg utilpass om jeg er omringet av initiativløse og innadvendte mennesker som snakker mest om negative ting, og blir like overrasket hver gang jeg opplever det. Jeg er nok heller ikke så god på rutinearbeid, og formaliteter er ikke min sterkeste side.

- Og du, jeg har hørt at du sitter og spiller sjakk på mobilen i møter... Stemmer dette?

- Ehh, ja...

En blottet, rødmende og avslørt direktør kryper til korset. Han hadde et lite håp om at ingen hadde lagt merke til det der.

- Jeg kan faktisk ha en 5-6 spill gående på en gang. Jeg tok opp sjakken igjen da jeg fikk det på mobilen. Husk, jeg var skolemester på Island da jeg var 12 år og reiste rundt på konkurranser og sånt! I dag sliter jeg med å slå Magnus Carlsen som åtteåring da...

Hyperaktiv oppvekst

Det første partiet sjakk han spilte noensinne var som femåring, mot sin bonusfar Eirikur i lille Hvammstangi - et lite islandsk fiskevær som på 70-tallet hadde rundt 500 innbyggere. Her vokste han opp med to søsken og mamma i en leilighet som lå på toppen av det regionale sykehuset som også rommet akuttmottak, apotek, fødestue, gamlehjem, psykiatrisk klinikk og et likhus. Mye å finne på for en hyperaktiv unge, som aldri klarte å sitte stille.

Hvammstangi: Et lite islandsk fiskevær med ca 500 innbyggere er Bjørgvins hjemplass. - Mye å finne på for en hyperaktiv unge, sier han.

- Jeg var nok pest og plage for de eldre på sykehuset, der døden også fortble en naturlig del av livet. Men syntes også det var spennende å snakke med de gamle folkene, som både lærte meg å strikke og spille sjakk. Sykehuset hadde også et svært kjøkken der det var liv og røre hele dagen. Der likte jeg meg veldig godt og fikk lov å hjelpe til med maten. Der ble det nok et lite frø plantet, siden jeg senere skulle bli kokk, noe jeg var fast bestemt på å bli allerede i 10-årsalderen.

Oppvekst: Brødrene Hrafn Thorsteinsson og Bjørgvin Thorsteinsson, fire og fem år. De vokste opp på toppen av et sykehus med akuttmottak, i et lite fiskevær.

Villstyringen Bjørgvin sleit ut flere barnevakter med viljestyrke og eventyrlyst. Til slutt var det ingen igjen i det lille lokalsamfunnet, så storesøster måtte ta over barnepasset av ham og broren. Da overtalte Bjørgvin sin bror til at de måtte bæsje på seg og legge ut på sykkeltur. En skikkelig drittpakke til storesøster med andre ord. For mens lillebror Hrafn var en liten engel, så var Bjørgvin «et mer forstyrrende element», som hans søster så diplomatisk kaller det.

- Jeg var nok ikke enkel - rett og slett en liten ramp. Jeg gjorde det motsatte av det mamma sa.

Ulovlige turer på brygga, lek på taket av likhuset og oppklippede blondegardiner var nok gjenstand for flere grå hår på morens hode. Aktivitetene var mange. På skolen hadde de obligatorisk danse- og teaterundervisning. Terrengløp, friidrett, fotball, basketball svømming - og ikke minst arbeid på bondegård hvert år fra de var ni år gamle.

- Akkurat det likte jeg utrolig godt, og det var nok greit for de i heimen at de fikk litt roligere somre. Jeg lærte meg å jobbe hardt og likte å legge meg sliten etter alle gårdsoppgavene.

Hard kultur

Noen av erfaringene i oppveksten, på gårdene og islandsk idrettskultur har han nok tatt med seg videre til arbeidslivet i Norge.

- På Island er det «Vikingloven» som praktiseres. Du skal tro på deg selv og være stolt over den du er, mens i Norge er det fortsatt litt «Jantelov». Under oppveksten på Island ble vi kategorisert ut i fra nivå og trening tilpasset stadiet du var på. I Norge er det viktigst at alle er med og dermed ødelegger gleden av å være god. Hardtarbeidende har islendingene alltid måttet være, mens i Norge er situasjonen en annen med et velferdssamfunn som kanskje kan vurderes som noe «dumsnilt» til tider.

«Dalton brødrene»: - Vår felles beste venn, Bjarki Haraldsson, vant det meste i idrett, men døde av kreft i 2004. Bjørgvin på 2. plass og Hrafn på 3. Bildet er tatt utenfor skolen på Hvammstangi og Bjørgvin er 12 år.

Som 14-åring flyttet han og familien, nå med bonusfar og en ny lillebror på lasset, til Fitjar på Stord, som «båtflyktninger». Egentlig var det bare for to år, men det var ingen i familien som ville flytte tilbake til Island. Mottagelsen i lokalsamfunnet på Vestlandet var helt unik.

- Jeg føler at det var som å vinne i lotto. Flere av mine beste venner har jeg fremdeles fra denne tiden. Dette er virkelig det perfekte eksempelet på god integrering, med en helt utrolig oppfølgning av skolen. I løpet av åtte måneder så kunne jeg norsk, selv om skolen aldri hadde hatt fremmedspråklige elever!

Kokkedrømmen ble hotelldrømmen

Etter ungdomsskolen ble det grunnkurs som kokk og deretter kokkelære på Solstrand Hotel & Bad. Planen han hadde som 10-åring var ikke glemt! Kjøkkenstaben her var fra Tyskland, Østerrike og Sveits og miljøet mye tøffere enn sykehuskjøkkenet han husket som barn.

- Siden jeg alltid har hatt unormalt stor selvtillit så søkte jeg meg videre til Hamburg som kokk, hvor jeg fikk en tre måneders praktikantkontrakt ved et av verdens beste hoteller - Hotel Vier Jahrezeiten. Og her fikk jeg så mye kjeft som jeg aldri har fått før. Kokkene hadde stålbeskyttelse på skoene fordi de sparket stekepannene rundt på kjøkkenet.

19 år, første gang alene i utlandet og tysk kunne han ikke. Men selv når han en sjelden gang skulle ha fri, møtte han likevel opp bak grytene for mer kjeft. «Han elsker det faktisk, når noen står og brøler ham opp i trynet. Det er såkalt konstruktiv tilbakemelding», sier datteren.

- Men til slutt ble jeg sliten fysisk og fikk hjemlengsel. Det toppet seg en dag da det bare svartnet for meg. Jeg pelmet en brødbit i trynet på sjefskokken, og ble kalt inn på teppet.

Men tyskerne hadde oppdaget den målretta unge mannen av et arbeidsjern. I stedet for å gi ham sparken fikk han tilbud om to-årskontrakt! Med disse papirene i hånda kunne han velge mellom Cruisebåter og Bahamas, men valget falt på ærverdige The Savoy i London. Etter ett år som hovmester her fikk han dessverre ikke forlenget arbeidstillatelsen, på tross av tilbud om en fem års traineestilling.

- Jeg var litt bitter da jeg kom tilbake til Norge og startet på Norsk Hotellhøgskole i Stavanger. Men det er litt slik livet mitt alltid har vært. Det er en mening med alt, og etter tre år i Stavanger så jeg meg aldri tilbake.

Litt kjeller

Det første møtet med Trondheim i 1995 var triste saker.

- Jeg likte ikke byen og syntes den var både harry og tam. Men det tok seg raskt opp. På Royal Garden var jeg i min stipendiat-stilling med på å ta imot flere av verdens største fotballag i forbindelse med Champions League. Porto, Juventus, AC Milan og Bayern München, og med tusenårsjubileet i 1997 og etableringen av Solsiden ble det skikkelig fart på byen.

Ikke minst fikk han og Nina Karlsen (som står blant annet bak Søstrene Karlsen og Kalas og Canasta i Trondheim) datteren Sara i denne tiden.

- Vi har et utrolig tett og nært forhold. Hun er kanskje den som kjenner meg best av alle, sier han om datteren.

Etter et par mislykkede yrkesvalg ble det en liten tur i kjelleren i 2002.

- Det ble en ubalanse i livet. Jeg taklet ikke så godt at det gikk dårlig i jobben, og jeg hadde nettopp kommet ut av et forhold. Ting blir aldri helt som man ser for seg. Men jeg vokste på det og har tatt lærdom.!

Og oppturene skulle komme tett i jobben som hotelldirektør ved Rica Hell, hvor han ble værende i hele ni år. I 2012 ble han kåret til «Årets hotelldirektør i Norge. Like høyt henger utmerkelsen «Årets medarbeider» - kåret av de ansatte på hotellet.

- Jeg stod klar for å dele ut prisen som vanlig, og ble helt satt ut, rørt og veldig overrasket over at det var øverste leder som fikk prisen. Det var de mest givende og fineste årene i min yrkeskarriere så langt. I 2012 var det derimot over, da han fikk tilbud om direktørstillingen ved Royal Garden. Der ble han kun i tre måneder.

- Jeg er utrolig glad i det hotellet og det var kanskje mitt livs vanskeligste karrierevalg da jeg sa ja til å ta over Scandic Lerkendal. Men jeg er ikke typen som angrer. Det ble et nytt eventyr!

En annen type kjærlighet

Den velrenommerte hotellkongen startet også på et annet nytt eventyr under åpningen av hotellet i 2014, da Gordon Ramsey kom på besøk. Men det var en annen gjest som skulle vise seg å pirre sansene litt mer enn mesterkokken.

- Jeg hadde vært avstandsforelsket i Mona Grudt siden 90-tallet, og vi traff hverandre et par ganger på Rica Hell, men for meg var hun helt uoppnåelig, og ikke en gang min overdimensjonerte selvtillit var nok til å be henne ut på date.

Kjærligheten: Mona og Bjørgvin på kjærestetur til Shanghai i 2015. - Bildet er tatt inne i en ekstremt liten butikk med mye folk og ting som hang og slang overalt.

Men etter møtene på Scandic så hadde en fugl hvisket ham i øret at Mona, som selv var singel, hadde ymtet frempå om at denne hotelldirektøren var en kjekk mann.

- Da ble jeg plutselig full av selvtillit igjen og be henne ut på middag.

Samboeren fra Stjørdal hadde på sin side blitt koblet med Hollywood-stjerner som George Clooney. Men det var altså en annen sølvrev som trakk det lengste strået. En helt vanlig mann med vanlige klær, som plutselig fant seg selv i sladrepressen. De holdt det hemmelig en stund (selv om datteren fant ut av det fordi Bjørgvin hadde koblet Iphone og Ipad sammen, slik at meldingene fra Mona poppet opp både her og der...ups).

- Men til slutt ble det jo kjent for alle, og det har egentlig gått helt normalt for seg. Mona tar seg av henvendelsene fra pressen, for det kan hun best. Kompisene mine mener vel at jeg ikke fortjener Miss Universe og at jeg har brukt opp flaksen for et helt liv. Og det er egentlig helt greit. For første gang i mitt liv er jeg ikke en rastløs sjel.

Forrige uke møtte vi tivolisjef Ida Johansen som bor i en 16,5 meter lang husvogn.

Og her finner du flere av portrettene fra Ukeadressa.