Strikking har vært den røde tråden i Marte Helgetuns liv. Det startet med en blogg og en billy-hylle med garn. I dag har Marte Helgetun tre ansatte og omsetter for tre millioner i året fra si egen storstue i Surnadal. Det første lille sparket bak var det lillesøster Hanna som sto for.
Helt siden Marte var ti, hadde hun strikket lusekofter til barbiedokkene, og ikke mange år senere hadde hun begynt å fable om denne strikkeboka hun hadde så lyst til å lage.
Nå fikk det være nok prat. «Begynn å blogge» var søsterens klare råd. Etter litt motstand, tok Marte opp tråden. Og hvorfor ikke?
Da dette scenarioet utspilte seg for sju år siden, var det nesten ingen strikkedesignere på banen, og Marte hadde kompetanse både som hobbystrikker og som proff webdesigner. Hun startet en blogg med strikkeplaggene hun hadde laget til toåringen sin, og interessen for oppskriftene meldte seg nesten umiddelbart. Dermed gikk hun i gang, skrev ned oppskriftene, laget nettbutikk. Snart inngikk hun en avtale med en garnleverandør, fylte opp en billy-hylle med garn og begynte å selge strikkepakker på nettet.
- Mannen min hadde nok ikke særlig trua, smiler hun, - og det var en bratt læringskurve!
Nøster seg en arbeidsplass
Dagene som hobbydesigner var travle, hun blogget og strikket «på si», mens hun hadde full jobb som art director i reklamebransjen. Til slutt tok de det store skrittet.
For seks år siden flyttet Marte fra en solid jobb i Trondheim og startet et helt nytt liv i Surnadal sammen med mann og barn. Og en hel haug med garn.
For da mannen Råg Schei tok over hjemgården, åpnet det seg nye muligheter. Etter to år og store penger brukt, sto 400 kvadrat nyrestaurert og utbygd tømmerlån klar med ei finstue som ga rom for en gårdsbutikk med oppskrifter og garn.
- Vi dro fra seksti kvadrat midt i feststripa på Møllenberg og flyttet hit. Det var litt av en omveltning!
Marte har hentet med seg et par kaffekopper fra kjøkkenet og setter seg ned i en av stuas gedigne lenestoler. Her tilbringer hun mye tid med strikkepinnene sine. Men kun om kveldene, «normalarbeidsdagen» fra åtte til fire tilbringes foran en skjerm på kontoret i andre etasje. For det er designer hun er.
Og her i Surnadal fant hun rom, både for dét og for drømmen om å lage den strikkeboka hun så lenge hadde hatt i bakhodet.
Og da Marte verken er trådløs eller rådløs, ringte hun til garngrossisten Du Store Alpakka på Hadeland og spurte om de ikke skulle lage bok sammen. Og det skulle de, men ikke før hun sporenstreks var ansatt i markedsavdelingen.
Et mønster for livet
Det ble pendling til Hadeland ei uke hver måned i et lite år, helt til lille Ellen meldte sin ankomst. Det viste seg at mammapermisjon ikke kunne kombinere med blogging. Hvis hun fremdeles skulle holde nettbutikken sin i gang, måtte hun rett og slett si opp.
- Å si opp en godt betalt jobb for å starte egen virksomhet var et vanskelig valg å ta. Men ting hadde ballet på seg nesten litt av seg selv ...
Hun tok valget. Med to faste inntekter hadde de over tid kunnet bruke alle blogginntektene til å få unna de største investeringene. Sammen med en mammapermisjon som hun strakk over to år, var hun i den unike situasjonen at det gikk rundt fra første stund. Nå tar hun ut en årlig lønn på fire til fem hundre tusen.
Men alle ledige stunder har gått med. Til å skrive oppskrifter og strikke. Barneklær i små størrelser, regne om til større.
- Jeg har ikke hatt tid til å strikke store plagg før nå! Men vil du ta en titt på bøkene?
Hun stikker ut i finstua og henter bøkene fra butikken, tre i tallet er det blitt, med egen layout, mens modellfotograferingen er gjort av en fotograf. Men et par modeller har hun stilt med.
- Der ser du Jo, peker Marte på en sjarmklump i strikkegenser.
Jo på ni år har vært modell fra han var en lyslugget toåring, mens Ellen på fire er litt mer reservert.
Strikkinga skjer nærmest kontinuerlig. Selv om det ofte dreier seg om igangsettelse. For om litt forsvinner det ene strikketøyet etter det andre ut av stua. Marte smiler stort, forteller om en ganske spesiell ordning.
- Jeg har mange gode hjelpere som strikker for meg. Alt er håndstrikket.
Sånt går an på bygda. For det viser seg at Surnadal huser en gjeng strikkeglade kvinner som strikker for knapper og glansbilder, nærmest bokstavelig talt, i form av rabatter i butikken.
- Ja, jeg er heldig som har så mange som har lyst til å strikke og lyst til å bidra. Uten dem hadde det ikke gått.
Tre rette, ingen vrange
Men tre deltidsansatte lønner hun, Ann Kathrin som pakker varer og holder styr på butikken og «Marte 2» som fungerer som en personlig manager og holder i alle trådene. Og så er det Line som hjelper til når tiden ikke strekker til.
For butikken vokser, og det er stadig mer å holde orden på. I løpet av de siste tre årene er omsetningen doblet fra halvannen til nesten tre millioner, og når regninger og lønninger er betalt, står det ennå en liten pluss igjen. Og nå er hun i ferd med å investere enda mer. I begynnelsen av november skal en stor butikk være innredet i det store redskapshuset på den andre siden av tunet og åpningstidene adskillig utvidet fra én dag i uka, til flere. Tømmerstua skal endelig få bli den private finstua den var tenkt som.
- I starten gjør du jo alt for å få ting til å gå rundt, og det kan jo bli litt i overkant å ha en butikk midt i huset. Jeg gjorde ikke dette for å drive butikk, men for å skape design, sier Marte.
- Og strikkinga er jo kos også. Men det er en jobb. Jeg leker ikke butikk lenger!
hilde.ostmoe@adresseavisen.no
Les de fire andre historiene om lidenskap og jobb:
Jakob prøver å leve av platebutikken
Ble femti før han fulgte drømmen