Mari Holm Lønseth vet når hun beveger seg utenfor komfortsonen.
Som den sommerdagen i slutten av juni, da hun sto foran en gravemaskin i Soknedal. Iført en oransje refleksvest, med en spade i hånden og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen ved sin side. Et symbolsk spadetak skulle markere starten på E6 Soknedal, til ære for presse, politikere og andre fremmøtte.
- Det skulle være et bilde av meg og Ketil med spaden. Med spaden!
Mari Holm Lønseth, 26 år, jurist og nyslått stortingsrepresentant. Allerede med to år bak seg i et velrenommert advokatfirma og seks års fartstid i bystyret i Trondheim.
- Det er så kleint å være et sånt vedheng!
Hun bryter ut i latter.
Det skulle ikke bli siste gang hun måtte kvitte seg med litt skam under valgkampen.
Koffertene klare
Knapt to døgn er gått siden hun karet seg hjem på morgenkvisten etter Høyres valgvake på Thon Hotel Prinsen. Nå kommer hun rett fra frisøren. Rak i ryggen, et direkte blikk og med et stort smil.
- Jeg har kun sovet her den siste måneden, sier hun og vinker oss inn til 40 striglede kvadratmeter over Bunnpris i Elgeseter gate.
Ikea har stått for møblementet og for det eneste bildet som henger på veggen over sofaen. På verandaen utenfor stua står tre kofferter tett inntil hverandre. Fire år med pendling venter.
- Jeg vet ikke hva jeg skal pakke, jeg må jo ha to sett av alt. Jeg vet ikke når jeg skal flytte eller hvor jeg skal bo. Jeg vet ingenting!
Skjelven innvendig
Plutselig ble det stille.
Etter flere uker med politiske sverdslag i intervjuer og debatter fra tidlig til sent, er kalenderen til Høyres komet helt blank. En lang og intens valgkamp sitter fortsatt i kroppen.
Og selve valgdagen?
- Det var som å se maling tørke, utbryter hun i sofaen, om timene som sneglet seg så altfor sakte av gårde.
Hun hadde våknet grytidlig på morgenen, uten drahjelp fra de tre klokkealarmene som normalt river henne ut av søvnen hver morgen. Hun hadde tyllet i seg et par kopper kaffe på Sellanraa, husket å avlegge stemme, svingt innom advokatkollegene på Brattøra for en lunsj. Senere på dagen hadde hun møtt partifellene Frank Jenssen og kulturminister Linda Hofstad Helleland på Frati, fått i seg en pasta ravioli og en øl, før det bar videre til valgvaken.
Med de første prognosene klokken 21 brøt jubelen løs blant de blå. I Oslo ble statsrådene Jan Tore Sanner og Bent Høie fanget av NRKs kameraer idet de slapp seg løs i en halvkontrollert hvitmannsdans. I Trondheim kastet kulturministeren seg rundt halsen på Mari, som selv var helt skjelven innvendig.
«Erna, Erna, Erna», runget det i forsamlingen. «Shit, shit, shit», tenkte hun. Dette er en prognose, minnet hun seg selv om.Venstre og KrF vippet.
Hun gikk gjennom absolutt alle scenarioer i hodet.
Så var det ingen tvil: Fire nye år.
Neste stopp: Stortinget.
Spisse albuer
Nå gjelder det å kvesse klørne, sier de som har vært i gamet hakket lenger enn henne. På Stortinget må hun markere seg fra dag én. Møte hersketeknikker og håndtere spillet. Hun sier hun er forberedt på tøffe kamper.
- Uansett hvilken komité jeg kommer i, tror jeg det handler om å ta rom. Ingen gir deg det, det er noe du må ta selv.
Hun håper å havne i utdanningskomiteen. Eller justis, eventuelt arbeid- og sosial, tenker hun høyt.
- Og spisse albuer?
- Det er det nok en del av. Det er sikkert mye spisse albuer i næringslivet, også, men det rare med politikken er at man ofte kniver om de samme posisjonene med sine venner. Særlig damer må bli bedre til å snakke hverandre opp. Det at andre er flinke gjør ikke meg dårligere, sier hun.
Selv fikk hun smake på posisjoneringskampen i vår da Høyre skulle nominere sine stortingskandidater.
Det blåste opp til kvinnekamp om andreplassen da det ble klart at Høyres Frank Jenssen blir fylkesmann for et samlet Trøndelag. Kjønn, by mot distrikt og alder var var oppe i diskusjonen. Til slutt sikret Mari seg plassen. Hvordan trives hun når det blåser?
- Her var det meg det blåste rundt. Hva slags rolle skal man ta da? Det frustrerende i en sånn situasjon er at jeg er med fordi jeg er opptatt av politikk, ikke av personer. Samtidig er det en personkabal som skal legges. Jeg vil ikke si at jeg er konfliktsky, men jeg går ikke unødig inn i en konflikt.
Noen mente hun var for ung.
- Jeg tror mange sa at «hun har et langt liv foran seg, så hun kan jo bare gjøre det senere».
- Hva tenker du om det?
- De som kjenner meg best har sett bort fra alder. Det er de som vet minst om meg som bruker det imot meg. Jeg synes det er bra å ha ulike grupper representert på Stortinget.
I et historisk ungt storting blir Mari den yngste representanten fra Trøndelag. For øvrig i godt selskap med den ett år eldre og ukentlige kviss-makkeren Sivert Bjørnstad (Frp).
- Hva skal du bruke muligheten på Stortinget til?
Hun ramser opp Høyres politikk, sier hun skal kjempe for sakene som er viktige for Trøndelag. Snakker raskt, men tydelig.
- Og så er dette en mulighet for å vise at unge jenter også kan være kompetente og ta en viktig rolle i en så stor og viktig institusjon som Stortinget.
Maska på
Hun gjorde seg raskt bemerket i Unge Høyre. Da tidligere Høyre-topp Julie Brodtkorb skulle velge ut fem forbilder for fremtiden i VG, pekte hun på Mari Holm Lønseth.
- Vi så tidlig at vi hadde en diamant her, sier eks-ordførerkandidat Yngve Brox, som jobbet tett med Mari under kommune- og fylkestingsvalget for to år siden.
Da hadde hun rykket opp som valgkampgeneral. Stemningen i Trondheim Høyre var en ganske annen under valgnatten for to år siden. Som natt og dag, sier hun selv.
- Da ble jeg … jeg kan bli litt snurt, i dårlig humør. Så skal man ikke vise det for noen da! Jeg er jo ansatt og betalt for å holde maska på! Det gikk vel sånn halvveis, tenker jeg, flirer hun.
- Hvorfor har dere ikke greid å stable på plass et alternativ folk vil ha i Trondheim?
- Vi var ikke tydelige nok. Vi surfet nok litt på at Høyre nasjonalt gjorde det veldig godt, at Erna var i siget. Jeg tror ikke vi var gode nok til å produsere egne løsninger. Der synes jeg vi har begynt å få til et skifte nå, der vi fremmer politikk som er bra for byen vår, begynner Mari, og vips er valgkampmaskineriet i gang og hun snakker om næringsvennlige tiltak, studenter som må bli værende i byen og verdiskapning på inn- og utpust.
- Er det du som danker ut Rita Ottervik om noen år?
Hun humrer.
- Nei, jeg skal sitte på Stortinget jeg, nå, sier hun med et bredt smil.
- Og etter det?
- Nei, det vet jeg ikke.
Så svarer hun som en ekte politiker med ambisjoner.
- Ja, hvis partiet – og folk, selvfølgelig – skulle ønske meg som ordfører, så er ikke det noe jeg kategorisk kan si nei til. Det å få styre en by som Trondheim, det hadde sikkert vært gøy det!
Katastrofevalget
26-åringen fra Havstein på Byåsen beskrives som hardtarbeidende og strukturert, kritisk, sosial og til å stole på. En som raskt knekket politikkens koder, og har mer erfaring enn alderen skulle tilsi. Kjent for sitt gode humør og en god porsjon selvironi. Uredd. Som stiller til duell med eksstatsråd Ola Borten Moe i Adresseavisen og flyr i strupen på Aps Trond Giske under debatt.
- Debattsituasjonen i en valgkamp er noe for seg selv. Nesten som teater. Men hvis du skal gjøre det bra, er du nødt til å være deg selv. Later du som du er noe annet enn det du egentlig er, vil du ikke gjøre det så bra.
Hun snakker av erfaring. Hennes første skoledebatt på Skjetlein videregående skole i 2009 endte katastrofalt.
- Da var regelen at man skulle være «den morsomme gutten», han med alle vitsene. Hvis du setter meg i den rollen, går det veldig dårlig.
- Prøvde du?
- Å ja, ler hun.
Det endte med fire stemmer. 3,6 prosent.
På sykehus med blodpropp
Hun var 22 år og kjente smerter i brystet. Så kraftige ble de, at hun måtte avbryte økten på tredemølla to kvelder på rad.
- Jeg skulle til å springe, men måtte bare slutte. Da ble jeg så sur! Tenkte: «Du har bare en dårlig dag!» Jeg dro hjem, og fikk veldig vondt senere på kvelden og følte meg dårlig.
Dagen etter dro hun til legen, for sikkerhets skyld. Blodpropp, ble det konstatert. Det viste seg at hun hadde en genfeil som gjorde henne mer disponert for å få blodpropp, og at hun ikke skulle hatt de p-pillene hun fikk. Hun fikk seg en støkk, men dveler ikke ved det i dag.
- Det var bra jeg sjekket, sier hun lett.
Et døgn på sykehus, ingen operasjon, men et halvt år med blodfortynnende medisiner før hun ble friskmeldt. Erfaringen brukte hun i et helsepolitisk utspill i avisen, der hun etterlyste mer kunnskap blant helsesøstre. Men det var skolepolitikk som førte 14 år gamle Mari til partiet, der storesøster Siri hadde vært aktiv i mange år. Under valgkampen viste hun tabloide takter, da hun omtalte den omstridte fraværsregelen som «det største medisinske fremskrittet siden penicillinet». I politikken har hun et bredt nedslagsfelt, sier partifeller. Hun engasjerer seg i konkrete saker, men løfter også blikket og ser helheten.
Til og med veiutspill er det blitt.
- Det er sånn som fort skjer når du blir stortingskandidat. Da blir du opptatt av vei, ler hun.
Hundeoppdrett i hagen
Barndommen på Havstein beskrives som så god og idyllisk at storesøsteren lurer på om den har vært for bra til å kunne kalles vanlig. Selv brukte hun lillesøsteren til å overtale faren når det var noe jentene hadde lyst på. Barndommen var venner og lek i hagen. Hytteturer i Mo i Rana med mormor og morfar.
Mamma Turi jobber på Vinmonopolet i byen, pappa Lasse med bølgemålinger i selskapet Fugro Oceanor. Det var speideren, håndball og fotball. Og hundeoppdrett i hagen med opptil åtte lodne chow-chow-hunder. Som liten jente ville hun bli dyrlege én dag. Flyvertinne dagen etter. Så skipper. Og arkitekt.
- Ikke en eneste gang tenkte jeg på advokat!
- Når kom det?
- På videregående. Som jurist kan du gå i mange retninger. Mulighetene er mange og du kan bytte underveis. Jeg var kanskje redd for å låse meg til én ting.
- Det var aldri noe gærenskap med Mari, sier faren om datteren, som i en alder av 26 år lager middagsplaner og handler inn mat én gang i uken. Da er det nesten godt å vite at at den ikke alltid blir fulgt.
Leiligheten hun sitter i har hun kjøpt selv med hjelp av egenkapital og banken. Jusen tok hun fra Trondheim, avla årlige eksamener i Oslo – og fullførte på normert tid og med toppkarakterer. Flere lørdagskvelder satt hun bøyd over bøkene mens andre levde livet på byen.
- Jeg har prioritert å jobbe veldig mye og drive med politikk. Og så har jeg vært ganske god til å gi litt f..., når jeg har kunnet det.
- Som når?
- Da jeg tok jus kunne vi finne på å gå ut på en mandag, bare for å gjøre det. Slappe av litt.
En klegg på Erna
Likefullt sies det at hun er et råskinn på nachspiel, og ofte blant de siste til å forlate åstedet. Forrige uke samlet hun et tyvetalls venner på sine førti kvadrat til en forsinket 26-årsfeiring, og for å tømme barskapet før hun setter kursen mot hovedstaden.
- Når overrasket du deg selv sist?
- Oi, sier hun.
Tenker seg om.
- At jeg sitter på Stortinget snart er en overraskelse.
- Når du driver med valgkamp gjør du jo ting som overrasker hele tiden. For det første må du kvitte deg med en del skam. Du må stikke deg fram. Som kandidat nummer to, som er et ubeskrevet blad, må man gjøre seg selv kjent. Derfor må vi alltid henge på statsrådene som kommer hit. Være en klegg!
Nettopp dette synes hun er så innmari kleint. Hun overrasket seg selv da hun smilte til fotografen sammen med spaden og Solvik-Olsen.
Et kjapt søk i Adresseavisens database viser Mari som linselus bak Bent Høie, med ansiktet i alvorlige miner tett på Børge Brende. Og der står hun jammen meg og gliser like ved Jan Tore Sanner ved Nidelven.
Når statsrådene er på besøk, er hun vertskap. Da statsminister Erna Solberg var på trøndelagsturné var det bare å henge på.
- Først var vi i Nord-Trøndelag, og der var Elin Agdestein kleggen. Jeg holdt meg veldig i bakgrunnen. En kompis spurte om jeg syntes dette var helt forferdelig og om jeg skulle henge meg på Erna i Trondheim. Jeg sa: Jeg synes det er helt forferdelig, og jeg skal henge meg på henne i Trondheim!
Selvsagt er det i håp om å fanges opp av et kamera, gjøre ansiktet sitt kjent.
- Ja, det må jeg bare innrømme. Mange har sikkert sett en linselus i nærheten av en statsråd, det ville ha vært en løgn om vi ikke sa at det også var derfor. Men det å få muligheten til å være så tett på noen som er så erfarne, og se hvordan de ter seg og prater med folk, er veldig viktig. Og gøy.
Kjæresteordre fra partiet
Nå venter livet på Løvebakken. Ny by, nytt miljø og en ny tilværelse. Det er flere enn foreldrene som håper at hun hovedstaden ikke gir mersmak på sikt.
- Du har fått klar beskjed fra partiet om å ordne deg kjæreste i Trondheim og ikke i Oslo?
Hun ler.
- Jeg får prøve å finne meg en trønder på sikt. Han dukker vel opp en dag!
Nå har hun andre ting å tenke på.
- Hva drømmer du om?
- Det er todelt. Nå drømmer jeg om å sitte på Stortinget. Men jeg drømmer også om å bli partner i et advokatfirma.
- Når du den drømmen?
- Ja. Jeg tror egentlig det bare er å ta fatt på det. Så kan det plutselig være at livet kanskje ikke ble sånn likevel. Det er få kvinner som er partnere i advokatbransjen. Det å få kvinneandelen opp, mener jeg vil gi bedre tjenester. Men de er nødt til å ta det valget selv, sier Mari, som betegner seg som feminist.
- Har kvinner og menn like muligheter slik du ser det?
- Ja og nei. Det handler om å ville det selv. Og så er det noen strukturer som gjør at mange damer må gå en tyngre bakke når de skal bli partner. Her tror jeg bransjen har mye å gjøre.
De siste nettene har hun ligget og grublet. Hvordan skal hun fylle rollen hun nå har fått? Hvor lang tid tar det før hun blir varm i trøya, godt kjent i gangene?
Hun kjenner på en viss ærefrykt. Forventninger.
- Det skulle bare mangle, sier Mari Holm Lønseth.
- Har man fått en sånn tillit, skal man føle presset.