Midt på plassen, som er omgitt av høye hus med tekniske og kunnskapstunge navn som «Nevrosenteret» og «Kunnskapssenteret», fremstår formen som et markant blikkfang - en nesten mystisk, nokså elegant, uavklart form. Den skinner, eller kanskje snarere ulmer. Lyset som reflekteres ytterst på de smale kantene eller innerst i de runde hjørnene, får liksom bronsen til å gløde. Med det hvite fundamentet den står på, innbyr den betrakteren til å gå rundt den og se hvordan dette lyset, disse formene, forandrer seg. Ingen sider av denne skulpturen er døde, ingen side spiller rollen som bakside. Dette er i aller høyeste grad en levende form.

LES FLERE SAKER I SERIEN: Er dette kunst?

Når jeg karakteriserer den som «elegant», sikter jeg kanskje til de myke linjene, den svungne formen. Den høye figuren kan ligne en slags kropp som bølger oppover. Men går man nærmere, ser man at den er bygget opp av en rekke «skiver». Femti skiver, for å være eksakt, ligger lag på lag og utgjør et skulpturelt objekt. De er separate bestanddeler, satt sammen til et hele som har funnet en balanse - både vertikalt og horisontalt.

Men en lesning henimot kropp kan avløses av en lesning omkring noe langt mindre: De myke skivene ligger liksom oppå hverandre som oljeflak. Hele figuren kan leses som en slags flyktig organisme. Men med ett kan den - med alle sine fem tyngende tonn - ligne en representasjon der hele planetskiver og stjernetåker hører hjemme. Det er ikke helt enkelt å definere hva den skal være. Den eneste skalaen som er konstant, er forholdet skulpturen har til de omkringliggende bygningene.

Og hvilke bygninger er dette? Stikkord som teknologi, biologi, store spørsmål og små operasjoner lar seg alle forbinde med dette overveldende helseforetaket. Midt i dette sykehuskompleksets hjerte står denne åpne formen plassert. Som en altomfattende form, som et bilde på det enhver besøkende bærer inni seg, uansett fra hvilken vinkel man kommer. Man har kanskje akkurat gjenvunnet balansen, eller føler kanskje tvert imot at man er i ferd med å miste den. Om det så er i sorg eller glede, i detaljfokusert konsentrasjon eller svimlende undring.