Hun står i vinduet og ser etter ham med kikkerten når han går ut i regnet.

- Han var så tynn. Så sliten. Det river jo hjertet ut av kroppen din. Men vi kunne ikke fortsette å ha det sånn.

Det er tjue år siden den regntunge kvelden da Reidun Sundli Ramberg stengte døra for sin eldste sønn. Jørgen, 18 år og narkoman.

Hjertet brast, men hun gjorde det hun måtte.

- Jeg skjønte at jeg tilrettela for rusen hans ved at han fikk komme og gå på den måten. Han fikk klærne vasket, kyllingfilet til middag, en ren seng, dusj. Slik det var ble det ingen grunn for ham å slutte å ruse seg. Han syntes rusen var for god. Rett og slett.

Uvisshetens helvete

Reidun Sundli Ramberg var en av mange tusen pårørende som hver dag lever med frykten for at telefonen skal ringe med den verste beskjeden. Det skjer. Årlig dør rundt 260 personer av overdose i Norge. Ringvirkningene er enorme. I Helsedirektoratet antar man at opp mot 30 000 mennesker i løpet av en tiårsperiode blir berørt av overdosedødsfall. Søsken, ektefeller, kjærester og barn. Og foreldre. Mødre som Reidun. Mødre som kjører rundt om nettene på leit etter barnet sitt. Som lever en hverdag i uvisshetens helvete.

Det var som om det skjedde over natta. Den ene dagen var de en helt vanlig kjernefamilie, den neste var sønnen sprøytenarkoman, og Reidun en mor som levde i konstant angst. Foto: THERESE ALICE SANNE

Vi møter henne på kontoret på Øya. Her har hun jobbet med rusproblematikk i 18 år. Hun vet hva de snakker om, de pårørende som kommer hit. Og hun har kjent det på kroppen. I år etter år.

Det slo ned i en helt vanlig kjernefamilie. To gutter, to hunder, hytte og hus. En trygg hverdag i et trygt nabolag på Lade. Pudlene Herman og Jeppe løper i hagen, den fire år yngre lillebroren også. Storebror Jørgen er en skoleflink og pliktoppfyllende femtenåring. Mamma Reidun er klassekontakt, pappa Morten fotballtrener. De er til stede i sønnenes liv, i fritiden, i klassehverdagen. Og selvfølgelig på skolens informasjonsmøte om hasj.

- Jeg husker at jeg så meg rundt i gymsalen og tenkte at det kanskje kunne skje den eller den familien. Det falt meg ikke inn at det kunne hende oss.

Derfor kjøper hun Zyrtec til Jørgen når han begynner å komme hjem om kveldene med røde øyne. Og derfor fortsetter hun med det når pollensesongen er over og det er kameratens hamster som er forklaringen på sønnens allergi.

- Jeg gikk fem på. Jeg ante ikke at det var hasj.

Så begynner han på videregående. Han får nye kompiser. Har tunge ting å hanskes med. Og plutselig er det blodig alvor. Det blir en kamp å få ham opp om morgenen. Reidun jakter på bevis på gutterommet. Finner det også. Brukerutstyr.

- Det var helt utenkelig. Han var jo alltid kjempepysete med nåler, besvimte da han skulle ta blodprøver hos legen, men han ble så hekta, så raskt …

Når Jørgen fyller 17 år, er han sprøytenarkoman.

Og Reidun er en mor som lever i konstant angst.

Gi meg en bruksanvisning

Det var som om det skjedde over natten. Borte var det trygge A4-livet, plutselig måtte hun forholde seg til en sønn som var ruset, samtidig som hun forsøkte å beskytte lillebroren.

- På det ene gutterommet leste yngstemann til kristendomsprøve. På det andre var eldstemann rusa på amfetamin.

Hun husker konfrontasjonene som ikke førte noensteds hen. Til slutt var det ikke mer å si. Alt var sagt.

Foto: THERESE ALICE SANNE, Adresseavisen

Det var mye å håndtere for Jørgens pårørende. I begynnelsen forsøkte de å skjule situasjonen, for å skjerme både Jørgen og seg selv, for de tenkte jo det skulle gå over. Men det gikk ikke over.

- En periode gikk han på amfetamin, det var helt forferdelig. Han ble psykotisk, og vi skulle hanskes med ham hjemme hos oss. Barnevernsvakta kom, sa «bare hiv ham ut». Men du kaster jo ikke ut ungen din som er 16–17 år.

Livet var blitt kaos, Reidun var i konstant alarmberedskap, tilgjengelig på telefon hele døgnet, hadde vansker for å sove. Kjempet en kamp på nebb og klør for å få ham inn i behandling. Men den gang var det bøter og fengsel som var behandlingen. Og – han ville jo ikke ha hjelp.

Det året hun satt i en stol

Jørgen var rundt 17 da hun skjønte at det var så alvorlig at hun ikke ville klare å stoppe det. Det var det året hun satt i en stol, vettskremt, sykmeldt, paralysert. Knapt ute av huset. Bare om nettene, på jakt etter Jørgen. Hun snakket med yngstesønnen om det for et par år siden.

- Han sa «Ja, mamma. Det var det året du var en dårlig mor». Reidun smiler når hun forteller om det, vet godt at den nå voksne sønnen hennes har rett. Hun hadde ikke kapasitet til lillebroren når han kom hjem og fortalte at han hadde scoret mål på fotballkampen, eller at han hadde fått «Meget» på en prøve.

Hun satt i stolen, med en redsel som overskygget alt.

Heldigvis var faren der for ham. Heldigvis har de vært to om det hele tiden.

- Men jeg følte meg så aleine det året. Ingen ting fungerte, jeg visste ikke min arme råd hva jeg skulle gjøre for å få Jørgen til å slutte å ruse seg. Og jeg var ute og leita.

- Jeg var helt vill, sparket inn dører på hybler. Det hendte de skjøv ut Jørgen når «den gale mora» kom. Jeg oppnådde at jeg fikk ham med meg hjem. Men dagen etter var det jo det samme igjen.

- Kast ham ut. Ta vare på deg selv

Rusmisbrukernes interesseorganisasjon anbefaler pårørende å distansere seg for å kunne være til hjelp den dagen den rusavhengige selv ønsker å gjøre noe med livet sitt.

Det gjør man ikke med lett hjerte. Reidun var hos lege, psykiatrisk sykepleier, psykiatrisk ungdomsteam, Kirkens Bymisjon Frelsesarmeen.

- Beskjeden fra alle var at jeg måtte ta vare på meg selv. Men hvordan tar du vare på deg selv når du har et barn som styrter mot døden?

For Reidun ble det Landsforbundet mot stoffmisbruk som hjalp henne til å ta tak i sin egen situasjon.

- Jeg dro dit for å få oppskriften til å hjelpe sønnen min. Jørgen var ennå i stadiet med hasj, men mange andre der hadde unger som var førti år og gikk på heroin. Jeg ble vettskremt.

Og oppskriften – den fantes ikke.

I stedet ble det morfin. Heroin. Avbrutt skolegang.

Det finnes ingen oppskrift på hvordan man kan redde en narkoman. Men Reidun kan dele en annen bruksanvisning. - Vi klarte å ha et godt forhold til Jørgen, selv da han ruset seg. Foto: Privat

Men det hun etter hvert lærte, var å slutte å være «medavhengig», slik at hun ikke endte opp med å gå til grunne. For i likhet med veldig mange pårørende, ble Reidun syk.

- Jeg klarte ikke å få i meg mat, gikk ned ti kilo og var alvorlig deprimert. Jeg var vel nesten moden for innleggelse sjøl. Men jeg er nok ganske sterk psykisk, konkluderer hun i dag, mange år senere.

En tre år gammel studie av psykisk helse hos pårørende til rusmisbrukere, viste at utvalget hadde hele seks ganger så høy forekomst av psykiske plager som den generelle befolkningen. Det kom også tydelig fram at jo mer pårørende aksepterte situasjonen, jo færre psykiske symptomer rapporterte de.

Reidun valgte å akseptere situasjonen og ta grep.

Dagen da hun stengte døra

Jørgen er blitt 18 år. De har snakket om det flere ganger. Å være ruset hjemme er uaktuelt. Avtalen er at han skal være hjemme til klokka elleve på kvelden. Nykter.

Det går ei stund. Så går det ikke lenger.

Det regner når Reidun stenger døra for eldstesønnen.

- Jeg hadde tatt avgjørelsen, og da måtte det skje, jeg måtte avvise ham.

Men lett var det ikke. For da Jørgen flyttet ut av gutterommet, var det rett inn i statistikken for byens bostedsløse. Et helt år i påvente av en kommunal bolig. Det var en trasig tid, også for Reidun.

Hvor var han? I hva slags tilstand?

Hun levde i konstant frykt for at telefonen skulle ringe. Det kunne være nok at en venninne sendte en sein SMS, så var alarmberedskapen skrudd på og søvnen nektet å komme. Reidun skjønte at hun måtte forsøke å beskytte seg selv.

- Jeg måtte øve meg. Jeg sluttet å ta med telefonen på soverommet. Satte den på lydløs nede i stua om natta. Det var jo likevel ingenting vi kunne gjøre.

Ingenting. Det var vanskelig å akseptere. Men hun skjønte at hun måtte håndtere situasjonen på en annen måte, gjøre noe med det hun kunne.

- Jeg bestemte meg for at jeg skulle ha et godt forhold til ham selv om han er i aktiv rus. Det ble mitt mål.

Oppskriften for hvordan man kan redde en du elsker fra et liv eller en død med narkotika, har hun ikke. For den finnes ikke. Men Reidun kan dele en annen bruksanvisning, den om å ha et godt forhold til en narkoman. For det er jo sånn, sier Reidun, at ikke alle klarer å bli rusfri.

Etter at Jørgen flyttet hjemmefra, møtte hun sønnen i byen. Hun kunne gi omsorg i form av en vinterjakke, er par sko, en pizza. Men så måtte de gå hver til sitt. Foto: THERESE ALICE SANNE, Adresseavisen

Møtene i byen

Etter hvert kom også dette livet inn i en slags rutine.

- Jeg fikk ham til å love at han måtte ta telefonen når jeg ringte, uansett om han var så rusa at han nesten ikke klarte å snakke. Ellers ville jeg bli redd for at han hadde tatt en overdose, sier Reidun.

Hjem kunne han ikke komme, for han var i aktiv rus hele tida. Det hjalp å vite at Helse- og overdoseteamet hadde god kontakt med ham. At han fikk i seg varme måltider hos Frelsesarmeen på Veita.

- Jeg kunne møte ham i byen, kjøpe en vinterjakke til ham, eller varme sko. Eller vi kunne ta en pizza. Men jeg måtte finne meg i at møtet kanskje bare varte en time eller to, og så måtte vi gå hver til vårt

Hun fant sin måte. En soddbøtte med resten av en hjortestek, en søndagsmiddag hvor noe var til overs. Varme klær. For man har jo behov for å gi omsorg.

- Jeg kunne ikke gi penger som bare ville gått til dop. Og han ba meg heller aldri om det. Han prøvde aldri å lure oss, han var nok en snill narkoman på den måten, sier hun med et smil.

Det er et trist smil.

Skammens sykdom

Hvordan beskriver man hverdagen for en omverden som ikke har forutsetninger for å forstå. Hvordan skjermer du ham. Lillebroren. Deg selv. Hvordan orker du å forklare politibilen i oppkjørselen, razziaer, psykoser av amfetamin, innleggelser på Østmarka. Og hvordan skal folk kunne forstå at en mor kan bli lettet når sønnen sendes i fengsel, og at hun blir lei seg over at det bare er for tre-fire måneder.

- Første gang tror jeg ikke han var mer enn sytten. Jeg gråt en uke, han var så ung og malplassert der, minnes Reidun om den gang hun ennå hadde troen på at fengselsoppholdets avrusning ville bli et vendepunkt. I stedet knyttet han nye kontakter på Tunga. Tyngre kriminelle.

Senere kom fengselsoppholdene som en befrielse. I disse periodene visste de hvor han var, at han var på avrusning, at noen tok seg av ham.

- Det var jo fantastisk for oss å møte ham i nykter tilstand, men samtidig var det frustrerende, for jeg ville jo at han skulle love å slutte å ruse seg. Og det lovet han aldri. Men når han var i fengsel, hadde vi fri.

Helt i begynnelsen forsøkte de å skjule Jørgens rusmisbruk, både for yngstesønnen og for omverdenen. De ville skjerme familien, tenkte jo at det skulle gå over. Det gikk ikke over. Da valgte de åpenhet, selv om de kjente på fordømmelsen fra omgivelsene. Og umuligheten i å forklare hvordan deres verden var.

- Jeg hadde en god venninne som brøt helt samme fordi datteren hadde piercet nesen sin. Piercet nesen! Jeg ble helt rasende. Da skjønte jeg at jeg trengte noen å snakke med som hadde muligheten til å forstå hva dette dreide seg om, sier Reidun.

Det dreide seg om liv og død.

En mur av taushetsplikt

Det er Jørgens bursdag. 20 år. De har ordnet med pakker og god mat. Og Jørgen kommer.

Han kommer i drosje, rett fra sykehuset. Overdose.

- Han hadde ligget der, med flagg på nattbordet og alt, siden han jo hadde bursdag. Men ingen av oss ble varslet!

Det opprørte henne såpass at hun ringte sykehuset for å få en forklaring. Til slutt fikk hun svaret: Så lenge det er selvpåført, får ikke pårørende beskjed.

- I motsetning til andre sykdommer, møter man en mur av taushetsplikt.

Hvor mange overdoser Jørgen hadde opp gjennom årene, vet hun ikke. De ringte aldri fra sykehuset. Men dødsbudskapet kjentes aldri langt unna.

- Når det er så skjørt at du kan miste ungen din når som helst, så har du klart for deg hva som skal stå i dødsannonsen og hvordan begravelsen skal være. Det er jo ganske sannsynlig at det kan skje. Det er en dødelig sykdom. Alle dør av den, hvis de ikke slutter å ruse seg.

Han fikk oppleve 20-årsdagen. 30-årsdagen også. I femten år balanserte han på dødens line. I femten år levde Reidun med en visshet om at hver dag kunne være hans siste. Men da dagen til slutt kom, var det helt uventet. Og dødsbudskapet kom ikke per telefon.

De fant ham selv.

1. februar 2014

I likhet med mange pårørende til rusmisbrukere var Reidun Sundli Ramberg i konstant alarmberedskap i mange år. Hun frykter ikke lenger at telefonen skal ringe med den forferdelige beskjeden. I februar er det fire år siden Jørgen døde. Foto: THERESE ALICE SANNE

Det hadde vært en vanlig hjemmekveld, Jørgen hadde overnattet hos dem, som han ofte hadde gjort de siste årene. Etter ti år som sprøytenarkoman, hadde han tatt en avgjørelse. Han ville ha behandling. Bestekameraten var død av hjertesvikt, en annen hadde klart å bli rusfri, han begynte på metadon, vendte hjem til ankerfestet i livet. Hjemmet og foreldrene på Lade.

- Jeg ble så glad! Men jeg hadde nok større forventninger til metadonet enn det som var reelt, jeg forsto ikke at kampen for å holde seg rusfri var så tøff, selv med medikamenter, sier Reidun.

Det ble noen tilbakefall, men også fem gode år hvor de igjen ble en familie, dro til hytta på Frosta, på ferie til Spania. År hvor brødrene fant sammen.

- Vi opplevde at vi fikk sønnen vår tilbake de årene.

Så da det skjedde, kom det som lyn fra klar himmel. En morgen da faren gikk inn på rommet for å vekke ham, hørte hun ham rope. «Reidun, Jørgen er død».

Han hadde tatt tabletter. For mange.

Den beste tiden

- Etter at Jørgen døde, måtte jeg vurdere om jeg kunne fortsette å jobbe med pårørende til rusmisbrukere. For når folk kommer til meg, spør de «hvordan går det med din», for de vil jo gjerne ha en oppskrift.

Men det er ingen oppskrift.

Hun kan se tilbake på alle disse årene og tenke at det ikke er mye hun kunne gjort annerledes, ikke de første vanskelige årene, ikke senere.

Ifølge Statens institutt for rusmiddelforskning er antall sprøytebrukere i Norge anslått til mellom 8000-12000. Det er ikke alle som blir rusfri, og noen ganger må man bare akseptere det.

- Jeg kan ikke si til mora til en 16-åring at hun må slutte å leite etter ungen sin om natta. Jeg tror foreldrene må gjennom den prosessen at man må ut og leite.

Men det er jo dem som etter mange, mange år fortsatt kjører rundt og leiter, som ordner opp og ordner opp. Det er litt trist, sier hun.

- Jeg har ingen bruksanvisning på å få en narkoman frisk. Men jeg har en oppskrift på hvordan man fortsatt kan ha et godt forhold. Vi klarte å ha et godt forhold til Jørgen, selv når han ruset seg. Det er mulig. Men da må man sette grenser og være tydelig, for den som ruser seg, er ofte grenseløs.

I 17 år styrte narkotikaen livet hans. Og hennes. 17 år som kunne, og burde, vært helt annerledes. Og som til slutt fikk det verst tenkelige utfallet. Men det gir mening å jobbe med å hjelpe andre.

- Det å miste et barn er noe av det verste du kan oppleve i livet.

Men jeg er takknemlig for at jeg har fått kjent ham.

hilde.ostmoe@adresseavisen.no