- Det hadde jeg aldri ventet.

Regissør Iram Haq har nettopp landet i en lenestol på Work-Work i Munkegata i Trondheim. Hun kommer rett fra intervjuer etter pressevisning av spillefilmen «Hva vil folk si» på Prinsen kino. Denne formiddagen er det fortsatt en uke til premieren av filmen om norsk-pakistanske Nisha (16) som lever i klem mellom to kulturer, og flere dager til anmelderne skal trille femmere og seksere på terningen.

Temaet er brennaktuelt:

*I år har norske myndigheter registrert minst 42 personer som har oppholdt seg ufrivillig i utlandet.

*Trøndelag politidistrikt har rundt 20 alvorlige trusselsaker som kan relateres til ære.

14 år gammel ble Iram Haq selv tatt med til Pakistan fra Norge av faren og etterlatt hos slektninger. Filmen er ikke selvbiografisk, men opplevelsene hennes har dannet utgangspunktet for handlingen.

- Denne historien har jeg hatt lyst til å fortelle veldig lenge. Men jeg har ventet, av flere årsaker.

Hverandres fangevoktere

I filmen lever tenåringsjenta Nisha (spilt av Maria Mozhdah) et dobbeltliv. Hjemme er hun den pliktoppfyllende, pakistanske jenta. Ute fester hun med vennene og har norsk kjæreste. Når faren en kveld tar henne på fersken med kjæresten på jenterommet, krasjer de to verdenene på en brutal måte.

Hele familien rammes av det de anser som datterens umoralske oppførsel. Faren presses av kameratene som mener hun må få en lærepenge. Moren bekymrer seg, ikke for datteren, men for hva folk i miljøet vil si. Broren er på foreldrenes side. I et forsøk på å få datteren «på rett kjøl» blir hun lurt med til foreldrenes hjemland. Hele familien vet hva som skal skje, bortsett fra hun selv.

Jenteskole i Pakistan: Maria Mozhdah spiller rollen som Nisha, som blir revet ut av hverdagen i Norge og tas med til foreldrenes hjemland. I filmen begynner hun på jenteskole i Pakistan. Foto: Mer Filmdistribusjon

På vei ut av landet fratas hun mobiltelefonen. I Pakistan blir det norske passet hennes brent.

Fanget. Forlatt hos slektninger. Maktesløs.

- Det er en brutal kultur som skildres i filmen?

- Ja. Det er det, svarer Iram Haq rolig.

Hun har en mild fremtoning. Et sterkt budskap.

- Jeg håper jeg klarer å skape noen nyanser og forståelse for hvilket press alle er fanget i når man er kontrollert av hverandre. En blir hverandres fangevoktere, slik at ingen får gjøre noe som bidrar til å flytte grenser. Alle må holdes i samme verden.

Filmen er fiksjon, men daglig lever mange jenter og gutter, kvinner og menn i Norge under et regime av ekstrem sosial kontroll. Ved å gi et dypere innblikk i denne virkeligheten, vil Haq forsøke å komme ukulturen til livs.

- For meg er det en hjertesak å sette ungdommen fri.

- Jeg har også et ønske om at voksne som ikke styres av sosial kontroll fanger opp og er der for ungdommen. Så håper jeg at de som lider under dette regimet ikke skammer seg så mye at de ikke våger å snakke om det, sier hun.

Kjenner til dobbeltlivet: Iram Haq tar et oppgjør med skam, æreskultur og ekstrem sosial kontroll.

Selv oppholdt Iram Haq seg i Pakistan i litt over ett år den gangen. Hun vet godt hvordan det er å stå i skvis mellom det norske og det pakistanske. Da hun kom tilbake til Norge, brøt hun kontakten med familien. Omstendighetene ønsker hun ikke gå inn på.

- Kan du si noe om hvordan du opplevde tiden i Pakistan?

Hun trekker på det.

- Det var tøft, er alt hun ønsker å si.

- Det var tøft.

Det skulle gå mange år før hun skulle snakke om saken med faren.

600 henvendelser

Regissørens erfaring er langt fra unik.

I fjor mottok det nasjonale Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse rekordmange 597 henvendelser, om alt fra tvangsekteskap, trusler, vold og kjønnslemlestelse, ifølge deres årsrapport. I år har de veiledet i over 300 slike saker (frem til 31. august). De utsatte hadde bakgrunn fra 34 ulike land, de fleste fra Pakistan, Irak, Afghanistan, Somalia og Syria. 37 av fjorårets henvendelser kom fra Midt-Norge.

- Som oftest starter alle disse sakene med negativ sosial kontroll. Så vil det kunne utvikle seg til en verre situasjon hvis de ikke føyer seg, sier seksjonssjef Tove Brusgaard ved voldsseksjonen i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

- Ikke reis

Hittil i år har Kompetanseteamet veiledet i minst 42 saker hvor barn, unge eller voksne har oppholdt seg ufrivillig i utlandet, mot 79 saker i fjor. Sakene gjelder både norske borgere og personer som har bodd i Norge i kort tid. Også en rapport fra Institutt for samfunnsforskning (2014) viser at mange barn sendes til foreldrenes hjemland for en kortere eller lengre periode. Årsakene spenner fra familieanliggender, skolegang, økt kulturforankring og disiplinering.

I noen tilfeller ønsker foreldrene at barna skal lære mer om familiens kultur og verdier, andre vil redde barna hvis de har havnet i et dårlig miljø i Norge.

- I flere tilfeller blir unge tatt med til utlandet mot sin vilje og utsatt for ulike former for frihetsberøvelse, vold og kontroll der - inkludert tvangsekteskap, opplyser Brusgaard.

Krevende saker: Tove Brusgaard, seksjonssjef i Bufdir oppfordrer ungdom til å søke hjelp i Norge.

Utenlandssakene er vanskelige for myndighetene, og krever et omfattende samarbeid med utenriksstasjonene. Brusgaard sier de har et tydelig råd til personer som frykter å bli etterlatt i utlandet:

- Søk hjelp i Norge, ikke reis.

Strammer grepet

Det var også rådet Azra Halilovic fikk da hun tok fatt på jobben som minoritetskonsulent i Trondheim kommune:

- Alle slike saker må du prøve å få håndtert her i Norge. Slipper de ut av landet, er det nærmest en «lost case», sier hun over bordet på Café Ni Muser.

Siden august i fjor er hun blitt koblet inn i 25 saker i Trondheim, viser hennes egen uformelle opptelling. 19 av sakene berørte temaet negativ sosial kontroll og frykt for tvangsekteskap, seks handlet om kjønnslemlestelse.

Vil åpne øyne: - Jeg vil at folk skal forstå at det faktisk finnes et bedre alternativ enn å leve i miljøer som styrer hverandre med frykt og skyld, sier minoritetskonsulent Azra Halilovic. Foto: Vegard Eggen

Jobben hennes innebærer å sette kommunens ansatte, lærere, barnevernspersonell, helsesøstre, i stand til å identifisere saker og ta de vanskelige samtalene med utsatte ungdommer.

- Det er mye fokus på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, men disse sakene er et symptom på noe større.

- Tvangsekteskap skjer ikke ut av det blå, men i sammenheng med en ukultur som handler om negativ sosial kontroll, sier Halilovic.

Et stikkord er barneoppdragelse. Mens de fleste norske barn gradvis får større frihet etter hvert som de blir eldre, blir grepet om enkelte barn med minoritetsbakgrunn strammet når de nærmer seg tenårene, spesielt jentene. For enkelte blir friheten kraftig innskrenket.

Rett hjem fra skolen. Ingen vennebesøk. Ingen fritidsaktiviteter.

- Hvis man er vokst opp i en ukultur der man vet hva man skal tenke og si og gjøre, er det til slutt ikke så lett å vite hva man selv vil. Jeg ser dette som en prosess. Ukultur kan forandres. Det handler overhodet ikke om å bli norsk, men om et liv som skal fungere for alle, sier Halilovic.

For snart to år siden fortalte tre innvandrere om erfaring med barneoppdragelse i Norge: «En vanlig utfordring er at faren mister den makta han er vant med å ha over barna.»

44 trusselsaker i Trøndelag

I ytterste konsekvens må jentene og guttene beskyttes mot egne familier.

Trøndelag politidistrikt har nå 44 alvorlige trusselsaker som omhandler rundt 80 personer. Sakene regnes som kode 6 eller 7, som innebærer noen av politiets strengeste beskyttelsestiltak, som for eksempel hemmelig adresse og voldsalarm. Ifølge visepolitimester Marit Fostervold har halvparten av trusselsakene æreselementer i seg, av varierende grad.

- Vi jobber nå i større grad med flere personer i samme familie i disse sakene. Vi ser på relasjoner og om det er flere i samme familie som kan være berørt.

Iram Haq synes disse sakene har gått vel stille for seg altfor lenge.

- Vi kan ikke sitte og tenke at dette ikke angår oss. Dette skjer i vårt land.

Hun håper filmen bidrar til at folk i det minste kan forstå hva nabojenta eller gutten i klassen kan stå i.

- Mange har lært å opprettholde en fasade:

De som ser vestlige ut virker liberale. Men du skal ikke skrape så mye i lakken før du ser at vedkommende har lært seg å balansere livet slik at alle rundt er fornøyde. De passer ikke på seg selv. Spør seg ikke: Hva har jeg egentlig lyst til? For hvis du begynner å ta hensyn til dine behov, kan det få fatale konsekvenser. Da kan du stå der ganske alene og må håndtere livet ditt på egen hånd.

Oppgjøret: - Jeg har masse kjærlighet til Pakistan, andre sørasiatiske land og deres kultur. Men vi er nødt til å tørre å snakke om ukultur, sier filmregissøren.

Flere har kommet bort til henne etter filmvisningene. Jenter og gutter, kvinner og menn, fra ulike asiatiske og afrikanske land. Noen mener virkeligheten ikke er så brutal som i filmen. Andre kjenner seg igjen i bildet som tegnes. Også etniske norske jenter fra kristne hjem har betrodd henne at de har vært underlagt en sterk, sosial kontroll i oppveksten. Selv håper hun filmen vil bryte barrierer, skape debatt.

- Jeg håper de unge får lyst til å gjøre opprør. Og at de voksne får lyst til å gå i dialog.

Å tape ansikt

- Det er jo akkurat det de sier!

Ungdomskoordinator Sarmed Saify slår ut med armene i Konfliktrådets striglede møterom i Trondheim sentrum når han hører filmtittelen «Hva vil folk si».

- De fleste gutter og jenter som forteller oss om ekstrem sosial kontroll, sier at foreldrene utbryter: «Hvor skal jeg nå gjøre av mitt ansikt?». De føler at de ikke kan vise seg blant sine egne på grunn av barnas handlinger.

Meklet: Konfliktrådets Sarmed Saify har meklet i flere saker der foreldre har begrenset barnas frihet, eller hvor personer har irettesatt sine landsmenn for at de drakk alkohol eller opptrådte «uanstendig». Foto: Richard Sagen

Saify var sterkt involvert i konfliktrådets nå avsluttede prosjekt «Et spørsmål om ære?», der Konfliktrådet meklet i 36 innvandrerfamilier i Trøndelag. Her fortalte flere unge jenter og gutter om dobbeltlivet de levde, om forbudt kjærlighet og hijab-tvang. Flere foreldre fryktet at barna skulle bli for norske. I mange saker endte meklingen med at foreldrene underskrev på at for eksempel datteren kunne velge om hun ville bære hijab, eller at ungdommen skulle sikres frihet i fritiden.

Kontrollen kan også forekomme voksne mennesker imellom.

- Jeg ser det igjen og igjen: For dem som kommer hit og vil leve et liv i frihet, blir det som en ny krig. Det er pilsen du ikke bør drikke, svinet du ikke skal spise og andre som passer på at du oppfører deg «riktig», sier Saify.

Her kan du lese 16 historier om æresrelatert vold, trusler og ekstrem kontroll.

Avtale: «Alle skal ha frihet»

Han har vært inne i flere saker som handler om sosial kontroll. I en kommune i Trøndelag ble både politi og konfliktrådet koblet inn da enkelte nyankomne flyktninger skal ha tatt på seg rollen å «passe på» noen av sine landsmenn. En alenemor skal ha fått beskjed om å be datteren bruke hijab. En ung jente skal ha fått høre at hun burde slutte på en fritidsaktivitet de mente var upassende. En mann skal ha fått reaksjoner på at han tok seg en øl. De som ble irettesatt ønsket slett ikke noe moralpoliti på nakken. Konflikten, som raskt eskalerte, kom svært brått på flyktningkonsulenten i den lille kommunen.

- Noen anså seg som storebrødre og fedre for sine landsmenn, som ikke var i deres familie, sukker vedkommende i telefonen.

- Alle mente det godt, og så ble det bare tull. De tror ikke at de kontrollerer, de vil bare passe på og tror de gjør en god gjerning ved å påpeke hva som er riktig for den enkelte.

I et lengre møte med blant annet konfliktrådet, flyktningkoordinator og lensmann til stede, fikk familiene oppklart misforståelser, avklart grenser og snakket ut. Til slutt skrev de under på en avtale der de blant annet var enige om å respektere hverandres valg, og at «alle skal ha frihet i sin levemåte».

Den flerkulturelle kompetansen i politiet og hjelpeapparatet er altfor svak, mener Sarmed Saify i Konfliktrådet i Trøndelag.

- De må våge å spørre: Får datteren din delta i svømmeundervisningen? Bli med på telttur med klassen eller bursdagsfester? Kan sønnen din velge hva han vil studere? Politifolk har sagt til meg at de er redde for å stille disse spørsmålene, fordi de er redde for å bli stemplet som rasister. Helsesøster, lærere, leger, offentlige etater - alle må våge å se etter signalene, sier han.

Frykten

Iram Haq ble overrasket da telefonen ringte. Hun hørte farens stemme, han var alvorlig syk.

- Etter nærmere 26 år sa min far unnskyld for alt som hadde skjedd. Det hadde jeg aldri ventet, sier hun om telefonen hun fikk ti måneder før faren døde.

I løpet av årene som var gått siden de sist var på talefot, hadde hun selv blitt voksen. Hun var selv blitt mor til en sønn som nå er 21, en sønn hun har gitt stor frihet i livet. Som forelder kunne hun forstå mer av farens frykt da hun

var ung. Hva var det som skremte ham? Hva drev ham til å gå til det drastiske skrittet da hun var 14?

- Det var jo frykten for å miste. Frykten for å tape sin datter til det fremmede. Jeg forstår mer nå av aspektet ved det å være en pappa i et fremmed land, sier hun.

Bryter tabuer: Iram Haq har tidligere spilt i filmer som «Import-Eksport» og Varg Veum-filmen «Falne Engler». I førstnevnte film, brukte regissørene lang tid på å finne en norskpakistansk ung dame som ville kysse på film.

Dilemmaet

Etter hvert som kontakten med faren ble sterkere, tvang et spørsmål seg frem:

- Jeg havnet i et slags merkelig dilemma, for jeg var jo i gang med å lage denne filmen. Så ble vi så nære og gode venner. Da trengte jeg å spørre ham om det var ok at jeg lagde filmen. Han sa: Det er så viktig at du forteller denne historien! Han ville veldig gjerne være med på rød løper, smiler hun.

Faren fikk aldri mulighet til å følge datteren på premieren. Han gikk bort for to år siden.

- Han var enormt stolt av meg, og over at jeg ville lage denne filmen. Han forsto at det var viktig for meg. Han var ikke særlig stolt av det han hadde gjort den gangen.

- Foreldregenerasjonen er i endring?

- Det er akkurat dét! Ingenting er statisk. Norskpakistanerne har levd i Norge i 50 år, ting står jo ikke stille. Noen tviholder på noen konservative verdier, andre er liberale. Jo bedre integrert folk er, jo mindre er sjansen for at denne kontrollen fortsetter.

Hun syntes ikke det var vanskelig å tilgi faren.

- Det kom veldig naturlig for meg. Vi fikk et ekstremt nært forhold hvor vi snakket mye sammen hver dag. Det ble veldig fint. Og sterkt og trist at han skulle dø. Vi rakk å forsones. Jeg rakk å lukke igjen et kapittel som jeg trodde jeg måtte leve med.

Spagaten mellom to kulturer har vært en rød tråd i Iram Haqs ulike arbeider.

- Har du noen gang tenkt at du ikke kan gjennomføre noen av prosjektene dine?

- Jeg har tenkt at jeg skal. Jeg . Hvis vi ikke snakker om disse tingene, så vinner jo «hva vil folk si».

Les også nyhetsfeaturen om «Elena» fra 2015: - Ønsket om å lese livet, var sterkere enn frykten for at de skulle finne meg.