Han kan huske presist hva som skjedde den dagen, så intenst at når han lukker øynene, vil han høre stemmene, kjenne luktene og bli i stand til å leve disse timene om igjen, minutt for minutt. Samuel Adegbenro var ti og et halvt år gammel, så det må ha vært rett før skolen i Osogbo, helt sør i Nigeria, stengte for sommeren det året, i 2006.

- Vi spilte fotball i skolegården som vanlig, og jeg hadde sikkert dratt noen finter slik jeg pleide å gjøre. Da det ringte inn til neste time, ble jeg holdt tilbake av en eldre gutt. Nå, Samuel, sa han, nå kan du ikke vente lenger. Du må spørre faren din om lov. Du er god. Du er kjempegod.

Det var ikke slik at vesle Samuel fryktet Hezekiah Adegbenro på noe som helst vis. Slett ikke og tvert om, ville han ha svart om noen lurte. Faren visste jo godt at Samuel spilte fotball døgnet rundt, og det kunne til og med hende at han slo en liten støttepasning til sønnen når de traff på hverandre ute i gata rett etter frokost. Da hadde både Samuel og Hezekiah dårlig tid, sønnen for å rekke første time på skolen, og faren som skulle låse opp døra til sitt eget kirkebygg i enden av gata, det som han hadde bygd med egne hender lenge før Samuel ble født, og som nå var blitt en middels stor katolsk menighet.

Varemerket: Du kunne visstnok kjenne igjen en Adegbenro på det grenseløse gliset i millionbyen Osogbo før i tiden. Samuel har ikke vært lenge i Trondheim, men det er sånn Rosenborg-supporterne allerede kjenner ham.

Men opp gjennom årene hadde John og Adi og Olu og Joseph og Samson fått klar beskjed av pappa Hezekiah om at det bare var én ting som gjaldt for ham og for Mary, barnas mor, når det gjaldt sønnene. Og det var skolegang. Alle fem hadde, som Samuel, spilt fotball både morgen og kveld ute i gatene, men nå var John, som var 13 år eldre, snart ferdigutdannet økonom og klar for jobb i en av de nigerianske storbankene. De andre brødrene hadde stø kurs mot universitetene, de også, og ville etter hvert få trygge jobber i siviladministrasjonen, i bankvesenet og i helsesektoren. Det følte Hezekiah seg trygg på.

Denne ettermiddagen krummet Samuel seg inntil faren mens de satt foran tv-apparatet og ventet på at en av gruppespillkampene fra VM i Tyskland skulle begynne.

- Jeg fortalte pappa hva denne gutten hadde sagt til meg i skolegården, at han mente at jeg burde melde meg inn i en av de lokale klubbene i strøket og begynne og trene i organiserte former. At det var flere som påsto at jeg kunne ha et talent.

Hezekiah så lenge på Samuel og trommet med fingrene på armlenet i sofaen. Sekundene tikket, Samuel holdt pusten, men så - omsider - åpnet faren det lune og brede Adegbenro-gliset som alle i menigheten og i nabolaget kjente så godt.

- Du har virkelig lyst til dette, du?

- Ja, svarte Samuel forsiktig.

- Ja, men da får vi si at det blir sånn da, sa Hezekiah.

- Jeg skal støtte deg fullt og helt. Men du vet hva dette betyr, Samuel?

- Nei…? .

- Vi skal i sportsbutikken i morgen.

Og slik ble det til at Samuel Adegbenro, en junidag i 2006, ble den stolte eier av storfamiliens aller første par fotballsko. I bydelsklubben Dynamos, der han skulle spille på oppmålt bane og for første gang skyte ballen i et ordentlig fotballmål - med nett, det var liksom ikke til å tro - kunne ikke Samuel godt fortsette å spille barbent, som han hadde gjort i gata og på skolen i årevis.

Gud er nådig. Gud er god. Gud bevare Adegbenro.

Kan det være fristende å si i dag, uten å fornærme verken Ham eller pastoren.

En klok mann

- Han er fortsatt min viktigste støttespiller, og jeg snakker med ham nesten hver eneste dag, forteller Samuel Adegbenro.

Det er en av disse småsløve dagene som oppstår når det er landslagspause, og en stor klubb som Rosenborg årelates for spillere som blir borte i dagevis, enten det er for å hjelpe Norge eller Danmark i høstens siste VM-kvalifiseringskamper. For å opprettholde en viss kvalitet på treningsfeltet, må det fylles på med unggutter fra akademiet for at det skal være noen mening, men helt det samme blir det ikke, og nå har Kåre Ingebrigtsen, treneren, for sikkerhets skyld gitt resten av spillergruppen fri i tre samfulle dager. Da Samuel fikk høre det, ble han i villrede om hva han skulle foreta seg, helt til han fant ut at kroppen antagelig kunne ha godt av noen intense økter i treningsstudioet.

For historiebøkene: Skulle Samuel Adegbenro, mot alle odds, aldri levere noe mer i Rosenborg denne høsten, for så å bli solgt videre, vil han til evig tid bli husket for sine tre mål mot Ajax. Mike Jensen (fra venstre), Nicklas Bendtner og Mathias Vilhjalmsson hev seg på i feiringen.

Og innimellom styrketreningen på Impulse, kunne han jo fortsette med å utforske Trondheim, fra aksen Lerkendal, Tempe - der klubben har installert ham i en leilighet - og ned til Fruktkorga Thahir, matbutikken i Dronningens gate, med innlagte stopp på spaserturene ut og inn av sentrum for åndelig føde i den katolske kirken på Kalvskinnet.

- Far syntes det var trygt å høre at Trondheim har en såpass stor katolsk menighet, selv om han er innforstått med at de fleste seremoniene kolliderer med at jeg enten spiller eller er på reise med laget, sier Samuel.

- Men skulle behovet melde seg, noe det gjør både titt og ofte, er det godt å ha en far som jo faktisk er prest selv. Han ber for meg over telefon og gir meg trøst og motivasjon i hverdagen, og selv om den geografiske avstanden mellom Norge og Nigeria er stor, kjennes det som om vi er veldig nær hverandre likevel.

Det er gått elleve år siden faren velsignet Samuels fotballdrøm.

- Jeg tror far forsto den sommeren at jeg ville komme til å bruke flere timer i døgnet på fotball, uansett hva han sa og mente om den saken. Dette ville være timer som i hans øyne var totalt bortkastet, om ting ikke ble satt i system. Så lenge jeg var så hjelpeløst fortapt, var det like greit å la meg få utløp for denne trangen til å spille fotball under ordnede forhold i stedet, sier Samuel Adegbenro takknemlig.

- Han er en klok mann, far, ikke sant?

At pastor Adegbenro var litt på vakt og en smule skeptisk, var heller ikke så merkelig, gitt at det nettopp på denne tiden ble avdekket hvordan tusenvis av afrikanske ungdommer ble transportert til Europa av agenter og kurérer som lokket med kontrakter i belgiske, franske og italienske klubber. Guttene var gjerne plukket opp fra gatene i storbyer som Lagos, hovedstaden i Nigeria, noen timers togreise lenger sør i landet, men også i Osogbo med sine nesten fire millioner innbyggere, hadde de visstnok hatt fangarmene ute. De som ikke besto den sportslige testen, og det gjaldt de aller fleste av dem, ble dumpet og overlatt til seg selv, hvis de ikke ble satt inn som rene slavearbeidere av bakmennene, som gjerne hadde bedre kontakter i en snuskete restaurantbransje enn i europeiske bakgårdsklubber. I Belgia hadde en senator denne sommeren igangsatt en storstilt etterforskning av nesten 500 tilfeller av mistenkt menneskehandel med nigerianske fotballspillere, hadde Hezekiah lest i avisene. Det var all grunn til å være på vakt.

Stadig hjemlengsel

Det var på alle måter tryggest for unge, håpefulle nigerianere å tilhøre en klubb med røtter i lokalsamfunnet, slik Samuel Adegbenro dermed ble, og han skulle aldri komme til å befinne seg i nærheten av noe som lignet en risikogruppe. I møte med den strukturerte klubbfotballen, skulle tvert imot det lekne og egenutviklede gatetalentet blomstre i trygge omgivelser opp gjennom tenårene. Samtidig framsto han like skoleflink som de eldre brødrene, slik at det saktens skulle ordne seg uansett, tenkte faren, for da Samuel gikk ut av ungdomsskolen, var det med toppkarakterer i språkfagene engelsk og yoruba.

Fotgjenger: Samuel Adegbenro har foreløpig blitt godt kjent langs ruta fra Tempe og Lerkendal, via den katolske kirken på Kalvskinnet og ned til matbutikken i Dronningens gate.

Men i nabobyen Ilorin hadde speiderne i regionens storklubb, Kwara United, fått teften i Samuel, og nå ble det brått alvor. 16 år gammel flyttet han sørover i landet til Ilorin, en landsby i nigeriansk målestokk med drøye 700 000 innbyggere.

- Meningen var at jeg skulle fortsette på gymnaset mens jeg spilte i Kwara, men tilværelsen som fotballspiller tok all konsentrasjon og fokuset vekk fra skolebøkene, innrømmer han.

Hjemlengselen gjorde at dagene i tillegg kunne bli ekstremt lange.

- Jeg var ikke vant med å bo alene. Det hendte at jeg rett etter trening på ettermiddagen tok toget hjem til Osogbo, en tur på drøye to timer.

Der rakk han ofte kveldsgudstjenesten sammen med menigheten til pappa Hezekiah, før han spiste kveldsmat med familien og satte seg på nattbussen tilbake for å rekke skolen neste morgen.

- Dette kunne jeg holde på med flere ganger i uka.

Det tappet ham for energi, men ikke mer enn at ryktene om denne uslepne diamanten begynte å løpe nordover i Europa, helt til de nådde en norsk-nigeriansk fotballagent med base på Lillestrøm. Atta Eneke, som han het, hadde hentet flere solide nigerianere til norsk fotball før og hadde et godt rykte på seg, og da han dro til Ilorin, fikk han bekreftet alt han hadde hørt om denne Adegbenro og mer til.

Vinteren 2015 - etter å ha imponert på prøvespill i Viking - flyttet Samuel dermed til Stavanger.

- Jeg visste to ting om Norge. At dere hadde hatt et ganske bra landslag for ikke så lenge siden. Og at Rosenborg hadde spilt i Champions League i flere år, Jeg kunne til og med huske at jeg hadde sett Rosenborg spille mot Inter i en tv-kamp, selv om jeg ikke kan ha vært så gammel da. Og så hadde jeg lest meg opp litt på landet og visste at jeg skulle til et kristent land.

Han var så reiseklar som han kunne få blitt.

Muslimske bestevenner

Etter én uke i Stavanger - der det for sikkerhets skyld bor langt flere troende per kvadratmeter enn i alle andre norske storbyer til sammen - lurte Samuel Adegbenro på hvor alle sammen egentlig var.

- Jeg forsto ganske raskt at det trosfellesskapet jeg hadde hjemme i Osogbo, ikke lot seg kopiere ett hundre prosent i Norge. Og det var helt greit. Tro er en privat sak, sier Samuel.

Vertsfamilien: Fra venstre husets sønn Jesper, Samuel, Frank Rolands, og «mor» til Samuel, Ann Kristin. Når Rosenborg spiller mot Zenit om noen uker, kommer familien til Trondheim for å se Samuel.

Han var blitt innkvartert hos en vertsfamilie, like i nærheten av Vikings treningsanlegg, og hadde fått selskap i huset av et annet nigeriansk stortalent. Suleiman Abdullahi var ett år yngre enn Samuel, og noen i Viking trodde sikkert at de to kunne holde hverandre med selskap utover i de lange vinterkveldene dette første året. Klubben hadde hatt blandede erfaringer med afrikanske spillere tidligere, men mente å ha lagt en genial plan denne gang.

Problemet var at de to ikke forsto et kvidder av hva den andre sa. Samuel Adegbenro snakket yoruba, som tretti millioner andre nigerianere, samt flytende engelsk, mens Suleiman utelukkende kommuniserte på en versjon av pidginengelsk.

- Språket var en utfordring, for jeg skjønte like lite av det Suleiman sa som om han skulle ha henvendt seg til meg på norsk. Men det gehøret fotballspillere utvikler, på banen, på tvers av språkbarrier, kan vi bruke på kjøkkenet også. Så vi greide oss gjennom hverdagen.

I tillegg var Suleiman muslim, og det var det ingen i Viking som hadde tenkt på.

- Nei, og hvorfor skulle de ha gjort det? Det var overhodet ikke noe problem. Jeg vokste opp med mange muslimske venner i Osogbo. Vi gikk ut og inn hos hverandre hver eneste dag. De vennene jeg stoler aller mest på hjemme i Nigeria, er muslimer, når jeg tenker meg om.

Nigeria er et delt samfunn når det kommer til religion, det bor omtrent halvparten hver av kristne og muslimer i det veldige landet.

- Sørvest i Nigeria, der jeg kommer fra, omgås vi hverandre uten noen som helst vanskeligheter. Jeg er sikker på at vi tror på samme Gud. Vi har litt forskjellige måter å be på, men troen har vi jo felles, og den kan vi identifisere oss i. Jeg tror fotballspillere er bedre i stand enn mange andre til å bygge bruer mellom kulturer og religion. Jeg ber i garderoben før jeg går ut på banen, men det er mitt ritual. Andre har sine ting å holde på med, og vi respekterer hverandre. Ute på banen er det én for alle og alle for én, sier Samuel.

For når Rosenborg setter opp et angrep på venstrekanten, kan ikke Samuel Adegbenro - eller hvem det måtte være - bry seg om pasningsleggeren er agnostiker eller om bakrommet blir åpnet av en muslim eller hedning.

- Fotball er fotball. Jeg kan svikte som spiller og jeg kan svikte som menneske, men Gud svikter aldri. Jeg legger alt i Guds hender, og da har jeg heller ingenting å frykte, sier Samuel.

I eget selskap

I St. Olavs, den katolske kirken, fant Samuel Adegbenro raskt den indre roen da han første gang styrte den hjulbente kroppen sin inn i kirkebygget til pater Egil Mogstad.

- Jeg har ikke rukket å være her så mye ennå, men jeg kommer nok til å stikke innom så ofte jeg kan, tror Samuel, selv om faren altså bare er fjorten tastetrykk unna på mobilen og klar til å gi sønnen både bønn og lindring når det måtte være.

- Jeg ser at Trondheim er en vakker by, men det er ikke utestedene på kveldene som frister. Da er det bedre å være her. Men ellers trives jeg godt i mitt eget selskap også. Far var streng og lot oss aldri fly ute om kveldene, og derfor føler jeg meg aldri innestengt, ler han.

Da Rosenborg skulle hjelpe ham med å innrede leiligheten på Tempe og lurte på om de kanskje skulle installere tv-apparatet aller først, slik at han fikk koblet seg på alle sportskanalene, ville han prioritere å få riskokeren på plass.

- Jeg liker å lage mat, og flere av de nigerianske matrettene er tidkrevende. Men tid har jeg nok av, sier Samuel.

På vei ut fra den katolske kirken denne ettermiddagen, må han innom butikken, der han allerede har lagt igjen en del kroner. Nå plukker han med seg flere potensielle gaver som han skal ha med seg hjem til

de åtte onkelbarna når han reiser hjem på juleferie.

- Jeg er onkel Samuel, og jeg gleder meg veldig til å se dem alle igjen om ikke lenge.

Alle brødrene er gift og har fått barn.

- Én dag håper jeg å kunne stifte familie, jeg også. Jeg kan se for meg at det vil bli fint, det kan jeg virkelig.

Shopping: Borsett fra å handle matvarer i Dronningens gate og kjøpe noe småtteri på Ikea, har Samuel Adegbenro stort sett tilfredsstilt kjøpelysten i butkken i den katolske kirken. Her har han funnet både julegaver og ting til hjemmet.

Hver måned sender han mesteparten av lønna han får utbetalt i Rosenborg hjem til familien i Osogbo.

- Jeg kommer vel fra en typisk nigeriansk middelklassefamilie. Men selv om jeg hadde en trygg og god oppvekst i relativ velstand, har jeg med Guds hjelp trukket lykkeloddet i dette livet. Når du kan livnære deg ved å spille fotball, slik jeg gjør, er du sannelig forpliktet til å sende hjem penger. Jeg har aldri vært alene om dette, sier Samuel.

I ukene som kommer skal han likevel sløse bort noen kroner på seg selv. I Stavanger begynte han å ta kjøretimer, og Rosenborg har avtalt med en pensjonert politimann som skal hjelpe ham helt fram til førerkortet er i boks.

- Det kan sikkert bli fint å kjøre seg en tur helt på egen hånd og oppleve byen fra forskjellige kanter, tror Samuel, men han synes ikke det haster noe særlig. Han har tre hundre meter å spasere bort til jobb hver dag, og bussene i byen går regelmessig til og fra sentrum. Og beina er laget for å gå med, som faren brukte å si.

Og nå labber han vekk fra Kalvskinnet, i sitt karakteristiske ganglag, mens han smiler så bredt og så lykkelig at folk på lang avstand ikke kan unngå å bli smittet. Hele byen smiler, virker det som, når Samuel Adegbenro kommer dem i møte.

Han skal være her i fire år, men fortsetter han som han har startet i Rosenborg, kan en europeisk storklubb komme til å kjøpe ham allerede i vinter, frykter mange.

- Jeg tenker ikke på hvor jeg kan være om ett år eller ti år. Kanskje er jeg fortsatt her i Trondheim? Bare Gud vet. Det gjør alt så mye lettere for meg. Alt er opp til Gud.