Vi forsøkte å invitere oss hjem til henne, men det var ikke sjans.
Så nå sitter vi her, i et kombinert antikvariat, bokhandel og kafé i sentrum av Inderøy, en knapp kilometer fra hybelleiligheten på loftet til moren der hun bor.
I to år har Ida Jenshus fartet mellom Inderøy og Nashville, med jevnlige turer innom Trondheim og Oslo, og et par opphold i Los Angeles. Det er bare to måneder siden hun landet i Norge etter sin siste USA-tur.
Om få dager legger hun ut på norgesturné.
Alltid på vei.
- Har du mye uro i deg?
- Ja, sier hun.
- Det handler litt om de egenskapene du har når du har en livsstil der du alltid må videre. Da tror jeg det oppstår en slags uro.
To verdener. Fem studioer.
Tre spellemannspriser til tross, så spent har Ida Jenshus knapt vært før en plateutgivelse. Hennes femte studioalbum «Two Worlds» er sendt ut i verden. For første gang har hun produsert skiva selv. Ti låter spilt inn i fem ulike studioer. I Norge: På Ler i Melhus, i Trondheim og Oslo. I USA: Blackbird Studio i countryhovedstaden Nashville, og i låven til den kjente amerikanske musikeren John David Souther samme sted.
Hun har reist, blitt kjent med nye folk, overnattet hos musikervenner og bodd i diverse leiligheter leid på Airbnb. Og hun har laget sin mest personlige plate noen gang. Hun synger om brudd og oppbrudd. Om det å alltid føle seg som en gjest, og om den store kjærligheten.
Om livet mellom to verdener.
- Den handler også om kampen som utspiller seg ved at man lever dette livet, med usikkerhet versus trygghet, det å ha kontroll mot å kaste seg ut i ting og ikke vite hva som skjer. Den kampen der, den har jeg jo følt på. Man tar noen sjanser der man skjønner at her er jeg rett og slett ute på dypt vann, eller at nå har jeg ikke peiling på hva som skjer, eller om man har råd til husleie neste måned, ler hun.
Hun sitter rak i ryggen og med hendene i fanget, omgitt av nye og gamle bøker og levende lys spredt rundt i det store lokalet. Hun ville møtes her, blant bøkene, siden tekstene står mer sentralt denne gangen.
Ti år er gått siden hun slo gjennom i talentshowet «Lyden av lørdag» på NRK 1. Med seieren var også platekontrakt med Universal sikret. Siden har hun gitt ut fem plater og en EP, turnert landet rundt og etablert seg som en anerkjent artist. Fortsatt litt rastløs og søkende, men samtidig tryggere. Kanskje derfor har hun våget å skrive så personlig.
- Det er godt og skummelt på samme tid å være så utleverende, sier hun.
- Har du noen gang angret etter å ha gitt ut noe personlig?
- Nei. Jeg tror nok jeg går gjennom ganske mange prosesser før låtene kommer ut.
I en låve i Nashville
«Hva i helvete holder jeg på med nå», kunne hun tidvis tenke under arbeidet med albumet. Hun satt i J.D. Southers låve i Nashville, jobbet frem låta «The Greatest Love», og spurte seg selv «Kan jeg synge det slik? Er det en klisjé? Nei, det er akkurat den feelingen jeg vil få frem nå!»
Halvannet år tok det å få akkurat den låten på plass. Enkelte kvelder var hun nær sammenbrudd. Følte at hun gikk seg vill. Så: Følelsen av å være på rett spor.
- Jeg må ta frem gitaren, sier hun når det blir snakk om «The Greatest Love».
Hun skrur litt på Harmony-kassegitaren, tar noen grep mens hun nynner på låta. I noen sekunder virker det som om Ida Jenshus forsvinner inn i sin egen verden, før hun løfter blikket fra gitaren og legger ut om arbeidet med låta. Melodien kom raskt på plass, men teksten landet hun først under en Skype-samtale med J.D. Souther natten før hun skulle fremføre låta på Tungenes fyr i Randaberg. Han satt i Nashville, hun hjemme hos moren på Inderøy.
- Vi hadde skrevet en del tekster sammen, men denne ville jeg egentlig ha litt for meg selv.
Men ordene kom ikke så lett, hun trengte input.
- Jeg visste hva jeg ville formidle, bare ikke hvordan jeg skulle si det.
Souther, blant annet kjent for å ha skrevet låter for Eagles og Linda Ronstadt, ble hun kjent med via felles musikervenner da hun reiste rundt alene i USA med en koffert og gitaren sin i 2014. Året før hadde hun besøkt byer som New York, Woodstock, LA og Nashville.
- Kjente du på en viss ærefrykt under samarbeidet?
- J.D. har laget låter og tekster som er fantastiske tidligere, men det interessante, uansett hva man har gjort før, er det nye som vokser frem i et samarbeid. Lysten til å jobbe med og være nysgjerrig på hverandre må gå begge veier. Det har vært harde diskusjoner. Det tror jeg er sunt, det må være litt motstand.
På sensommeren opptrådte hun som gjesteartist på Southers tre uker lange turné i California.
Ida Jenshus har fått god respons på «The Greatest Love».
- Det å beskrive kjærlighet på den måten … Det å være forelska og trenge noen, det er ikke noe som er skumlere, egentlig. Å få frem at det ikke bare er en euforisk lykkefølelse, men også det skumle ved det ... Men jeg føler at vi havnet på rett spor, konstaterer hun.
- Hvem er låta skrevet til?
Et underfundig smil.
- Nei, det var det, smiler hun og utbryter:
- Til aill! Folk kan gjøre den til sin egen, det er det som er så fint! Hvis jeg skal forklare hvem og hva låtene handler om, kan ikke folk få gjøre det til sin egen historie.
- Det er nærliggende å tenke at den er til en spesiell person i ditt liv?
- Mhm, det kan hende.
Hun ler avvæpnende, sier hun ikke vil overforklare låtene sine.
- Jeg tror nok den låta snakker for seg selv.
En privatsak
Hit, men ikke lenger. Ida Jenshus tok tidlig et klart standpunkt om hvor grensene hennes går. Derfor var det aldri aktuelt med noe journalistbesøk hjemme.
- Hovedgrunnen til at jeg skal vises, er at jeg holder på med musikk. Jeg er ganske privat av meg som person. Jeg har ganske få rundt meg som vet alt om meg. Nettopp fordi jeg sier såpass mye gjennom låtene mine, og føler jeg gir så mye av meg selv der, så må den streken gå et sted, forklarer hun rolig.
- Musikken er såpass ærlig og åpen at den må få stå litt i front. Hvem jeg er sammen med, har ikke folk egentlig noe med. For meg er det en privatsak.
Hun har bestemt seg. Nettopp bestemt er et ord som går igjen blant dem som kjenner henne. Allerede som lita jente var hun glad i å ordne opp sjøl, og slett ikke fremmed for å opptre for små og store i nabolaget i Steinkjer der hun vokste opp.
Både lærermor Unni Gjølga og journalistfar Geir Jenshus, kjent Rosenborg-spiller i sin tid, fikk liveopptredener i stua. Også Ida sparket fotball i ti år, før hun la skoene på hylla som 17-åring for å satse på musikken.
Hun har hatt musikken i seg så lenge hun kan huske, og var ikke stort eldre enn tre år da moren fant henne på en kasse i naboens hage på Guldbergaunet på Steinkjer. Der fremførte hun «Lille Persille i hagen står» for nabobarna, som hun selv hadde samlet til konserten. Nese for forretninger hadde hun også: Fire år gammel solgte hun tegningene sine på døra til naboen for én krone stykket.
Foreldrene skilte lag da Ida var ti år.
- Det merker deg på et vis, som alt annet her i livet, sier hun.
Det var på denne tiden hun begynte å skrive tekstene til låtene sine selv. Og hun var aktiv i popgruppa Candy. Som tiåring fikk Ida og gruppa spilt inn sin aller første plate, i Mistral studio i Verdal.
Omtrent på samme tid måtte moren gjennom flere ryggoperasjoner og tilbrakte mye tid på sykehus og opptrening. Ida fikk mer ansvar hjemme.
- Mamma er en av mine største helter og inspirasjonskilder. Hun har møtt motstand med godt humør, alltid klar til å lytte, raus og omsorgsfull. Det har formet meg på flere måter. Jeg prøver å ta fram de egenskapene når jeg opplever motstand selv.
Da alt forandret seg
Sitt livs tøffeste valg tok hun da hun valgte å hoppe av videregående i 2. klasse for å satse fullt på musikken. Hun etablerte et enkeltmannsforetak, skrev låter og spilte med musikklærerens band Nordsia vel.
Så kom «Lyden av Lørdag», platekontrakt og turné landet rundt. Alt forandret seg i løpet av en toårsperiode.
- Jeg husker det som tøffe valg. Som et brudd med alt som var kjent. Jevnaldrende gikk mot russetid, og jeg begynte å turnere med folk som var over dobbelt så gamle som meg i en bandbuss. Det var tøffe valg der og da, men jeg har aldri angret.
Hun jobber med å slippe kontrollen, med å være åpen for det som oppstår i nuet i studio. Lytte til hva musikerne har å tilføre. Hun beskrives som en som bryr seg om flokken sin og er inspirerende å samarbeide med. Men også en som gir - og ønsker å få - motstand.
- De sier du er kompromissløs?
- Ja. Jeg er nok det, til en viss grad. Ikke med musikerne i studio, jeg sier ikke til Alex: «Nå må du spille dette her, fordi jeg har hørt det for meg». Der har vi et musikalsk bånd som vi har knyttet over tid.
Alex er ekssamboer og musiker Alexander Pettersen, for mange kjent fra Trondheimsbandet The South.
- Han er min musikalske sjelevenn. Hvis det er noe som ikke fungerer, vet han hva som skal til, sier hun. Folk blir best hvis de får tilføre musikken sine egne ideer, så det er ikke noe vits å ture på sånn som jeg vil ha det hele tiden.
- Er det noe du har lært å se etter hvert?
- Ja, jeg tror nok det. Det er en viktig læring, i hvert fall når du skal være produsent og bandleder og sjef. Samtidig tror jeg nok at … Jeg kan være ganske bestemt, ja.
Pettersen spiller også på «Two Worlds», og skal være med på turneen.
- Uansett hva som har skjedd mellom oss, møttes vi gjennom musikk og den er der fortsatt. Når jeg går på scenen med ham, er det som en forlengelse av meg. Jeg håper vi alltid kommer til å spille sammen.
- Er ikke det vanskelig?
- Ikke når vi har det så … Hvordan skal jeg forklare det? Det kan vel egentlig ikke forklares. Musikken snakker et eget språk mellom oss. Vi ønsker hverandre alt godt og vil heller spille sammen enn å sitte på hver vår kant og være bitre, ler hun.
I løpet av sine år som musiker har Ida Jenshus hatt to vanskelige musikalske brudd med tidligere samarbeidspartnere: Da hun som tenåring spilte i duoen Confidence, og senere da hun og Åge-gitarist Skjalg Raaen røk uklar om den musikalske veien videre etter andreskiva hennes i 2008. Ida Jenshus er ikke kjent for å gi ved dørene. Men i ettertid har de samarbeidet flere ganger.
- Det handler om at man vokser ut av noen forhold. Noen gir en inspirasjon i perioder, og så må man videre. Andre kommer en tilbake til. Hvem vet hva fremtiden bringer.
At det har vært noen såre prosesser og enkelte ømme tær, avviser hun ikke.
- Altså, du tar jo alltids noen valg. Det trenger ikke være like enkelt alltid.
I transe utenfor Stord
Reisene til USA har ført henne nærmere røttene sine, og påvirket musikken enda mer i retning sjangeren folk.
- Folken er kanskje blitt forsterket fordi jeg har brukt mer tid i Nord-Trøndelag og her på Inderøy. Det er ikke noe som er bedre for meg enn å komme tilbake hit og lade batteriene. Det gir meg trygghet til å reise ut. Hadde jeg ikke hatt denne basen, er det ikke sikkert at jeg hadde greid å ta alle de valgene jeg har gjort, og vært såpass mye alene og reist. På grunn av røttene her blir det enklere å finne heimen i meg selv, selv om jeg er langt borte.
Hun må stadig videre, utforske nye landskap, skape noe nytt.
- Det er jo ingen andre enn meg som pusher meg selv.
- Du er streng med deg selv?
- Ja, jeg er nok det til tider.
Hennes største frykt er å stagnere, stå i ro.
- Jeg har alltid måttet ha nye utfordringer, måttet bli kastet litt ut på det dype vannet for å kjenne at jeg er på vei. Når du til stadighet er på vei, er det så godt å ha basen her og familien min. Nå bor jeg sammen med mamma og hennes samboer Einar, tilbake i en hybelleilighet på loftet til mor. Det er min beste ladestasjon. Det at familien har støttet og hjulpet meg så mye som de har gjort de siste årene, har gjort at jeg bare kan si: Snakkes! Nå drar jeg til Nashville i tre måneder!
Som tidligere treningsinstruktør vet hun å holde seg i form. Yoga, en joggetur, svømming. Når ingen uke er lik, gjelder det å holde fast ved rutinene. Morgenen starter hun med en tjue minutters meditasjonsøkt. For en som sliter med å skru av hjernen om natten, hjelper teknikkene hun lærte på et kurs i transcendental meditasjon for et par år siden. Hun og fotograf-venninnen Marthe Vannebo fra Namsos, som er med i managementet, bodde sammen i LA i et par måneder, og var dypt inne i David Lynch sin verden. De hadde slukt boken hans «Catching the big fish», der filmregissøren skriver om meditasjon og kreative prosesser. De hadde lest om det tidligere superparet George Harrison og Patti Boyd sine meditasjonsturer og ble rimelig frelst etter selv å ha møtt Boyd på Rockheim noen år tidligere. Da bestemte de seg: Et kjapt googlesøk og Ida meldte seg selv og Marthe på et meditasjonskurs utenfor Stord. Da de kom tilbake til fedrelandet, satte to spente damer kurs mot dette nye som skulle åpne deres sinn og dempe det som måtte finnes av uro i kropp og sjel.
Vel fremme fikk de seg en kalddusj.
Motellet de skulle sove på lignet mer på arbeidsbrakker. Dro de vekk gardinene om morgenen i regnværet, så de rett inn i en Bunnpris-butikk. Ikke fullt så glamorøst.
Men kurset fikk hun mye ut av, og Ida starter hver morgen i lotusstilling på gulvet. Roen oppsøker hun også i skogen over Nessveet, eller stien under Straumen bru, der hun lar tankene vandre og puster inn roen nede ved brygga og de rødmalte naustene.
- Naturen setter ting i perspektiv. Ting blir ikke så farlig. Det er derfor jeg trives så godt i den låven i Nashville.
Kontroll på karrieren
De siste årene har Ida Jenshus tatt kontroll over en stadig større del av musikken sin, etablert eget plateselskap, management og produsert musikken selv. Hun har villet sikre seg flere bein å stå på i en tøff bransje i omstilling.
Da Ukeadressa intervjuet henne for sju år siden, ble hun spurt om mål for fremtiden. Hun ville turnere i USA, og håpet hun ville gi ut et album til. Sju år senere kan hun krysse av på begge punkter. Og nå, neste mål?
- Oi! Jeg skulle til å si akkurat det samme som jeg sa sist. Jeg er blitt mer sånn at jeg tar én dag av gangen. Jeg vil lage litt flere album, og begynne å snuse litt på utgivelser i andre land. På sikt ønsker jeg å bygge en større plattform å stå på, produsere andre artister og hjelpe unge artister med å skrive låter og med management.
Hun tenker også på å tilbringe mer tid over Atlanteren, og snuse litt på Europa. Foreløpig er alle muligheter åpne og ingen konkrete planer lagt.
Målet er også å leve av musikken så lenge som mulig.
- Du blir ikke rik av dette?
- Du kan ikke lage kunst med tanke på at du skal bli rik, det kan ikke være motivasjonen. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan drive med dette, for at jeg har publikum som kommer på konserter og vil høre det nye jeg lager. Det tar jeg aldri for gitt, samtidig kan jeg aldri tenke at dette skal jeg lage fordi det skal slå an. Det kan ikke konstrueres. Men at jeg blir søkkrik, det har jeg ikke merka noe til! Ha ha! Men hvem vet. Jeg må bare fortsette å tro på det jeg gjør.
Uten musikken
Hun har hatt musikken i seg så lenge hun kan huske.
- Jeg visste ganske tidlig hva jeg hadde lyst til å holde på med. Jeg spekulerte ikke så mye på det valget, for det var noe jeg måtte gjøre. Jeg har noe i meg som brenner så sterkt, så valget var ikke vanskelig.
- Uten musikken, hvem er du?
- Det har jeg ikke peiling på, svarer hun uten betenkningstid.
- Jeg tror ikke jeg ville ha kjent igjen meg selv uten. Jeg tror det var mamma som sa at hvis du ikke synger en dag, så har du det ikke bra.
Intervjuet er på overtid, og morens samboer Einar Olsen, musikeren som i sin tid lærte henne å spille gitar, er på plass for å ta med seg Ida og gitaren videre.
Turnélivet venter. Ut på veien og se hvordan plata blir tatt imot. Det er ingenting hun drar så mye energi ut av som å spille konserter.
- Det er litt som en frigjøring, sier Ida Jenshus.
- Nå skal låtene ut og leve sitt eget liv.