Rollemodellen

Du så ham kanskje på trikken i går. Eller i kassakøen på Bunnpris. Hvis han ikke tråkket opp Byåsveien på elsykkelen sin. Men du tenkte neppe: Dæven, var ikke det han der…?

- Trond-Ove Skrødal. Med en rolleliste så lang, at om vi hadde printet den ut, i hvert fall med dobbel linjeavstand og litt bred marg, så kunne vi spasert tørrskodd på den fra Trøndelag Teater og helt ned hit til Bristol Conditori?

- Hehe, knegger Skrødal tilfreds idet vi justerer sittestillingen ved det vesle tomannsbordet.

Turen hadde gått uten forstyrrelser av noe slag. De som satt rundt elefanten på Trondheim Torg, stirret enten forgapt på hverandre eller tomt ut i det absolutte intet. Ved Olav Tryggvason-statuen hastet folk forbi uten å ense skuespilleren, og det var neppe bare fordi han gikk både hurtig og med rak rygg, og ikke subbet, som han har gjort de siste ukene, som gamle Ekdal i «Vildanden». Gjennom Stiftsgårdsparken, som vi krysset like etterpå, kunne han ha hinket på ett bein uten at noen ville ha reagert, for akkurat denne formiddagen hadde de trofaste benkesliterne nok med å huske sine egne replikker. Inne på Bristol, derimot, mens han ventet på at et stykke romkake skulle danderes på asjetten, ble han åpenbart gjenkjent av noen gjester litt lenger inn i lokalet, men han gjorde tilsynelatende gode miner til slett spill, fagmann som han jo vitterlig er.

- For å være helt ærlig, så er jeg veldig bekvem med at jeg har greid å gå sånn under radaren, som det heter. Jeg har virkelig aldri hatt behov for å eksponere meg utover det jeg gjør på scenen. Bare det å sitte her, liksom. Det blir sikkert hyggelig det, men livet mitt, liksom?

Han sier det uten teatralske fakter, men dette er altså den diabolske, morsomme, nifse, utspekulerte, farlige og omsorgsfulle Skrødal, breddeskuespilleren med så mange hovedroller på samvittigheten, og så mange tittelroller, støtteroller og soloroller gjennom drøye tjue år, at det kan ta pusten fra noen og hver. Likevel er det aldri blitt skrevet så grundig og inngående om Trond-Ove Skrødal som den gangen han tok permisjon fra teatret fordi han heller ville kjøre trikk. Vi skal høre mer om disse turene fram og tilbake til Lian mot slutten, men litt snodig? Er det ikke?

- I så fall er det sikkert litt min egen skyld. Jeg er en privat fyr som aldri har følt behov for å slå opp dørene til mitt indre. Jeg har aldri likt å stikke meg fram. Det er ikke sånn jeg er skrudd sammen. Når jeg spiller teater, kan jeg strekke meg langt utenfor min egen komfortsone. Det er noe annet. Det er jobben min. Men dette er meg, sier Trond-Ove Skrødal og ser plutselig litt fortapt ut under lysekronene på Bristol.

Han er uten manus nå, men i den neste timen skal han vise at han er en mester i å improvisere også.

I lang tid hadde Gamle Ekdal sett fram til endeløse trilleturer med barnevogn i Gamle Åsvei og nærområdet fram mot jul og til langt utpå nyåret. For slik var den opprinnelige planen: Straks teppet går ned for «Vildanden» om et par uker, skal Trond-Ove Skrødal skynde seg hjem til ti måneder gamle Julie og gjøre alt det han ikke fikk gjort da han var småbarnsfar til Eivind og Sandra for et kvart århundre siden, før fedrekvoten var innført. Trille vogn som en villmann. Følge Jakob, seksåringen, til skolen. Være hjemme. Hente Jakob. Morgen, formiddag, ettermiddag og kveld. I uke etter uke.

Som han gledet seg.

Første del av planen står fortsatt ved lag, men i øverste etasje på teatret satt Kristian Seltun for noen måneder siden og lekte med planer som ville kreve justeringer hjemme hos Trond-Ove og samboeren Stine Dillner Fagerthun. Teatersjefen hadde fått for seg at Skrødal ville være perfekt i hovedrollen som Tevje i «Spelemann på taket».

- Og da tilbudet kom, var det ikke så mye å lure på akkurat. Men prøvene starter allerede 15. januar, og dermed får jeg heller stykke opp permisjonen litt.

Og Julie skal få være med pappa når han i tiden som kommer skal justere stemmeprakten hos en sangpedagog, slik at Tevje skal møte publikum på sitt aller beste på senvinteren. Når «Spelemann på taket», med premiere 10. mars, er ferdigspilt, vil gatene opp mot Breidablikk og Åsveien være snøfrie og perfekt egnet for enda mer barnevogntrilling. Og ennå vil det være lenge igjen til leseprøvene tar til for den neste store rollen Trond-Ove Skrødal er tiltenkt i Kristian Seltuns avskjedsår, da som den onde, psykopatiske Didrik i Olav Duuns «Medmenneske».

- Det blir litt av et år, 2018, sier han.

Han har fått trønderne til å ta sjansen på det ukjente. Det er godt gjort

- Neste år blir en lang og vill fest

Tiden som flyr

- Levd liv, gliser Trond Peter Stamsø Munch, før han smetter ut av garderoben som han og Trond-Ove Skrødal har delt i 21 år. Det er gått noen dager siden vi satt på Bristol. Klokka nærmer seg halv elleve, og om en drøy halvtime vil flere hundre ungdomsskoleelever innta salen for å se «Vildanden» på Hovedscenen. Verken TP, som skal opp i maskeavdelingen for å få fønet håret som grosserer Werle, eller Trond-Ove vet helt sikkert hva de har i vente.

- Det blir ofte en spesiell gruppedynamikk i salen med fem hundre 15-åringer, som gjerne har helt andre referanser enn det mer voksne og erfarne publikummet som kommer på kveldstid. Denne Ibsen-oppsetningen er heller ikke den enkleste å servere, men det er alltid gøy å spille for ungdom, sier Trond-Ove.

Ritualene han og TP gjennomgår før en forestilling, er nøyaktig de samme, enten de spiller midt på blanke formiddagen eller på kvelden.

- Vi sitter her som et gammelt ektepar. Av og til snakker vi i munnen på hverandre. Andre ganger smeller det ikke ordet. Jeg vet når det er klokt å holde kjeft, og han gjør det samme. Til slutt forsvinner TP for å få gjort ting oppe på maske, og så blir det helt stille her inne. Selv liker jeg å sminke meg selv, å se forvandlingen som gjør at jeg gradvis kan gå inn i den karakteren jeg skal være de neste par timene.

Han og Stamsø Munch møtte hverandre på Teaterhøyskolen i 1986. Det var slik det startet.

- TP hadde vært med i noen tv-produksjoner. Han var litt halvkjendis og seks år eldre enn meg, så jeg forsto at det bare var å lime seg fast der. At han var en bra mann.

Garderoben vitner om et langt kunstnerisk ekteskap utviklet gjennom to tiår og enda flere oppsetninger. Gamle teaterplakater dominerer veggene, rekvisitter fra ulike stykker bugner i hyllene. En krans fra «Berlinerpoplene», juksesigaretter fra «Hvem er redd for Virginia Woolf?», et katolsk hodeplagg, fra «Kristin Lavransdatter», som tilhørte den senere så diskrediterte og avdøde biskop Georg Müller, som bidro som rådgiver i prøveperioden i 2005.

Tiden flyr når man lener seg tilbake i en slik garderobe, der et velfylt kjøleskap med øl har en sentral plass. For bare tre-fire år siden var Trond-Ove Skrødal (51) for en ungdom å regne i ensemblet på Trøndelag Teater, men generasjonsskiftet skjedde brått og i stort omfang. Plutselig var alle de unge skuespillerne som ble ansatt på 1970-tallet blitt pensjonister.

- Så satt jeg her før premieren på «Vildanden» og sminket meg for å bli gamle Ekdal. Oisann, tenkte jeg mens jeg så meg selv i speilet, vi er allerede kommet dit, ja. Det gikk jo raskt.

Den vonde sommeren

Det lå aldri i kortene at det var skuespiller han skulle bli.

- Vi var ikke en familie som konsumerte kultur i svære mengder. Langt derifra, sier Trond-Ove, som vokste opp på Stubban. Der sørget han og de andre smårollingene for å holde god avstand til høyblokkene på Risvollan, de som alle ungene i nabolaget var livredde for. Men den litt diffuse angsten han måtte føle for et ungdomsmiljø som rett nok voldte store utfordringer i Trondheim på denne tida, var som småtteri sammenlignet med rystelsen som rammet familien da Trond-Ove var ti år gammel i 1976.

- Faren min var kaiarbeider og jobbet nede på Fosenkaia, og det hadde aldri vært en helt ufarlig arbeidsplass.

Midt i skoleferien til Trond-Ove, mellom fjerde og femte klasse, veltet en truck nede på havna, og Jan Skrødal, bare 46 år, døde av skadene.

- Det var jo et lammende sjokk for oss alle den sommeren, men aller tøffest for mora mi, som plutselig satt alene igjen med tre barn i alderen 10-15 år.

Etter hvert tok mor Grethe med seg flokken og flyttet til Flatåsen, der ungene også hadde like snodige, men tidsriktige dobbeltnavn som de nyinnflyttede Skrødal-barna: Ann-Karin. Geir-Jan. Og Trond-Ove.

Familien fikk stablet seg på beina etter farens bortgang, og på Huseby ungdomsskole, der Trond-Ove hadde drama som valgfag, fikk han, uten å vite det, kjenne litt på framtiden da de satte opp «West Side Story» og «Annie Get Your Gun» i åttende og niende.

- Det var et svært kick, hele det veldige maskineriet, liksom, slik jeg ennå husker det. Men jeg tenkte jo ikke et sekund på at dette var en mulig vei å gå.

Elektro grunnkurs, derimot, virket brolagt med mer optimistiske framtidsutsikter, men han kom ikke videre.

- Så for å slå i hjel tida i et slags tenke-seg-om-år, dro jeg til Fana folkehøyskole og dramalinjen der. Det ble avgjørende. Deretter var jeg aldri i tvil.

«Han vokser det vel av seg», tenkte familien hjemme på Flatåsen, men da han i tredje forsøk kom inn på teaterhøyskolen i Oslo, 20 år gammel – med ballast fra flere BUL-oppsetninger i Trondheim - forsto de at han hadde ment alvor hele tiden.

- Mora mi ringte i går kveld, fra Hitra dit hun etter hvert flyttet, og fortalte at hun kommer for å se «Vildanden» i neste uke sammen med søsteren min. Hun er blitt 76 år, ser alle oppsetningene jeg er med i, og gleder seg like mye hver gang til å reise inn til byen for å se teater. Det er fint, ikke sant?

Reisen hjem

Mens Trond Peter Stamsø Munch tok strake veien til Trøndelag Teater etter at de to var ferdigutdannet i Oslo, dro Trond-Ove Skrødal til Tromsø etter et år ved Teater Ibsen i Skien. I seks år skulle han formes som skuespiller ved Hålogaland Teater, det gamle allmøtestyrte raddisteatret, der det politiske var tonet kraftig ned da Skrødal kom dit i 1990.

Ganske raskt traff han Marit fra Bardu, og ikke lenge etter fikk de Eivind og Sandra med tre års mellomrom.

- Plutselig var det gått seks år oppe i Tromsø, men i Trondheim nærmet det seg tusenårsjubileet i 1997 og et helt nytt teaterhus var under oppføring.

Det var mange gode grunner til å rette blikket sørover for hele familien, med andre ord.

- Jeg fikk først tilbud om jobb i Stavanger, dit jeg også hadde søkt. Der var Ola B. Johannessen teatersjef, men han skulle snart overta i Trondheim, der Terje Mærli ennå regjerte. De to møttes tilfeldigvis på en flyplass og hadde naturlig nok en del å snakke om. Navnet mitt måtte også ha kommet opp på et tidspunkt, og så hadde Mærli foreslått for Ola B. at han i stedet for å signere kontrakt med meg i Stavanger, bare sendte meg i forveien til Trøndelag Teater.

Og der satt Trond Peter Stamsø Munch med ledig sminkebord i garderoben sin, klar til å innlede et langt, kollegialt forhold.

Den lange sommeren

Det er mandag formiddag i Theatercafeen, og Trond-Ove Skrødal har nettopp sunget «Om eg var ein rik mann» for et spesialinvitert publikum, så kraftfullt og overbevisende at Åsmund Flaten, den musikalske lederen, etterpå har kastet seg spontant om halsen på Tevje ute på gangen.

- Du synger dritbra, fastslår en nøktern Flaten, som har hørt litt av hvert innenfor disse veggene.

Trond-Ove Skrødal, som har ti stykk «Vildanden» igjen å spille før den litt komprimerte pappapermen tar til, aner slutten av et år som har hatt sine veldige oppturer og dype nedturer.

Det var i mai det ble oppdaget, litt tilfeldig. Trond-Ove og Stine merket at Jakob hadde begynt å skjele og dro til legen. Der viste det seg at det var langt verre enn som så. Jakob, som antagelig hadde vært blind på øyet en stund og hadde vent seg til at det skulle være slik, hadde øyekreft.

- Alt gikk i et rasende tempo. Han ble operert og fikk behandling for å unngå spredning. Alt gikk på skinner, selv om det var ventetid på svar på prøvene og en sommer i konstant angst og spenning.

Det gikk bra, og i august startet Jakob i første klasse, og mamma og pappa kunne puste lettet ut.

Trond-Ove og Stine hadde vekslet blikk et par år før Jakob ble født. Hun var cellist og spilte i «Les Miserables». Han hadde ingen rolle i den forestillingen, men han kunne ikke unngå å legge merke til henne når han befant seg i nærheten av orkestergraven der hun satt. Han så henne i kantina av og til, og de vekslet vel noen ord også, men det var først senere, da begge var med i «Skottet i Buvika», at de ble litt kjent. Året etterpå, i 2009, møttes de på 5-bussen utover mot Ila, der de holdt på å kjøre forbi altfor mange holdeplasser til at de kunne holde på sånn. I stedet tok de en øl sammen, dermed var det gjort.

Og så kom Jakob. Og etterpå Julie.

- Jeg hadde ingen forpliktelser på scenen da det med Jakob skjedde i mai, og jeg vet ikke helt hvordan jeg ville ha taklet det heller, sier Trond-Ove Skrødal.

Det heter seg gjerne at det knapt fins en råere og seigere yrkesgruppe enn skuespillerne. De lar seg ikke stoppe av bortimot førti i feber. De går på scenen bare timer etter at nære familiemedlemmer har falt fra. Og de tolker Shakespeare samme kveld som ekteskapet har gått til helvete.

- Alt dette er tett på sannheten og langt fra myter, men av og til kan det være slik at nettopp det å gå på scenen, når alt annet rakner, blir et friminutt i seg selv. Men jeg vet ikke hvordan jeg ville hatt det, om jeg skulle ha spilt en hovedrolle kveld etter kveld mens usikkerheten med Jakob sto på.

Det Trond-Ove Skrødal derimot vet, er at han ikke ville vært noe annet sted enn ved Trøndelag Teater i tunge stunder.

- Vi har alltid vært kjent for å være et hyggelig teater, på tvers av de ulike funksjonene. Det er lite grobunn for stjernenykker her inne. Teater er en kollektivsport, vi er sammen om det hele. Det er den riktige samklangen på huset som lager kunsten.

Tur-retur Lian

Den eneste trikkeføreren teatersjef Kristian Seltun kjente ved navn, het «Syversen» og hørte hjemme i Thorbjørn Egners verden, i «Folk og røvere i Kardemomme by». Seltun hadde vanskelig for å tro det han hørte, da Trond-Ove Skrødal for fire år siden kom og ba om permisjon fordi han kunne tenke seg å kjøre Gråkallbanen et års tid.

- Jeg tror ikke han helt forsto hensikten der og da. Men for meg var det blitt akutt å gjøre noe annet en stund, å komme meg ut av den teaterboblen jeg følte at jeg var innestengt i.

Han kan fortsatt lengte tilbake til de rolige strekkene fra Ila og oppover, med byen under seg. For ikke å snakke om de sju minuttene på Lian, der han enten kunne strekke på beina eller bli sittende bak spakene og nyte hvert sekund av frihet, før rutetabellen krevde sitt og han måtte trikke ned til byen igjen, på slaget tolv over hel eller tolv over halv.

- Jeg hadde godt av det avbrekket, sier han.

For da han kom tilbake, gjøv han løs på monologen «Suffløren» og deretter Harold Pinters «Vaktmesteren», nærmest for å gni det inn hos alle som måtte tvile, om hvor nyttig det kunne være å oppsøke livet der ute en gang i blant.

- Pappapermisjonen handler om noe helt annet, men den kan fort få samme effekt, tror han.

For nå vet også Kristian Seltun hvilken skuespiller han får tilbake om noen uker, og at én Trond-Ove Skrødal i teatersjefens hule hånd, fort kan være bedre enn ti spelemenn på taket.

Her finner du alle portrettintervjuene fra Ukeadressa de siste årene.