Det er ikke vanskelig å si seg enig i at dette er en avlang svart firkant. Men det er det jo egentlig ikke. Det er et taggete felt. De blå feltene bryter den opp. Men vi ser liksom likevel et stående svart felt, med fem blå kvadrater. Eller er de åpninger?

Og når jeg lar øynene prøve å fange helheten i dette bildet, så er det som om det svarte feltet er skjevt. Likeså det brune til høyre og det gulgrønne til venstre. Alle disse stående feltene, som starter med mørkegrønt til venstre og ender opp som lysgrønt til høyre, er rette og ranke når jeg ser på dem isolert. Men det er som om de mindre fargefeltene skyver og drar i dem. Noe gjør bildet ustabilt, setter det i bevegelse, en bevegelse som drar frem-og-tilbake. Noen ganger svaier det, som om de avlange feltene lener seg mot hverandre i en bølgebevegelse.

LIKTE DU DETTE? Les alle våre saker fra denne serien her.

Når jeg betegner nettopp de blå feltene, som er plassert som stadig smalere trappetrinn oppover det svarte feltet, som mørkeblå, må jeg også spørre meg: Hvorfor sier jeg mørkeblå?

De er da lysere enn det svarte bak. Jeg betegner dem som mørkeblå fordi jeg, mens jeg fokuserer intenst på disse, opplever de andre blåfargene på begge sider. Blått i forskjellige nyanser.

Og mot disse blåfargene som lekker inn fra sidesynet, fremstår akkurat denne blåfargen som mørkeblå. I en annen kontekst kunne den samme fargen ha fremstått som lysere blå, som blast blå, som lys.

Det er ikke bare farger som virker inn på hverandre. Formene, som de turkise naboklossene over det gulgrønne feltet, er plassert ved siden av de mørkeblå feltene. Slik binder de sammen de forskjellige stående feltene med noen fargesting som ligner hengsler til skapdører.

Og det er disse fargehengslene som trekker i de stående feltene. Som gjør dem skjeve. Vekselspillet mellom former og farger som er plassert i en presis forskyvning i forhold til hverandre. Men om de er skjeve er ikke spørsmålet her.

De virker skjeve fordi blikket har en hang til å binde elementer sammen til en sammenhengende helhet.

KAN SES: På årets Trøndelagsutstilling, som tidligere i høst ble vist i Trondheim og som frem til 19. november vises i Galleri Kimen Kulturhus, Stjørdal.

KUNSTNER: Per Formo (f. 1952)

TIDLIGERE VERKER: Per Formo er utdannet fra Kunstakademiet i Trondheim og har helt siden studietiden på slutten av 1980-tallet arbeidet med geometrisk abstraksjon. Innenfor rammene av det han selv omtaler som formalisme, har bildespråket gjennomgått en rekke forandringer. Uttrykket spenner fra svært enkle komposisjoner i sort hvitt til det fargesprakende og energiske. Bak bildene ligger en stadig utprøving av nye metoder. Før han tok sin kunstutdannelse, var han utdannet ved musikkonservatoriene i Trondheim og Kristiansand. Bildene hans kan kanskje ofte leses med hentydninger til musikk, rytme og tone. Formo har hatt en lang rekke separatutstillinger og har vært representert på et stort antall gruppeutstillinger. I tillegg står han bak et titalls større utsmykkingsoppdrag i offentlig rom, og han har også hatt en betydelig andel konsulentoppdrag og verv.

Formo, som i flere år har hatt atelier ved Lademoen Kunstnerverksteder, var en av pådriverne for etableringen av det som i dag heter Babel Visningsrom for Kunst.

OM VERKET

«Seks vertikale progresjoner», akryl på lerret, 140x160 cm (2017)