Det er dagen før Henrikke Holm Nervik skal forlate mann og barn og dra av sted for å motta en ny dose kjeft, slik både faren hennes og bestefaren gjorde i en årrekke, i sesong etter sesong.
- Jeg gjorde ingen verdens ting for at du skulle ende opp som dette, flirer pappa Egil (60), mens Henrikke pakker ned dommerdrakten hun skal bruke i lørdagens cupfinale mellom Avaldsnes og Vålerenga.
Like lite som hans far, Einar Nervik, oppfordret sønnen til å bli fotballdommer.
- Det er jo ikke det du først og fremst ønsker for ungene dine. Å lokke dem til å velge en hobby der risikoen er stor for at de skal bli kjeftet huden full, selv om de har aldri så mye rett. Det kan være en uriaspost dette, sier Egil Nervik.
- Samtidig som det knapt fins noe morsommere å holde på med, svarer Henrikke og henter fram den svarte dommerdrakten fra skapet. Hun har fem forskjellige fargesett å velge mellom, men i cupfinalen skal hun være kledd i fotballdommerens mest klassiske fintøy.
Løse replikker
Da farfaren startet sin dommergjerning i 1954, var dommeren alltid svartkledd.
- Med hvit snipp på skjorta. Og slik jeg husker faren min, så kunne det se ut som om han dømte med skarp press i shortsen også. Det utstrålte autoritet, erindrer Egil Nervik.
Einar Nervik dømte i det som het Hovedserien og som senere ble 1. divisjon, på det aller øverste nivået i norsk fotball.
- Han var en ualminnelig hyggelig fyr, og en dommer som holdt jevnt høyt nivå, sier Tor Kleveland, som spilte for Rosenborg gjennom hele 60-tallet og senere ble en god venn av Nervik.
Fordi Einar Nervik dømte for Trondheimsklubben Falken, ble Kleveland og Rosenborg-spillerne stort sett utsatt for hans dømming bare i treningskamper og når de spilte kretskamper.
- Da fikk vi se en dommer som ledet kampene med stor autoritet og med mye humor. Replikkene satt løst, husker Kleveland.
Da Einar Nervik la opp som toppdommer, 50 år gammel i 1974, hadde Egil nettopp begynt å dømme.
- Selv om han aldri hadde presset på for at jeg skulle bli som ham, var han veldig stolt da jeg begynte å gå gradene. Da jeg debuterte som toppseriedommer i 1982, fikk jeg raskt høre av de eldste spillerne, som hadde opplevd faren min, at vi var ganske like i stil.
Egil Nervik ble raskt en karakter i norsk toppfotball utover på 1980-tallet. Han hadde det litt lekne, babyfjesansiktet som også skulle bli Ole Gunnar Solskjærs varemerke da han flere år senere dro til Manchester United og overrasket alle. Egil Nervik jobbet i en barnehage i Klæbu, der han var blant de aller mest barnslige. Han var en bajas som klovnet på sportssidene i norske aviser så snart han fikk sjansen, og som hadde stålkontroll på selv de mest hissige testosteronbombene på norske toppseriebaner hver eneste helg.
- Glimtet i øyet. En kvikk replikk som kunne dempe konfliktnivået. Litt kompis og litt politi, men smart og hyggelig på samme tid. Det var vel oppskriften til faren min, og slik utviklet jeg meg som dommer også. Og selv om jeg ikke er utpå banen når Henrikke dømmer, kan jeg tydelig se at hun har de samme egenskapene. At hun evner å løse opp situasjoner med et smil og en replikk, sier Egil.
Familieeneren
Farfaren døde i 2006, to år etter at Henrikke hadde bestemt seg for å føre familietradisjonen videre og satse på en dommerkarriere, hun også.
- Han rakk aldri å se at det hele tok av, men han syntes det var stas da han fikk høre at det var dette jeg ville, forteller Henrikke.
Hun spilte på aldersbestemte lag i Malvik da hun meldte seg på et dommerkurs.
- Jeg hadde det helt åpenbart i blodet, sier Henrikke.
Hun ble toppseriedommer i 2012, og allerede året etter, bare 25 år gammel, ble hun tidenes yngste cupfinaledommer da hun ledet Stabæk-Avaldsnes (1-0). Pappa Egil satte også cupfinalerekord da han som 29-åring, den yngste noensinne, dømte i Tromsøs 4-1-seier over Lillestrøm på Ullevaal i 1986. Han fikk også ansvaret i omkampen mellom Molde og Viking tre år senere. I helga tangerer Henrikke familierekorden, men hun har mange år foran seg.
- Hun kommer til å bli familiens suverene ener, sier pappa, som la opp allerede i 1993.
- Da var jeg bare 36 år, og hadde antagelig de beste årene foran meg. Men jeg var borte nesten hver eneste helg og så knapt ungene. Jeg gjorde det som kalles et verdivalg og ga meg på topp. I ettertid har jeg aldri angret for alle de kampene jeg ikke fikk dømt, men jeg ville savnet samværet med ungene, sier han.
Tysk forbilde
Henrikke er også småbarnsmor, og lever nå det samme livet som faren gjorde i en årrekke, med stadige fravær for å dømme kamper langt unna hjemmet ved Sorgenfri.
- Jeg er helt avhengig av oppbakkingen jeg får på hjemmebane, av besteforeldrene, men først og fremst av samboeren min, Sebastian.
For halvannet år siden fikk Henrikke og Sebastian Moldjord datteren Alida.
- Jeg synes det er flott at fotballforbundet ser hvilken jobb jeg har lagt ned for såpass raskt å komme tilbake på samme nivå som jeg var på før fødselen. At jeg får en ny cupfinale allerede nå, setter jeg veldig pris på.
Men Henrikke Holm Nerviks ambisjoner strekker seg langt utover norsk toppserie og enda flere cupfinaler. Hun fikk smaken på internasjonal fotball da hun debuterte for over 12 000 tilskuere i en landskamp mellom Frankrike og Chile i Caen tidligere i år.
- Tenk deg å kunne dømme på slike arenaer hele tiden, sier hun drømmende.
Les også:
Henrikkes forbilde er den tyske toppdommeren Bibiana Steinhaus. Som første kvinne har Steinhaus denne sesongen dømt i Bundesliga, uten at noen har hevet så mye som et øyebryn.
- Jeg ser ikke bort fra at jeg en dag kan dømme i Eliteserien. Er du god nok, så er du god nok, mer komplisert enn som så er det ikke. Og hvis det er mulig i en fotballstormakt som Tyskland, burde det la seg gjøre i Norge også, sier Henrikke, før hun går for å legge Alida for natten.
- Blir Alida fjerde generasjon Nervik-dommer?
- Jeg tror det er lurt å gjøre som farfar og pappa, å ikke presse på. Men hun har det jo i blodet.