Fatah og Hamas skal gjøre to Palestina’er til ett.

På luksushotellet al-Mashtal driver vannpiperøyken tett mellom bordene på den poshe uteserveringen ved strandpromenaden, der celebriteter ser og blir sett over et glass limonade eller iste. Strømmen er gått i Gaza by nå, den gjør seg vanligvis ikke gjeldende i mer enn fire timer i slengen, men på al-Mashtal har et ukjent antall aggregater slått inn.

Her er lys i taket og kulde i fruktdisken. Her suser heisene som vanlig opp og ned mellom etasjene, mens de lutfattige flyktningene i Beach camp, halvannen kilometer unna, sitter i stummende mørke og må koke dagens middag på et gassbluss, om de er så heldige å ha noe å spise i kveld.

Hvitkledde kelnere svever mellom bordene med helstekte lam og store fat med mixed grill til politikere fra Ramallah. Det summer i

arabisk over bordene, nå og da bryter et selskap ut i latter. En rank palmerad speiler seg majestetisk i det store bassenget, mens årvåkne livvakter følger med på hver minste bevegelse.

LIKTE DU DETTE? Les flere utenriks-reportasjer her.

Fatah-optimisme

Vi treffer Fatah-talsmann Osama al-Qawasmi som er et eneste stort smil. Han konstaterer at Hamas trekker seg bort fra grenseovergangene mot Israel og overlater ansvaret til de palestinske myndighetene. Onsdag ble grensen mellom Gazastripen og Egypt åpnet med stor ståhei, noe som betyr at blokaden av landstripen innerst i Middelhavet endelig er historie.

Kort fortalt ble Palestina delt i to, etter valget i 2006 og borgerkrigen i 2006 og 2007. Det høyreorienterte islamistpartiet Hamas tok makten på Gazastripen, mens det sekulære, sosialdemokratiske partiet Fatah - Arafats

gamle parti - beholdt makten på Vestbredden. Hamas ble stemplet som en terrorgruppe av mange vestlige stater, og nabolandene Israel og Egypt svarte med en blokade av Gaza. Nå er det 2017. Det er forsoningens tid, og vi har valgt epletobakk til kveldens fredspipe.

Den palestinske statsviteren Mukhaimer Abu Saida er professor i statsvitenskap ved al-Azhar-universitetet i Gaza.

Politisk vilje

Patt, patt, boble, boble.

Det er formiddag og lydene fra vannpipen til mannen på bordet ved siden av virker irriterende. Vi sitter på Marna house hotell og hygger oss med kaffe og te sammen med den palestinske statsviteren Mukhaimer Abu Saida.

Han forklarer hvorfor det endelig er politisk vilje til å slå Gazastripen og Vestbredden sammen til én stat.

- På den ene siden er det slik at det nye lederskapet i Hamas, både lokalt og nasjonalt, er nær folket og vil ha slutt på palestinernes lidelser. Fatah på sin side har vært for forsoning og sammenslåing mellom de to landområdene hele tiden, men da på Fatahs sekulære premisser. Så har vi Egypt - et land som vil være Midtøstens stormakt - og som har presset på forsoningsprosessen mellom Fatah og Hamas. Det er tross alt i Kairo partene har møtt hverandre. Dermed har egypterne en del å tape hvis denne prosessen ikke blir en suksess. Det vil de unngå for enhver pris.

Vi er vitner til regional stormaktspolitikk. Egypt vil være Midtøstens sterke makt på bekostning av Tyrkia. Qatar har tidligere latt pengene regne over den ellers nedbørfattige Gazastripen, i et forsøk på å holde Hamas-regimet gående. Nå er Qatar vingestekket av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, der den innflytelsesrike, palestinske politikeren Mohammed Dahlan sitter og trekker i trådene, med tilnærmet uendelige, økonomiske ressurser bak seg. Han har vært med egypterne og dekket bordet. Mange vestlige analytikere ser ham som Palestinas neste president.

Gazastripen er nær kollaps. Området er litt mindre enn Bergen og har om lag to millioner innbyggere. Arbeidsledigheten er 29 prosent, strømnettet dekker bare 60 prosent av energibehovet og det er bare ti prosent så mye drikkevann som innbyggerne behøver. Her truer en humanitær katastrofe, om ikke noe gjøres.

Vi unge vil ha forandring, sier Roba Daur ved havnen i Gaza by.

Mye kan gå galt

Abu Saida mener at USA spøker i bakgrunnen:

- Trump-administrasjonen vil at de palestinske myndighetene i Ramallah skal styre både Vestbredden og Gaza, noe som vil bane vei for nye fredssamtaler med Israel, men det er fortsatt mye som kan gå galt. Hva skal vi gjøre med de 43 000 Hamas-soldatene? Og hva med alle de andre militante gruppene på Gazastripen, spør statsviteren.

Vi dykker ned i kaffekoppene og problemene. Vi snakker om at det er mange tuer som kan velte dette fredslasset. Egypt kan bli kastet ut i opprør og kaos. Da må myndighetene i pyramidelandet konsentrere seg om å løse sine egne problemer, noe som vil parkere den palestinske forsoningsprosessen på et sidespor.

Den økonomiske og sosiale nøden kan imidlertid bli en katalysator for ufred også inne i Gaza. For tre uker siden ble Hamas’ sikkerhetssjef offer for et bilbombeattentat. Politisk vold mot Gazastripens lederskap kan gjøre at hele forsoningsprosessen kneler.

God stemning

Gaza by oser av fred og fordragelighet. Sist vi var her, var det krig. Gangen før der lå krigsrisikoen og ulmet under overflaten i et samfunn preget av frykt. Nå vaier de palestinske flaggene tett. Stemningen er løs, ledig og optimistisk. Barnefamilier hygger seg i byens parker. Nede på havnen er det et yrende folkeliv hver eneste kveld. Det er trygt å ferdes i de fleste av byens gater, men man skal vokte seg for å krysse kjørebanen. Men i Midtøsten er det faktisk et godt tegn, når trafikken er den enkeltfaktoren som årlig krever flest liv.

Det betyr ikke at alt er fryd og gammen.

Befolkningen i Gaza har fortsatt et horn i siden til Mahmoud Abbas Fatah-regjering i Ramallah. Den har latt være å betale strømregningen for Gaza, noe som altså resulterer i at folk får for lite strøm. Den har også unnlatt å betale lønn til det Hamas-kontrollerte områdets offentlige tjenestemenn - noe som har senket lønningene med 25 prosent. Vanlige folk vi møter på havnen, i parkene og i gatene, mener at Ramallah straffer innbyggerne i Gaza.

- Det kan godt være at dette er Fatahs sjakktrekk. Et trekk som har tvunget Hamas til forhandlingsbordet, mener Abu Saida.

Temperaturen er perfekt og strendene er nydelige, men ingen turister slipper inn i Gaza.

Gjenoppbygging

En kjøretur ned mot sentrum tar oss gjennom støvete gater der søppelet flyter. Det meste av ødeleggelsene fra 2014-krigen er ryddet unna, selv om langt fra alt er gjenoppbygget. Mye av transporten i Gaza foregår med hest og kjerre, fordi den dyrebare dieselen må brukes til å fyre opp strømaggregatene. Sand og støv metter luften og trenger seg inn under neglene, ned i hodebunnen, inn i skoene, opp i nesen og ned i luftveiene.

Alle kjører med klampen i bånn mellom fartshumpene, for å ta igjen det tapte. Vi parkerer i en bred, asfaltert gate med moderne bygårder i glass og stål på begge sider. Fortauene er fulle av travle folk som haster til og fra. På en vegg står det «Hamas Media Office» på en plakett prydet med Klippedomen i Jerusalem.

Inne på et nedkjølt kontor bak et imponerende velpolert skrivebord, sitter Hamas- talsmann Hazem Qasim (bildet) og venter på oss. Han byr på sterk, arabisk kaffe som er en kruttønne verdig.

I runde og vennlige ordelag, forklarer han at Hamas synes tiden er inne for gjenforening mellom Gaza og Vestbredden under én og samme administrasjon.

- Derfor har vi invitert medlemmer av regjeringen hit, slik at vi kan rydde uenighet og misforståelser av veien. Det blir bra for alle palestinere med ett politisk regime, én regjering og én statsminister, sier han.

Mange ser for seg to mulige scenarioer framover: At Hamas legger ned, og de palestinske myndighetene tar over. Eller at Hamas-ansatte i Gaza-administrasjonen fortsetter i de samme jobbene, men nå under de palestinske myndighetene.

Hvis alternativ én skal gjennomføres, vil det antakelig ta både vinter og vår før forsoningsplanen er gjennomført. Blir det alternativ to, går myndighetenes overtakelse av Gaza antakelig raskere, men hva blir egentlig forskjellen fra i dag?

Qasim håper at overgangen til Ramallah-styre vil lette blokaden av Gazastripen, gi innbyggerne mer elektrisk strøm, minske arbeidsledigheten og gjøre det enklere å krysse grensene. Han legger til at det er israelernes feil, at Hamas ikke har

lyktes med å lede Gaza: - Det er blokaden og krigene som har skapt vanskeligheter for innbyggerne og den politiske ledelsen.

Vi spør om det betyr at Israel har lyktes med sin strategi, og at Hamas er blitt kraftig svekket?

- Som alle andre organisasjoner, har Hamas forandret seg med årene. Vi er ikke en svekket bevegelse, men vi har utviklet oss til å bli mer realistiske, fleksible og erfarne. Det er et tegn på styrke, fastslår Qasim.

Gaza. Krigens sår er fortsatt synlige, selv om mange bygninger som ble ødelagt i 2014 er blitt revet og fjernet.

Unge og utålmodige

Da vi var oppe på Marna House og drakk kaffe med Mukhaimer Abu Saida, nevnte han at mange tidligere håp og planer var gått i knas, men at befolkningen på Gazastripen til tross for skuffelsene er fylt med håp, nå som de kan se med egne øyne at toppfolkene fra Ramallah kommer til dem.

På et av millionbyens mange gatehjørner, står godt voksne Mohammed Khader og Rafiq Alejc og lar verden passere revy. På den andre siden av gaten spiller en gutteflokk fotball.

- Det kan være det samme med hele forsoningsprosessen, hvis vi ikke får lavere skatter, fnyser Khader.

- Vi trenger mer strøm, men alt blir bedre hvis Gud vil (insha’Allah), sukker Alejc.

Langs havnepromenaden møter vi Roba Daur som er ute på tur med to venninner. Den ene av dem har trillinger.

- Gamle folk er stort sett fornøyde med forsoningsplanene, men vi unge vil ha praktiske løsninger og se at noe skjer før vi tror på det, sier Daur.

Nede ved grensen mot Egypt opphører Gazastripens eksistens, mens Sinai-ørkenens late sanddyner bølger inn i den tørre evigheten på den andre siden av muren.

I forsoningsprosessens ånd har Egypt lempet på blokaden av Gaza og innført åpne grenser innimellom. Fra og med sist onsdag har grensen vært åpen hele tiden, bevoktet av palestinske statstjenestemenn.

Under et skyggefullt halvtak sløver et titalls reisende i påvente av at grensen skal åpne når vi ankommer. Hundrevis av lastebiler dundrer inn fra Israel like ved, og en utbombet flyplass står og ramler sammen. Vi kjører ut til kysten, der kloakkforurenset hav klasker dvaskt mot de nydelige strendene.

Noen fiskere vasser ut og setter garn like nedenfor flyktningleiren Khan Younis, der familier som flyktet fra israelsk aggresjon i 1948 og 1967 sitter og venter på at noe skal skje i tredje, fjerde og femte generasjon.

De trekker garnet på land og kaster et par-tre småfisk ned i en bøtte. Er de heldige, får de nok fisk til en lett salat-lunsj, forteller de.

Forandring?

Etter hvert får solen nok av hele dagen og gir seg til å ramle i havet. Nede ved havnen i Gaza by er det et yrende liv. Det virker som om alle skal ut og spasere, nå som det er så befriende svalt i luften. Her er det barer med kaffe og juice, pizzasjapper og biljardsalonger.

Lokale tøffinger durer opp og ned langs promenaden på sine kinesiske Dayun-motorsykler. En graffiti forkynner at Amna Maj loves Zahra Yousef. Båtene er gule, grønne og blå, mens steinblokkene på moloen er i forskjellige

nyanser av blått og grønt. Ivrige sportsfiskere prøver lykken med stangfiske.

Over alt er det ståk og støy og sand og søppel og smil. Plutselig stinker det av kloakk som på grunn av strømmangel er gått urenset ut i sjøen.

- Jeg vil ha forandring, sier Roba Daur.