Vil lære barna sine å brenne for å redde HB-kulturen

- I dag kan man få tak i alt, men skikkelig god hjemmebrent er det ikke så enkelt å komme over lenger, sier «Reidar».

Han er rundt 50 år og bor sammen med kone og barn i en kommune i Trøndelag. Faren hans brente, og det samme gjorde faren hans før det. «Reidar» er vokst opp med lukta av hjemmebrent i huset, har alltid drukket det i festlige lag, men brente aldri selv da han var yngre. Det endret seg på 2010-tallet.

- Det handler om å holde kulturen i hevd. Jeg er veldig opptatt av tilhørighet, tradisjoner og det som har en historie. Når du kommer til andre steder i landet, vet de som bor der at du kommer fra hjemmebrentriket.

Når han og et knippe kompiser møtes rundt HB-apparatet hjemme hos en av dem, eller på låven hvor Adresseavisen får være med en ettermiddag i november, lages det normalt bare fem liter. Ti kilo sukker, én kilo gjær og 50 liter vann er alt de trenger til sitt varemerke; sprit brent én gang, med et alkoholnivå på rundt 85 prosent («det er da den smaker best»), uten illeluktende fusel. Når de inviterer til lag og byr på karsk, er det ingen som sier nei.

- På 90-tallet fikk alle så god råd, og de 20 siste årene har polsprit vært tingen. Nå opplever jeg at det til en viss grad har snudd. Det er mange i min aldersgruppe som synes det er mer stas og spennende å få hjemmebrent på fest.

Nostalgi er også en av ingrediensene som utgjør «Reidars» interesse for hjemmebrent.

- På 70-tallet sto det apparater i de fleste hjem. Da vi møttes på andredagsfest var det konkurranse, og vi måtte lukte oss frem til hvem som hadde den beste hjemmebrenten. I dag er det stas å ha med seg god hjemmebrent på fest, og samtidig kunne si «dette er det jeg som har laget».

«Sukkersakene» ødela for industrien

Statistisk sett kan det se ut som det er «Reidar» og hans likesinnede som er blitt de typiske brennerne. Tall fra Trøndelag politidistrikt viser at antall anmeldelser av HB-produksjon har gått kraftig ned de siste 20 årene. I 1997 hadde politiet 155 HB-saker i begge fylker, mens hittil i år har det vært seks anmeldelser. I fjor var det totalt tre.

Midt på 90-tallet aksjonerte politi og tollere mot fire-fem kjøpmenn i trondheimsområdet. De hadde i stor stil solgt sukker til hjemmebrentindustrien, og flere ble dømt til lange fengselsstraffer. Aksjonene førte til at den organiserte HB-produksjonen i stor grad ble satt ut av spill.

Politioverbetjent Geir-Ole Momyr ved Sentrum politistasjon i Trondheim jobbet med de såkalte «sukkersakene», og husker dem godt.

- Vi tok kjøpmennene for å selge tonnevis med sukker til HB-produksjon. Dette var stor industri, og hensikten med aksjonene var å ta leddet som lå foran dem som drev produksjon. Slike saker har vi ikke lenger nå, sier Momyr.

Politiet tar også svært få HB-produsenter sammenlignet med for 20 år siden.

- Hvorfor er det slik?

- Det har vært en endring i samfunnet. Vinmonopolet er blitt mer tilgjengelig. Samtidig har nok folks økonomi endret seg, slik at flere har råd til å handle på polet. I tillegg har et annet marked overtatt - det blir synlig gjennom politiets og tollvesenets stadige beslag av smuglersprit.

Momyr opplyser at det ikke lenger er nødvendig for politiet å prioritere hjemmebrennere.

- De sakene vi avdekker er det tilfeldig at vi kommer over. Det viser at det er lite av det.

Startet dagen med brennevin

«Sukkersakene» og 1990-tallets mange aksjoner utgjør et av de senere kapitlene i hjemmebrentens lange, brokete historie. Terje Bratberg, historiker og konservator ved Sverresborg Trøndelag Folkemuseum, regner 1531 som året da fødselsattesten til norsk brennevin ble skrevet.

- Det året fikk erkebiskop Olav Engelbrektsson tilsendt ei flaske akevitt fra lensherre Eske Bille i Bergen, som skrev: «Jeg sender eders nåde noget vann. Dette vann er godt mot allehånde krankedom et menneske kan have; både utvendig og innvendig».

På 1700-tallet ble destillering av brennevin utbredt på herregårdene i landet, og bøndene fulgte raskt etter. På midten av århundret bestemte kongen at kornavlingene måtte gå til mat fremfor drikke, og et forbud ble innført.

- På den tida var det vanlig å starte arbeidsdagen i fem-sekstiden med brennevin og flatbrød, bare for å komme i gang, humrer Bratberg.

I 1816, et par år etter det selvstendige Norges fødsel, ble det helt fritt fram for hjemmebrenning, noe som etter hvert skapte et katastrofalt alkoholproblem i befolkningen.

- Alle brente. På 1830-tallet drakk hver nordmann dobbelt så mye alkohol i løpet av et år som vi gjør i dag. Og det var før kvinnene havnet på fylla.

Med tilvirkningsloven fra 1848, som innebar store avgifter på apparatene, var det kun de store brenneriene som hadde råd til å fortsette, men mange beholdt apparatene til videre produksjon. Under forbudstida fra 1916 til 1927 ble det forbudt å selge eller produsere brennevin i Norge.

- Forbudstida var noe av det mest idiotiske, fordi den forbød import av bra varer. Man brente i annethvert hus, og da forbudet ble opphevet fortsatte man bare. Folk fikk et katastrofalt drikkemønster, med vin i uka og sprit i helga, sier Bratberg.

Kort karriere som brenner

Han forteller den klassiske historien om et typisk bryllup på bygda, der man hadde en egen dunk med kjøpesprit til lensmannen og presten, og en med hjemmebrent til resten.

- Hjemmebrent er et viktig innslag i den trønderske kulturhistorien, men den har absolutt hatt negative konsekvenser. Mange drakk seg i hjel, og det var ikke uvanlig at gutter som drakk om vinteren frøs i hjel.

Bratberg har mange historier om hjemmebrent fra gammelt av. For eksempel den om Byneset-bøndene som ofte dro ut med hest og kjerre og ei flaske sprit.

- På vei opp Steinberget stoppet de gjerne for å ta en drikkepause, og de ble det flere av. Til slutt sovnet de i vogna, og våknet ikke før de sto utenfor låven på gården. Da hadde hesten funnet veien tilbake igjen. Dette var ikke uvanlig mellom 1880 og 1930.

Selv hadde han en meget kort karriere som brenner i sin ungdom.

- En kamerat jobbet på kinoen på Beitstad, hvor vi hadde to meierispann og et apparat stående inne i kinorommet. Man brente i grunnen overalt på den tiden.

I dag er det lenge siden Terje Bratberg har hatt befatning med hjemmebrent.

- Jeg har ikke blitt tilbudt eller smakt siden 1992, og jeg er ikke utakknemlig for det. Dagen etter at man har drukket seg full på hjemmebrent svetter man ikke svette. Man skiller ut kjemiske gelétopper, ler historikeren.

Skremt av 18 dødsfall

En som har hatt adskillig mer med hjemmebrent å gjøre de siste årene er forfatter, journalist og musiker Torgrim Eggen. Ikke i forbindelse med produksjon eller nødvendigvis konsum, men under skrivingen av boka «HB. En destillert norgeshistorie» fra 2015.

Den grundige og vittige beretningen om hjemmebrentens historie er skrevet sammen med Jon Bertelsen og Rudi Høynes, og boka vier flere kapitler til Trøndelag. Forfatterne tar for seg både ville tilstander i Melhus og Verdal samt akademikerbrenningen i Trondheim. I dag virker det imidlertid lenge siden hus gikk i lufta og kjøpmenn ble arrestert for å selge sukker i store kvanta.

- Moralpanikken er over, de illegale fabrikkene er borte, og en håndfull entusiaster står igjen. Jeg vil anta at markedet i dag er lite, men det var fryktelig stort, sier Eggen.

Hans grundige researcharbeid med boka ga ham mange lokale historier. Han satte seg også godt inn i hjemmebrentens overordnede historie.

- Med hjemmebrenten toppet det seg på 90-tallet, da vi fikk de siste virkelig store sakene. Alle mine data og kilder tyder på det. Samfunnsøkonomiske forhold som at folk fikk bedre råd, kombinert med fremveksten av Vinmonopolet, er viktige årsaker til at det ble mindre brenning. I boka peker jeg også på Berlinmurens fall som en årsak. Da begynte smuglerspriten plutselig å renne inn fra østblokkland.

Metanoltragedien i 2002, da 18 personer døde av sprit smuglet inn fra Portugal, satte en støkk i folk.

- Folk vi snakka med i en utstyrsforretning i Trondheim fortalte at det var et veldig hardt slag mot markedet. Folk stolte ikke på brennevin de ikke kjente opphavet til lenger.

Tatt med nesten 200 liter

Selv om det ikke florerer av store beslag lenger, dukker det fra tid til annen opp saker som

minner om fordums tid. 18. desember i år må en mann møte i Sør-Trøndelag tingrett, tiltalt for å ha drevet HB-produksjon fra 2013 til 2016.

Påtalemyndigheten mener det er snakk om et grovt brudd på alkoholloven, på grunn av omfanget av produksjonen og tidsrommet dette pågikk i, står det i tiltalen.

Politiadvokat Ellen Moksnes Andresen i Trøndelag politidistrikt sier at politiet i april 2014 fikk opplysninger om mistenkelig aktivitet rundt mannen. Opplysningene førte til ransaking og beslag, og 45 liter hjemmebrent ble funnet oppbevart.

- Det ble tatt ut tiltale for dette forholdet, og straffesak mot mannen var berammet i 2015. Som følge av etterfølgende etterforskning ble imidlertid denne saken utsatt, sier Andresen.

Forholdet fra 2014 er derfor en del av tiltalen 46-åringen må svare for under rettssaken, men ikke det eneste: 24. juni i fjor slo nemlig politiet til mot mannen igjen. Denne gangen fant de utstyr til hjemmebrenning, i tillegg til 149 liter hjemmebrent.

Ifølge Andresen mener politiet at spriten var ment for salg. Strafferammen for særlig grove brudd på alkohollovens paragraf 10-1, som tiltalen omhandler, er bøter eller fengsel inntil to år.

I tiltalen mot mannen varsler politiadvokaten at 480 kilo sukker, 140 plastkanner samt 1800 plasttopper vil bli påstått inndratt under straffesaken. Adresseavisen har vært i kontakt med den tiltalte mannen, men han ønsker ikke å kommentere tiltalen og den kommende straffesaken.

Menn tok fyr da de kranglet om «heimert»

Saken i Sør-Trøndelag er unntaket, ifølge politiet. De omtalte «sukkersakene» er én faktor som kan forklare den omfattende brenningens undergang. Politiets stenging av 21 spritfabrikker i Melhus fra 1988 til 1990, som Torgrim Eggen skriver om, er en annen. En tredje, som politiet peker på, er «Stopp heimbrent'n»-aksjonen i Nord-Trøndelag fra året nitten seksognitti.

Til tross for en trå start, der flere av fylkets ordførere nektet å være med og kun to prosent av innbyggerne ville ta avstand fra drikken, varte prosjektet til langt ut i 1999. Samarbeidet ble videreført av fylkeskommunen og Kompetansesenter rus i prosjektet «Ung 2000», som skulle heve debutalderen og redusere rusbruken blant unge.

- Det ble jo fullstendig komedie da flere ordførere nektet å undertegne kampanjen. Og jeg vet ikke om det var ironisk ment at oppstartsåret var 96. Men, for all del, kampanjen kom samtidig med en del andre faktorer. Og så var det gjort et veldig arbeid fra politiets side i årene forut, sier Eggen om nedgangen i antall saker i de årene.

I boka viser han til en ruskonferanse i 2002, hvor daværende politimester Trond Prytz innrømmet at «Stopp heimbrent'n»-aksjonen var vellykket, men at de ikke var forberedt på narkotikaproblemet som i etterkant fikk utvikle seg i Verdal, en by som er behørig omtalt i «HB. En destillert norgeshistorie».

Politistasjonssjef Snorre Haugdahl ved Steinkjer politistasjon sier at de hadde et veldig fokus på hjemmebrent på 90-tallet.

- Vi var ute etter de som drev med storproduksjon, og vi kunne beslaglegge tilitervis med hjemmebrent og flere hundre liter med sats.

Flere HB-relaterte hendelser i Nord-Trøndelag fikk på den tiden oppmerksomhet i Oslo-avisene. I november 1996 skrev Dagbladet om to menn som ble skadet da de kranglet om ei flaske på Frosta. I kampens hete sølte de spriten på klærne sine, og kampen ble enda hetere da klærne kom i kontakt med åpen ild og tok fyr.

Samme avis skrev i september det året om en 20-åring som ble pågrepet i Levanger da han kjørte rundt med en kanne på ti liter og solgte til mindreårige. Mannen fylte spriten over på juicebokser og brusflasker som politiet kalte «barnepakninger» og han solgte dem for 50 kroner stykket.

Det var nettopp salget til mindreårige politiet ville til livs, og Haugdahl mener «Stopp heimbrent'n»-aksjonen virket.

- Jeg tror den åpnet øynene til mange, og fikk dem til å se hva dette dreide seg om, nemlig rask, stigende rus som dominerte ungdomsfylla. Jeg tror det ble et oppgjør i mangt et hjem.

Han tror den oppvoksende generasjonen ikke er like opptatt av hjemmebrent som man var for 10-15 år siden.

- Jeg har jobbet i politiet siden midten av 80-tallet, og ser mindre og mindre til hjemmebrent. Jeg skal ikke si at det ikke forekommer, vi har indikasjoner på at det fortsatt er noen som brenner, men det brennes ikke i samme skala som på 80- og 90-tallet og tidligere.

Tenåringene drikker mindre

Ungdommer var ifølge politiet en viktig kjøpegruppe i HB-industrien. Nå er imidlertid kurven for ungdomsfylla synkende, skal man tro de nasjonale spørreundersøkelsene som ligger bak Ungdata 2017. På spørsmål om de hadde vært tydelig beruset det siste året, svarte 11,7 prosent av guttene og 12,3 prosent av jentene på ungdomsskolene «ja» i fjor. Det viser en nedgang på cirka fire prosentpoeng fra 2011-undersøkelsen.

- Spørreundersøkelser blant elever på ungdoms- og videregående skole i årene 2010 til 2016 viser at tre til fire prosent oppgir å ha kjøpt innsmuglet brennevin eller hjemmebrent, sier Ingeborg Rossow, seniorforsker ved Folkehelseinstituttets avdeling for rusmiddeltiltak.

Hun sier at mindre tenåringsdrikking ikke er et særnorsk fenomen.

- Noen mulige forklaringer på nedgangen kan være at ungdom nå bruker mer tid på skjermaktiviteter, at foreldre synes å være strengere med alkoholregler for ungdommene, og at de følger bedre med på hva deres barn gjør på fritiden.

I den voksne befolkningen er det ifølge Rossow om lag en til to prosent som svarer at de har drukket hjemmebrent i løpet av de siste fire uker.

Ikke lenger et samfunnsproblem

Trond Ljøkjell er avdelingsleder ved Kompetansesenter rus - Midt-Norge. Senteret jobber med kompetanseutvikling for ansatte i kommuner og spesialisthelsetjenester, og har som mål å forebygge rusproblemer og gi gode hjelpetilbud.

- Av ungdommene i Trøndelag, som oppgir å ha smakt alkohol noen få ganger eller oftere, svarer 13 prosent at de får tak i alkohol ved å kjøpe smuglervarer eller hjemmebrent, sier Ljøkjell, og viser til Ungdata-undersøkelsen.

Han forklarer at hjemmebrent ikke lenger er ansett som noe stort samfunnsproblem.

- Folks kjøpekraft har økt betydelig i den generelle befolkningen, mens alkoholen ikke er blitt så mye dyrere. Generelt kan vi si at utbredelsen av hjemmebrent er begrenset, sett opp imot totalvolumet av konsumert alkohol. Vi har få eller ingen indikasjoner fra de kommunene vi samarbeider med, om at det er noe tiltagende problematikk knyttet til hjemmebrent.

«Det lukter boller på badet»

Den første gangen «Reidar» ble vitne til brenning var han 6-7 år gammel. Det var faren som hadde tatt frem apparatet i kjelleren. For noen år siden, da han var i gang med brenning selv, ble han tatt med tilbake til det øyeblikket.

- Datteren min kom plutselig bort og sa «pappa, det lukter boller på badet». Jeg kjente igjen meg selv i det.

- Vil du lære barna dine å brenne?

- Ja, jeg håper de vil lære seg det. Ikke for salg, men for eget bruk. Det har med kulturarv å gjøre.

«Reidar» mener hjemmebrent er i ferd med å ta over som det eksotiske, og tror flere og flere vil synes det er stas å bli servert noe annerledes. Torgrim Eggen sympatiserer med den tankegangen.

- Én ting er å svinge innom taxfree og kjøpe en dyr flaske man setter på bordet. Noe helt annet er å servere et godt produkt, mens man kan si «denne har jeg lagd selv». Det burde fremdeles gi en viss status.

I «HB. En destillert norgeshistorie» skriver Eggen om noe han tror kan bli en større trend fremover, nemlig mikrodestillerier.

- Det er klart at dette er et håndverk, og det kommer flere og flere av disse småprodusentene. Tyskland har en modell hvor små apparater er tillatt, mens man må betale skatt på de store. Det kunne vi utmerket hatt her også.

Selv om markedet for hjemmebrent er forandret, er mennesket fortsatt det samme, mener Eggen.

- Menneskets fysiologi har ikke forandret seg på 20 år. Vi liker sprit, og vi liker å bli beruset. Lyspunktet er kanskje at det bare er de beste brennerne som er igjen.