Han siktet ikke til en stor utgave av nusselige, mini-hus med åpning foran som husets firbeinte kan krype inn og ut av, og som folk har i hagen sin. Nei da. Han mente faktisk hele huset vårt, en ganske stor enebolig på Byåsen. For det har seg slik at Theo har et eget rom der det er plass til seng, skrivebord og hundekurv. Hundekurven på rommet hans har han aldri interessert seg for, tror knapt den har vært i bruk. Senga, derimot, med pute og teppe, er helt i tråd med bikkjas krav til komfort. #setterstyle. Fuglehunder er ekstremt bekvemmelighetssøkende. Nærmere menneskelige behov kommer du ikke. De trives best med å gjøre det samme som oss, og gjerne helt samtidig. Sitte på fanget, hvile middag i «sølvskje», ligge i stoler, sofaer, og aller helst i senger. Med dyne og pute. Ja, det har blitt til at han har fått egne sett med sengetøy. Og jeg skifter på sengen til Theo like hyppig som jeg skifter på sengene til resten av familien. Han elsker rommet sitt, og tusler frivillig inn og legger seg når vi slukker lyset. Og det er der han ligger på dagtid også, med lukket dør.
Helt til nå. I det siste har han nemlig ikke vært på rommet sitt når jeg kommer hjem fra jobb, men ligget i sofaen i stuen. Først tenkte jeg at jeg måtte ha glemt å lukke døren til rommet hans. Men det gjentok seg. For han har selvsagt funnet ut hvordan han åpner dører og kommer seg ut. Det er jo bare å hoppe opp og dytte ned dørhåndtaket med snuten, ta et lite byks bakover, og få vippet døren opp med forlabben. Og vips har han hele huset til disposisjon. Og selvsagt har han siktet seg inn på husets mest kostbare møbel, vår ganske nye danske designersofa. Han elsker den. Den har alt en engelsksetter kan ønske seg. Myke puter, deilig fløyelsstoff, og den er romslig nok til å bevege seg i. Her kan han strekke seg ut i full lengde, rotere litt rundt, og endre liggestilling stadig vekk.
Så for tiden har vi altså ikke bare verdens største hundehus. Vi har også det som mest sannsynlig er verdens dyreste «hundekurv».