Før Michael Kim flyktet til Sør-Korea for tre år siden, hjalp han Nord-Koreas leder Kim Jong-un med å skaffe regimet utenlandsk valuta, slik at det kunne holde hjulene i gang og utvikle sine raketter og atombomber. Michael Kim jobbet i den topphemmelige halvstatlige organisasjonen som kalles Office 39, og som håndterer regimets ofte lyssky handelsforbindelser med omverdenen.
- Vi utvekslet mange varer med Kina, Russland og landene i Sørøst-Asia. Vi eksporterte landbruksprodukter, tekstiler og mineraler, og importerte alt mulig - klær, møbler, biler, telefoner - ja, selv spisepinner, sier Michael Kim.
En stor del av jobben handlet også om å skaffe penger ved å selge våpen til konfliktområder rundt om i verden.
- Nord-Korea produserer masse våpen, og de er billige og pålitelige, sier Michael Kim.
Navnet han bruker er ikke hans opprinnelige. I dag bor han i Sør-Koreas hovedstad Seoul, men likevel føler han seg ikke trygg. Han er redd for å bli drept av nordkoreanske agenter, og angsten næres av at Kim Jong-uns halvbror ble drept på flyplassen i Kuala Lumpur for noen måneder siden.
- Når Kim Jong-un kan slå til i Malaysia, kan han også gjøre det i Sør-Korea. Alle nordkoreanske avhoppere er redde, sier Michael Kim.
Vi har ikke hatt mulighet til å verifisere opplysningene Michael Kim kommer med, men ut fra hva han forteller har han kanskje grunn til å være mer bekymret enn avhoppere flest. For ifølge ham selv ble han flere ganger i sin tidligere jobb i Office 39 innkalt til møter med Kim Jong-un.
- Ut fra ordrene vi fikk, visste vi hele tiden hvor Kim Jong-un var, hva han tenkte og hvordan han skaffet penger til regimet. Flere ganger ble jeg bedt om å rapportere direkte til ham, hvor jeg skulle utdype detaljer om transaksjonene vi foretok, sier Michael Kim.
- Noen ganger kunne Kim Jong-un være direkte uforskammet, andre ganger var han glad. Det kom an på om han var fornøyd med det han hørte. Jeg prøvde å ikke la meg påvirke og konsentrerte meg om å si de tingene jeg skulle si.
Det bor i dag flere enn 30 000 nordkoreanske avhoppere i Sør-Korea. Noen har en privilegert bakgrunn som Michael Kim, mens andre kommer fra mer beskjedne kår i det nordkoreanske samfunnet. Til felles har de at hver og én av dem kan bidra med dypere innsikt i Nord-Korea, som ofte omtales som verdens mest lukkede land.
Michael Kim sier at han i jobben sin var halvt embetsmann og halvt forretningsmann. Selv ble han aldri rik, men det fantes andre som klarte å lure til seg titusenvis av dollar når de utførte regimets utenrikshandel.
- Som helhet er Nord-Korea et fattig land, men noen få er svært rike, sier han.
Samtidig er hele landet bygget opp rundt Kim Jong-un, og han regjerer gjennom frykt.
- Man er alltid redd. Selv når man sover er man redd, for enn om man skulle komme til å si noe i søvne. Hvis regimet tar deg, risikerer du at de også tar hele tre generasjoner av familien din. Folk blir sendt ut på landet og noen ganger skutt i åkrene foran masse mennesker, sier Michael Kim.
Det var også frykt som fikk ham til å flykte. I 2013 beskyldte Kim Jong-un plutselig sin egen onkel for forræderi og fikk ham henrettet. Onkelen hadde inntil da vært en av styrets mektigste menn, men Kim Jong-un hadde tilsynelatende blitt usikker på lojaliteten hans.
- Det innebar at regimet på Kim Jong-uns ordre også begynte å kartlegge alle relasjonene som onkelen hadde hatt. Selv hadde jeg ikke stått nær ham, men det var flere på jobben min som var sjalu på meg, og jeg fryktet at de ville bruke anledningen til å kvitte seg med meg, sier Michael Kim.
Vanligvis er det meget vanskelig for nordkoreanere å få lov til å reise til utlandet, men på grunn av sin stilling klarte han å bli med på en tur til Beijing med en handelsdelegasjon.
- Jeg planla flukten min svært nøye. Jeg studerte kart slik at jeg visste hvor den sørkoreanske ambassaden lå, sier han.
Michael Kim lyktes med å unnslippe delegasjonen og søke tilflukt på ambassaden, men han ønsker ikke å gå i detaljer om hvordan flukten foregikk. Det har tidligere ført til diplomatiske forviklinger med Kina når avhoppere har søkt tilflukt på den sørkoreanske ambassaden i Beijing, og Michael Kim forteller at den sørkoreanske etterretningstjenesten har nektet ham å si for mye.
Han vil heller ikke gå i detaljer om hvor og under hvilke omstendigheter han møtte Nord-Koreas leder, Kim Jong-un, noe som kan henge sammen med at den sørkoreanske etterretningstjenesten ikke ønsker å gi den nordkoreanske ledelsen noen indikasjoner på hvor mye de vet om regimets tilholdssteder. For få uker siden ble det i flere medier meldt om at den sørkoreanske hæren trener elitesoldatene sine på å gå inn i Nord-Korea for å drepe Kim Jong-un i tilfelle krig.
Selv er Michael Kim svært klar over at kunnskapen hans kan ha stor verdi, og når han snakker om sine opplevelser i Nord-Korea virker han fattet, rolig og reflektert. Vi møtte ham i to omganger, hvor han fremførte historien sin sammenhengende og konsistent. Kilder i Sør-Korea med inngående kjennskap til Nord-Korea og Office 39, vurderer fremstillingen hans som troverdig.
Utstøtt i et fremmed land
Samtidig blir han mye mer emosjonell når han kommer inn på sitt nye liv i Sør-Korea og konsekvensene av flukten.
- Jeg flyktet for å oppnå frihet. Uten frihet mister ethvert menneske sin karakter, så derfor er jeg nødt til å si til meg selv at jeg skal være glad nå, sier han.
Sør-Korea er imidlertid ikke lykkelandet han håpet på.
- Jeg har over tusen kontakter på mobiltelefonen min, men ikke en eneste venn. Sør-Korea er for sørkoreanere, og de bryr seg ikke om meg. Min far og mor er fortsatt i Nord-Korea. Tenk på hvordan det føles, sier han.
Michael Kim har ikke stiftet familie ennå, og drømmen hans er å få kone og barn og leve et stille, fredelig liv.
- Men når sørkoreanske kvinner hører at jeg er fra Nord-Korea, slutter de å interessere seg for meg, sier han.
Dermed opplever han den samme følelsen av å være utstøtt som mange andre nordkoreanske avhoppere. De siste årene har flere valgt å dra tilbake til Nord-Korea, fordi de ikke følte seg hjemme i sør. De blir nå flittig brukt av det nordkoreanske propagandaapparatet til å fortelle om hvor godt det nordkoreanske styret er, og hvor forferdelig Sør-Korea er.
Andre velger en enda mer drastisk løsning. Ifølge det sørkoreanske gjenforeningsdepartementet har selvmordsraten blant avhoppere de siste årene ligger på seks-syv prosent, og i perioder vært helt oppe på ti prosent, noe som er langt over den generelle selvmordsraten i Sør-Korea. Mange avhoppere føler seg tilsidesatte, fordi de er lett gjenkjennelige med sin nordkoreanske dialekt og ofte mangler utdanningen og kvalifikasjonene til å få en fot innenfor i det svært konkurransepregede sørkoreanske arbeidsmarkedet. Den sørkoreanske regjeringen prøver å hjelpe dem ved å gi dem penger og muligheten til gratis utdanning og jobbtrening, men det fjerner sjelden følelsen av ensomhet, påpeker Kim Seok-hyang, professor i nordkoreanske studier ved Ewha University i Seoul.
- Det er som en ligning som ikke kan gå opp. Hvis man ønsker frihet er man nødt til å flykte, men med det følger også nesten uunngåelig ensomhet i deres nye land, sier hun.
Hennes vurdering er at mange avhoppere gjør om savnet sitt til et sinne mot sørkoreanerne, som fort gir dem et rykte blant sørkoreanere som krevende og utakknemlige. Samtidig spiller også kulturelle forskjeller inn.
- Alle nordkoreanere har lært at man kun kan bruke de mest positive ordene i språket om Nord-Koreas leder, Kim Jong-un og familien hans. Det ligger så dypt i dem at selv når de kommer til Sør-Korea har de vanskelig for å uttrykke seg på en måte som vanlige sørkoreanere oppfatter som positiv, sier hun.
På tross av integreringsproblemene har Sør-Korea en politikk om å ta imot alle nordkoreanske flyktninger, fordi landet offisielt er imot oppdelingen i nord og sør som skjedde etter andre verdenskrig.
Forholdet til Nord-Korea har samtidig blitt stadig verre, noe som ikke minst skyldes det nordkoreanske regimets mange rakettoppskytinger. Siden han kom til makten i 2011 har Kim Jong-un samtidig økt overvåkningen av sin egen befolkning og gjort det vesentlig mer farlig å flykte. Tidligere kunne flyktninger slippe over grensen til Kina ved å bestikke nordkoreanske grensevakter. Det var bortimot en offentlig hemmelighet. I stedet for å slå ned på grensevaktene, gjorde imidlertid Kim Jong-un det motsatte. Han fortalte dem at de kunne beholde bestikkelsene sine hvis de holdt masken i møte med flyktningene, og deretter skjøt dem idet de forsøkte å krysse grensen. I så fall kunne vaktene se frem til en forfremmelse.
De tøffere metodene avspeiler seg også i statistikken. Ifølge det sørkoreanske gjenforeningsdepartementet ankom det i fjor 1418 nordkoreanere til Sør-Korea, noe som nesten er en halvering sammenlignet med årene før Kim Jong-un ble Nord-Koreas leder. Enda en grunn til det fallende antallet er angivelig at Kina frykter å bli en magnet for nordkoreanske flyktninger, og derfor også har strammet inn kontrollen. Som hovedregel blir flyktninger sendt tilbake av kinesisk politi hvis de blir oppdaget.
I skjul i Kina
I dag foregår derfor en typisk flukt ved at flyktninger sniker seg inn i Kina et sted langs landets over 1400 kilometer lange grense til Nord-Korea, og deretter reiser gjennom Kina ned til Laos og inn i Thailand. Der har Sør-Korea har en avtale med thailandske myndigheter om at de hjelper flyktningene til den sørkoreanske ambassaden i hovedstaden Bangkok. Deretter sørger ambassaden for at de blir fløyet til Sør-Korea.
De siste månedene har imidlertid Kinas president Xi Jinping styrket kontrollen ved den nordkoreanske grensen ytterligere, noe som formentlig henger sammen med den tilspissede konflikten med Nord-Korea, forteller Tim Peters, som driver den kristne hjelpeorganisasjonen Helping Hands Korea fra Sør-Koreas hovedstad, Seoul. Organisasjonen hjelper nordkoreanere med å flykte fra Kina til Thailand gjennom et hemmelig nettverk av frivillige, som sørger for transport, mat, medisin og penger.
Tim Peters påpeker at flyktningene risikerer å bli henrettet hvis de blir sendt tilbake til Nord-Korea.
- De er helt uten rettigheter i Kina. Vi har sett eksempler på at noen av flyktningene har med seg barberblader og gift, slik at de kan drepe seg selv hvis de blir fanget av kinesisk politi. De foretrekker selvmord fremfor å bli sendt tilbake til Nord-Korea, sier han.
Tim Peters anslår at rundt 100 000 nordkoreanske flyktninger oppholder seg i skjul på den kinesiske siden av grensen. Mange av dem har ikke selv penger til å reise videre, noe som betyr at særlig kvinnene står i fare for å ende som prostituerte, eller i en form for tvangsekteskap med en kinesisk mann.
- Her kan mennene stort sett behandle kvinnene slik det passer dem. Ofte gjør de kvinnene gravide, og vi har innimellom vært nødt til i hemmelighet å sende barna til å bo hos andre familier, fordi moren hadde blitt tatt av politiet og sendt tilbake til Nord-Korea, sier Tim Peters.
Flukten kostet en fot
Likevel fortsetter hundrevis av mennesker hvert år å ta sjansen og flykte ut av Nord-Korea, og et fellestrekk blant dem er at de alle blir drevet av drømmen om et bedre liv.
Chuyong Chon (34) er en av dem som lyktes med å komme til Sør-Korea, selv om flukten var nær ved å koste ham livet. For ham var livet i Nord-Korea blitt uutholdelig.
- Allerede i de første trinnene i grunnskolen får man innprentet at man kun kan tenke på én bestemt måte. Det er som å bli sperret inne i en kasse, og man lærer aldri å stole på noen. Ikke engang vennene sine, sier han.
Flere av familiemedlemmene hans hadde klart å flykte til Sør-Korea, men likevel hadde ikke familien blitt straffet. Kanskje fordi faren hans var en overbevist tilhenger av styret. Da Chuyong Chon en dag i 2014 mottok en beskjed fra familiemedlemmene sine i Sør-Korea om at de kunne hjelpe ham og moren med å flykte, slo han til. Planen var at de selv skulle krysse grensen til Kina og deretter møte en mann som kunne sørge for at de kom seg videre til Thailand.
- Både moren min og jeg visste at faren min ikke kunne få vite noe, fordi han i så fall ville forhindre flukten vår. Vi dro av sted en kveld han ikke var hjemme, og jeg så ham for siste gang dagen før, da jeg måtte late som om alt var normalt. Det var fryktelig tungt, sier Chuyong Chon.
De krysset grensen et sted hvor Kina og Nord-Korea deles av en elv, og ettersom det var vinter kunne de gå over elven i ly av nattemørket. Det var først over på den kinesiske siden at problemene begynte for alvor. Mannen som skulle møte dem dukket ikke opp. Det var katastrofalt, fordi de befant seg i et fjellandskap i høy snø og bitende frost, og den nærmeste byen lå mange kilometer unna.
- Vi hadde ikke annet valg enn bare å begynne å gå. Vi gikk i tre dager og trodde at vi aldri ville overleve. Vi frøs og var slitne og sultne. På ett tidspunkt satte min mor seg ned og sa at jeg hadde livet foran meg og bare skulle fortsette. Hun klarte ikke mer. Jeg sa til henne at flukten min ikke vil gi mening hvis ikke hun ble med. Jeg hjalp henne med å reise seg opp, og så fortsatte vi, forteller Chuyong Chon.
Til slutt kom de til en gård hvor eieren viste seg å være en snill og vennlig mann. Han ga dem noe å spise og fortalte dem at de kunne ta en buss videre til en større by. Det gikk nesten galt. Bussen passerte en politisperring, men politibetjentene sjekket dem ikke fordi det var for kaldt til at de orket å forlate vaktboden.
Fremme i byen ringte de til familiemedlemmene i Sør-Korea, og fikk beskjed om å oppsøke et bestemt hus. Der bodde det noen mennesker som var en del av nettverket som hjelper flyktninger med å komme til Sør-Korea.
- Da min mor og jeg nådde frem til huset tok vi av oss støvlene. Tidligere hadde føttene våre vært numne. Nå skrek vi av smerte, sier han.
De hadde begge omfattende frostskader, som senere endte med at moren måtte amputere det ene benet. I dag bor både Chuyong Chon og moren i Seoul. Hun er pensjonist, mens han studerer ved kunstakademiet.
- Selvfølgelig er det bedre i Sør-Korea. Jeg kan puste fritt nå. Men jeg har ikke mange venner, sier Chuyong Chon.
I tillegg savner han faren sin. De to har fortsatt kontakt. Man kan ikke ringe til Nord-Korea fra Sør-Korea, men av og til drar faren hans langt opp i fjellene nær grensen til Kina. Her kan mobiltelefonen hans fange opp det kinesiske mobilnettet.
- Så kan vi snakke sammen. Men ikke i mer enn fem minutter, fordi da kan det nordkoreanske regimet spore samtalen. Faren min er fortsatt lojal overfor styret. Men han er glad for at både jeg og min mor har det bra, og sier at han nok skal klare seg, forteller Chuyong Chon.
