Finaleveien

Alle snakker om veien til Ullevaal. Vi kjørte de 494 kilometrene før cupfinalen.

Idet jeg kjører fra Lerkendal, tenker jeg at den kunne ligget hvor som helst. Bare ikke her!

Kanskje ved bensinstasjonen på Klett hvor du får en wiener for en tier, elleve hvis du spiser den på stasjonen.

Jeg fyller tanken og spør om kjappeste vei til Oslo.

 

Denne saken ble publisert første gang 23. november 1013.


– Østerdalen, sier hun.

– Har du kjørt den veien?

– Tror det.

– Hvor bør jeg stoppe?

– Jeg husker ikke en skit. Bortsett fra at det var mye skog.

Pølsa smaker plast, brødet seig leire. Jeg fyller et pappkrus med kaffe. Halvannen time senere står jeg ved et veiskille.

Ulsberg.

 

Rett frem ligger E6 skiltet Oslo.

Til venstre Riksvei 3 skiltet Tynset og Elverum.

Den siste er 42 kilometer kortere. Den har dessuten bedre kurvatur, færre tettsteder og mindre bakker, har jeg lest. Jeg har også hørt at den kalles «Highway Hillbilly.»

Ellers er jeg blank.

 

Ikke et kart.

Ikke en eneste avtale.

 
 

I ren angst ringer jeg 1881 og ber om navn og nummer på ordføreren i Tynset kommune. Jeg settes over.

– Kvikne er kanskje ikke det beste sted å stoppe?

– Feil!

Ordfører Bersvend Salbu sier Kvikne er helt spesiell. To Eidsvollsmenn kom herfra i 1914. Bjørnstjerne Bjørnson ble født her.

Salbu råder meg inn på Coopen mens han selv tenker på om det er noen nålevende jeg bør snakke med.

I tillegg til ordføreren.

 

Kasjmir og mye mer

Inne på Coopen ønsker bestyrer Ingrid Anita Olsbakk meg velkommen til himmelrik. Natur og bare trivelige folk, sier hun. Men skal jeg besøke ett sted på Kvikne, bør jeg ta turen til «Håndlaget» i den gamle Doktorgården.

 

Else Støen dro til USA som au pair og ble etter hvert bartender i Encinitas like ved San Diego. Tjue år senere kom hun tilbake med etternavnet Cothren. Det var tjueseks minus og mannen hennes Danny sa, «her pakkes det ikke opp en ting!»

Nå, tjueseks år senere, stortrives han som fotograf og snekker, mens kona selger tinnbestikk, bunader, såper, beltespenner, keramikk og lappetepper, skinn og økologisk kjøtt og ull fra kasjmirgeit.

Alt fra lokale leverandører.

– Kvalitet, sier kollega Grete Granberg. – Vi reparerer alt, absolutt alt kan repareres.

Her om dagen fikk de tilsendt en Stella McCartney-veske med defekt glidelås. I sidelomma lå prislappen. 3200 kroner.

– Og det var ikke skinn en gang! Vi kunne laget den veska mye bedre og mye billigere, sier Granberg. Cothren mener det er forferdelig, ja, rett og slett grusomt, at så mange kjører forbi Kvikne uten

å stoppe.

En spark i ræva

 

Over Kvikneskogen står en bil med panseret åpent. En kar ser ned i motoren og sier det er dynamoen, men han er usikker på hvor dynamoen ligger. Et digert skilt sparker meg inn i Tynset sentrum hvor en spark på størrelse med en stupetårn er forlatt foran det ti etasjers høye rådhuset som er snarlikt rådhuset i Oslo.

– Rådhuset er kåret til landets styggeste bygg, men det er jo egentlig landets tøffeste, sier ordfører Bersvend Salbu og serverer noen kalde fakta inne på Stasjonen Pub – hvor eier Kalon Saliu lover 25 prosent rabatt til alle trøndere som svinger innom i finalehelga.

 

Sparken er 5,4 meter høy, 12 meter lang og veier 2 tonn. Og på rådhustaket er det plassert intet mindre enn tre seks meter høye værelger av metall. Komprimert sentrum. Livlig handel. Kaféliv. Knokkelkampene Tynset-Alvdal.

– Det er ikke uten grunn at jeg valgte å bli ordfører i Tynset, sier Salbu. Og legger nok en gang sitt beste trumfkort på bordet.

Bjørnstjerne Bjørnson.

– Bjørnson hadde sine fem første år i kommunen, og som småbarnsfar vet jeg at det er i disse årene vi formes.

Da Salbu innledet for en av landets mange Bjørnson-foreninger, understreket han at alt Bjørnson skrev bærer preg av hans oppvekst på Kvikne i Tynset. Da kremtet en av forskerne og minnet om at ingen kan gjøre krav på Bjørnson. Fordi Bjørnson eier oss alle.

Sørover mot Alvdal googler jeg Bjørnson og finner at ordføreren utelot minst én viktig opplysning. Bjørnson besøkte nemlig Kvikne kun to ganger i voksen alder, antagelig på vei nordover mot Trondheim.

Julebord og tom taverna

Et kvarter opp fra riksveien ligger Savalen hvor det på sytti- og åttitallet ble satt flere verdensrekorder på skøyter. Nå er skøytebanen en campingplass, og på spahotellet føles skoene som tunge alpinstøvler idet jeg ramler inn i et julebord hvor tomannsorkesteret «Muzikk1» spiller svensktopp, mens en svensk hotellarbeider hvisker at hun selv etter fem år i Norge ikke forstår seg på norsk festkultur.

 

En fyr med rødt slips rundt hodet henger seg rundt halsen min og sier han overhodet ikke er interessert i fotball, han er mer interessert i porno, og idet «Muzikk1» erstattes med karaoke fylles luftrommet med lyder fra et steinknuseri.

I Alvdal sentrum er det roligere.

Aukrustsenteret er stengt for sesongen. Men Aukrust-monumentet, hvor alle som bidro til folkegaven i 1989 er nevnt, bortsett fra kunstneren selv, Nils Aas, oppdages hvis du retter billyktene mot monumentet.

 

Ved Taverna Hotel sjekker resepsjonisten gjestelistene og konstaterer at antall overnattingsgjester denne lørdagskvelden er null. Egentlig litt rart med tanke på at gjesteboka i resepsjonen er full av godord.

«Beste sted ever,» skrev siste innskrevne. For ti dager siden.

Ved et av bordene i tavernaen sitter tre gudbrandsdøler på vei hjem til Nord-Fron etter å ha handlet en Gråtass dieseltraktor fra 1953 i Trysil. 6000 kroner. Kan få 25 000 for den ferdig rehabilitert. Hjemme har de til sammen over førti veterantraktorer, og ingen av dem har våget å fortelle kona at de er på vei hjemover med enda en Gråtass.

 

Resepsjonisten sier de nye eierne av tavernaen ikke har lagt opp til noe spesiell bemanning finalehelga.

Kanskje er det en tabbe.

– Det gikk hett for seg da supporterne på åttitallet stanset på vei til Ullevaal, forteller Svein Flaamo på telefon fra Gran Canaria. Flaamo drev tavernaen den gangen Rosenborg var et vinnerlag.

En gang gikk det så morsomt for seg at bygdefolket kom ned til tavernaen for å se på trønderne. Flaa selv måtte ta tak i nakkeskinnet på en frontfigur som danset på bordet og anbefalte alle de fire hundre supporterne til å gjøre det samme.

Søndag morgen, Alvdal

En buss med RBK-supportere på vei til Lillestrøm står utenfor tavernaen. Jeg går inn i bussen og sier det antagelig er greit at «Godset» stikker av med gullet. En fyr med kjeften full av pølse lover meg juling, og jeg beklager at humor ikke er min sterke side.

 

Jeg rusler inn på Alvdal Autosenter og sier jeg skriver om veien til Ullevaal. Wålengen, sier han. Rosenborg-Lillestrøm, sier jeg. Leif Arne Wålengen, sier han.

Wålengen har drevet bensinstasjon i femten år, og mener Østerdalen gir en annen opplevelse enn Gudbrandsdalen.

– Men hvor stopper egentlig Østerdalen?

– Ja si det. Jeg kan google for deg, sier Wålengen. Og leser.

«Østerdalen dekker elleve kommuner med til sammen 50 722 innbyggere. Hele dalføret ligger i Hedmark fylke og følger Glåmma til Elverum.»

– Den slutter vel ved Elverum, da, sier Wålengen.

– Men hva er det som ligger på andre siden av veien pakket inn i plast?

Wålengen henter et nabovarsel. Med tegningene av et slags tårn.

Fra juni 2014 kommer Solan Gundersen til å gjøre gjentatte forsøk på rakettoppskytninger fra Grimshaugen. Raketten blir fem og en halv meter i diameter. 16 meter høy.

Tre ganger høyere enn sparken på Tynset!

Men Alvdal er mye, mye mer enn Flåklypa, sier Wålengen og får et fredfylt drag i ansiktet. Tronfjellet har bra utsikt. Men det kan gi en enda bedre innsikt. Under ei steinrøys på toppen ligger nemlig en indisk filosof i lotusstilling.

 

Fred og ingen fare

Wålengen googler. Og leser:

«Swami Sri Ananda Acharya var en indisk filosofiprofessor, yogi og poet. Han kom til Norge i desember 1914 og bosatte seg på Tronsvangen i Alvdal i september 1917 hvor han bodde til sin død 8. mai 1945. Lokalt i Nord-Østerdalen er han mest kjent under navnet Baral.»

 

– Det er store planer om et Fredsuniversitet i Alvdal, sier Wålengen. Hva er et fredsuniversitet, spør jeg. Du får google da, vettu, sier Wålengen. Og googler:

«Sentralt i den åndelige arven etter Baral er ideen om å bygge et Fredsuniversitet på Tronfjell: Mt. Tron University of Peace Foundation. Organisasjonen, som ble etablert i 1993, har som mål å realisere ideen om et Fredsuniversitet på Flattron.

Problemet nå er at veien til Barals grav er stengt på grunn av snø. Men Jutulhogget er kanskje oppnåelig.

Nord-Europas største canyon, sier Wålengen. Men hvor er egentlig Nord-Europa, spør jeg. Vi får google da, vettu, sier Wålengen:

«Nord-Europa er en betegnelse som brukes om den nordlige delen av den europeiske verdensdel. Noen ganger regnes også Nederland, Belgia, Luxemburg, og deler av Frankrike, Tyskland, Polen og Russland med i Nord-Europa. Men betegnelsen har hatt varierende innhold til forskjellige tider.»

Og Jutulhogget er størst, garantert størst, spør jeg.

– Vi får google Jutulhogget også, da, sier Wålengen:

«Jutulhogget er Nord-Europas største gjel, 2,4 kilometer langt.»

 

Er gjel det samme som canyon, spør jeg. Og Wålengen googler.

«Et gjel er en trang dal med bratte sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned i berggrunnen. Og et stort gjel kalles gjerne en canyon, mens et dypt gjel kalles et juv.»

Jeg spør om det er mulig å kjøre til Jutulhogget, og Wålengen klasker Ipaden i disken.

– Ja! Det er mulig! Det er bare å følge skiltet!

En vei til alt

Skiltet med «Jutulhogget» er overstreket med oransje tape, men jeg stoler på Wålengen og kjører opp bakken. Jeg har sola i øynene, tar feil i det eneste krysset, og veien blir til en smal tråd med dypere og dypere snø. Det er ikke mulig å rygge.

Etter tre-fire kilometer kommer jeg til en snuplass med overvann hvor en snøkant er farget lyserød. Den elgen har enten alvorlige prostataproblemer, tenker jeg, eller den har ingen problemer i det hele tatt. Lenger.

Jeg gir full gass, kommer meg gjennom snuplassen, og på veien ut av uføret møter jeg familien Torshaug som hittil i år har skutt åtte elger. Blodet innerst i veien stammer fra elgen de plaffet ned i går kveld.

 

På GPS-en overvåker familien elgbikkja Kaica som i fjorten kilometer og halvannen time har fotfulgt en elg, mens de selv spiser stekte brødskiver ved bålet.

– Jutulhogget, du kan ikke dra herfra uten å ha sett Jutulhogget, sier Erik Thorshaug. Når det gjelder fotball mistet han interessen da Eggen forsvant.

Jutulhogget er djupt vakkert, men jeg rekker ikke å gå over en haug og enda en haug for å nyte utsikten der hvor det er enda vakrere. Målet er tross alt Ullevål.

 

En uavhengig trucker

Hanestad er skog og en taverna med bra mat. I tillegg til en amerikansk truckstopp.

Øystein Korsgård kjøpte fem mål tomt og en bensinstasjon da veivesenet valset ned huset hans utenfor Hamar for noen år siden. Ikke Statoil. Ikke Shell. Korsgård er uavhengig. Og som uavhengig stasjonsmann kan han fylle butikken med southern fried chicken, amerikanske leker, enorme tåkelurer og eksosrør til 25 000 kroner stykket.

 

Her kan du også handle en skinnende Freitliner lastebil, eller en legendarisk Peterbilt med to digre piper og innredet leilighet bak forsetene. For et par hundre tusen kroner.

– Jeg valgte Østerdalen fordi det er her trailerne kjører. Naturen er dessuten vakker, det er stort sett stille, og jeg kan gjøre hva jeg vil uten at naboen bryr seg.

Utenfor inngangen står en Cadillac Coupe De Ville 1979 som han kjøpte av vokalisten i Ole Ivars, som måtte selge da han giftet seg med en kvinne som prioriterte hunder i stedet for biler.

– Det har sine fordeler å være singel, sier Korsgård, ikke minst når en og annen trailerjente stopper for å fylle kjøleskapet med mat. Og stopper det en spesiell bil ved pumpene, flyr Korsgård ut for å ta bilder som han legger ut på facebookprofilen «Hanestad Truckstop.»

Korsgård gir meg nummeret til et par andre som også har fulgt drømmene sine. En av dem bor like i nærheten. Følg skiltet til Grøtligrend. Over brua. Ta til høyre. Deretter en knapp kilometer.

– Stopp når du ser ei rekke med togvogner på høyre side. Det er umulig å ta feil!

Vestbanen øst for alt

For noen år siden fikk Kari Sund øye på noen gamle vogner på et sidespor på Rørosbanen. I ti år utførte hun en slags mental innredning, før hun ringte de som eide togvognene. Det var samme dag som eierne hadde besluttet at vognene skulle smeltes om til jern.

 

Tolv tusen kroner betalte hun for to vogner. Hundre tusen for å flytte dem til et skogholt på vestsiden av Glomma. Til et femti meter langt togspor som hun selv la.

Kari isolerte vegger og tak, la inn strøm og vann, og en ovn så hun kunne fyre med ved. Parabol. Keramikkverksted. Utsalg. Soverom. Kjøkken. Stue.

Det ble en 42 meter lang og 120 kvadratmeter stor leilighet.

Landets eneste togvognhus kostet mye arbeid og til sammen 800 000 kroner. For den prisen fikk hun i tillegg en stasjonsbygning, hvor hun har sine keramikkovner, og en gammel Volvo.

– Togvognene tok nesten livet av meg mentalt. Men jeg har ikke angret.

– Selger du?

– Alt er til salgs for en bra pris. Det er ikke noe problem å flytte vognene, bremsene er i topp stand så vognene kan skysses videre på jernbanesporet. Men det er jo et lite stykke dit, da.

Den andre på Korsgård doer-liste, bor på Atna i Stor-Elvdal, kommunen Bjørnstjerne Bjørnson mente var som Norges svar på Rhindalen.

Øl og funkis

 

Atna ligger kun ei bru og noen hundre meter fra riksveien. Her finner du det som skal være en av landets kuleste kafeer. Glopheim Kafé. Åpnet i 1947.

Sverre Oskar Øverby åpner døra til ren funkisnostalgi med jukeboks, flipperspill, svart/hvitt-tv, respatexbord og rørstoler. Og en negerdame på disken. Kafeen, som er fredet av Riksantikvaren, er åpen hver dag om sommeren. Alle lørdager resten av året.

– Meningen med livet er å skaffe rom til å være deltaker i sitt eget liv, sier Øverby. Hans drøm er å gjøre en forskjell for lokalsamfunnet.

 

Han er snekker, egentlig snekker, og bor på familiegården som ble bygget i 1734. Varaordfører og Venstre-mann. Åpnet akutthjem for unger. Nettopp overtatt et elgsenter som skal fylles med tamme elger.

Til daglig driver han Atna Øl som reklamerer med at viltsmaken skyldes at det er brygget på vann fra Atnaelva, men i virkeligheten kommer vannet fra et høl i bakken ved fabrikken. Mye renere enn elvevannet, sier Øverby. Men det hender de blander i noe bjørk, einer og krekling.

Sist år brygget tre ansatte 240 000 flasker øl. 75 prosent vekst de ti første månedene av dette året. Det er egentlig bare lagerplassen som setter begrensninger, sier Øverby.

Kongelig harryfaktor

På det lille stedet Trønnes stopper jeg på Trya Camping. Nøyaktig midt mellom Trondheim og Oslo.


Jan Ivar Oldervik fra Harstad kom hit for seks år siden for å drive campingen sammen med kona Gry Falck som kommer herfra. I et 300 år gammelt steinfjøs bak butikken er kuene byttet ut med ølhunder som hvert år kommer tilbake for å delta på tyrolerfest og harrfestival.

– Er harryfaktor en del av konseptet?

– Her ved Glomma er det vanvittig høy harrfaktor.

– Og harryfaktoren funker?

– Nei! Her er det ingen harryfaktor! Harrfaktor!

 

I Glomma tas det harr på over tre kilo, og en av dem som har kjent på harrfaktoren er selveste kongen. Stolen kongen satt på er malt blå med gullfargede kroner i ryggen, men Oldervik og Falck får ikke bruke stolen i markedsføringen.

Oldervik sender med meg en pakke elghakk, en blanding av elgkjøtt, poteter, løk, smør og akevitt, og sier elghakk er et must.

Den gule midtstripen fyller bilen med trommevirvler. Jeg åpner vinduet og kald luft bringer meg tilbake i en film hvor billykter stiger og synker over asfalten. Trafikken kommer i bølger med to-tre trailere i hver. Innimellom er det stille. Velstelte gårdsbruk i skogkanten. Store jorder med falleferdige låver. Små hus med rustne rallybiler i hagen.

På Statoil Stai spør jeg hva som er best med Stai. Stai har den enkleste på og avkjøringa til en bensinstasjon i hele Østerdalen, sier Stein Helge Hagen bak disken. Han nevner i tillegg jernbanestasjonen og asylmottaket.

 

Klorer seg fast

På Opphus går veien gjennom et tun. På den ene siden et kråkeslott med noen bilvrak. Ingen hjemme. På andre siden to gamle hus med falmet maling. Et ansikt i vinduet.

– Det er bra du ikke klappet katta, sier hun. – Den slår. En gang slo den meg så jeg hadde vondt i ei hel uke.

 

Anne Tove Hem har bodd her i 40 år. Mannen Leif hele sitt liv. Ni meter fra en av landets mest trafikkerte veier. Her er Riksvei 3 på sitt smaleste. Seks meter. Minstegrensa er åtte og en halv.

På sekstitallet hoppet ungene paradis på veien, sier hun. Det kan de gjøre nå også, sier han. Ja, men med stor fare for sitt eget liv, sier hun.

I gjennomsnitt suser 4000 biler i døgnet forbi husveggen til Hem. En kveld i fjor våknet de av en bil som raste gjennom hekken før den stoppet ved husveggen. Ofte kommer syv-åtte trailere susende etter hverandre med bare noen meters avstand, sier hun, som et tog for å utnytte slipstreamen.

Vegvesenet vil ha huset til ekteparet fjernet. Hem og resten av grenda med tretti mennesker vil fjerne riksveien til en trasse inne ved skogen som ble godkjent for snart tretti år siden.

– Vi håper den nye traseen kommer nå når Erna har fått makta. Det er jo lov å håpe, sier Anne Tove.

Husene på eiendommen er i ferd med å falle sammen. Hem håper på en avklaring før det er for sent å rehabilitere husene. Det er ikke bare å bryte opp. Vi har lagt ned livene våre her, sier hun.

Før var meningen med livet å drive skogen, sier han. Nå er han pensjonist. Men i Glomma, rett nedenfor huset, står ørret på to-tre kilo. Anne Tove sier hun har født tre barn og at det er over landsgjennomsnittet. Hver dag voktet hun dem ved riksveien da de var små. Det har vært mening i det, sier hun.

I sommer fant Leif en lapp på bilen. Noen ville han skulle ringe tilbake. Han sjekket nummeret som tilhørte et filmselskap.

– Yngre folk ser kanskje idyllen i dette, og det filmselskapet skulle vel ha en aukrustfigur, ler Leif.

Han ringte ikke tilbake.

Mer enn ei grøft

 

På Rena lastes militære beltevogner om bord på tog som skal nordover. Birkebeinerstatuen. Åmot kirke, stedets fremste turistattraksjon. Det er antagelig mer å stoppe for i Elverum. På veien nedover en ihjelskutt fartsmåler.

Norsk Skogmuseum regnes som et av landets beste museum. På denne tiden av døgnet er det stengt. Elgstua også.

Inne på bensinstasjonen henger et rosenborgflagg. Det ser ut som det har hengt der siden Elverums største sønn, Stig Inge Bjørnebye, spilte på Rosenborg for over tjue år siden.

 

Jeg dumper ned på puben Brødrene Stensby’s eftf. as. med norgesrekord i antall ølmerker. Bartender Lars sier han er skeptisk til journalister, men jeg får et bilde av den største pokalen som bareier Odd Arne Ørbakk vant i NM i Coctail 2011.

 

– Hedmarkingene er blitt mer kvalitetsbeviste, sier Lars.

– Det går mindre i hjemmebrent.

– Ole Paus laget vel en sang om Elverum? Hvordan var den igjen?

– Du får ikke meg til å synge, men du kan google teksten hvis du utelater det der med at Elverum er ei grøft utenfor Hamar! Mange tror fortsatt at Elverum er Elgstua. Dermed går de glipp av en liten, vennlig og rolig by med tett sentrum og ekstremt bra natteliv. Selv om det er så som så med kulturlivet ellers.

 

Den siste opplysning får gjesten Leif Tore Gundersen til å tømme begeret.

– Du finner ikke bedre musikkmiljø enn i Elverum!

Selv synger han i bandet Rosie som spiller alt fra AC/DC til AC/DC. Rosie spiller AC/DC bedre enn AC/DC, sier Gundersen. Det eneste som er skit med Elverum er transporten hjem når du er full, sier han.

 

Flere og flere turister gjør spontanstopp på Elverum, sier Nina Borgerud Caspari som er direktør på Elgstua Hotel som åpnet i sommer. Konseptet er elg.

Hotellets storstue heter «Elgoksen». Når storsalen deles i to, heter salene «Elgkua» og «Elgkalven.» Grupperommene heter «Elgpost" 1, 2, 3 og 4. Trimrommet «Elgtråkket.»

 

Et høl i Ullevål

Etappen inn mot E6 er en transportetappe forbi Klevfoss industrimuseum, Munchsenteret på Klevfoss, hvor kunstneren ble født på gården Engelhaug Østre, og Løiten Brænderi.

Så starter trafikkaoset før jeg et par timer sener når Ullevaal hvor en kamp nettopp ferdig.

Jeg ser en åpning i veggen og smyger meg ut på gressmatta hvor jeg studerer krittet på midtbanen, som i virkeligheten er en dæsj maling. Og lurer meg tilbake gjennom spillertunnelen hvor jeg plutselig står skulder til skulder med den siste elgen, sunnmøringen Kjetil «Dark Elk» Rekdal.

Idet jeg forbereder et spørsmål om den kommende cupfinalen, griper en fyr med propper i ørene og en bukett akkrediteringskort rundt halsen, armen min. Han spør hva i helvete jeg har bedrevet ute på banen.

 

Østerdalen, sier jeg. Reportasje, sier jeg. Veien til Ullevaal, forklarer jeg.

– Trønder! Tror du virkelig vi kan ha en trønder virrende ute på matta?

Han spør om jeg har akkreditering og jeg svarer nei. Han spør om pressekort og jeg sier jeg har glemt.

– Du kan jo google meg, sier jeg.

– Tror du virkelig jeg har tid til å google en jævla trønder, roper Vålerengas vaktmann idet jeg løper ut porten for å ta finaleveien tilbake.

Mot Wålengen på Alvdal.

Og Lerkendal i Trondheim.