Foto: Illustrasjon: Britt Eirin Johansen

Ja, mye oftere skal jeg gå i kjole, jeg lover, både til fest og mest til hverdags. Såkalte hverdagskjoler, det skal jeg ta i bruk, selv om jeg egentlig ikke tror de er særlig annerledes enn de jeg bruker når jeg pynter meg. Men det er jo å pynte meg litt mer jeg gjerne vil, sånn til hverdags. Jeg har hatt dette som nyttårsforsett før også, og ja, jeg vil prøve igjen. For jeg vil veldig gjerne være en sånn kvinne som alltid har en passende kjole. Ikke for pyntet, ikke altfor hverdagslig. Det er flere slike på jobb, alltid velkledde og med en kjole for enhver anledning. Inspirert av den glitrende førjulstida planlegger jeg til og med å bytte ut joggeskoene med litt høye hæler innimellom også. Det selv i tristeste januar - ja, særlig da.

Men så kommer disse hverdagene, og jeg tar på en sånn hverdagskjole og så skal jeg jo først gå til jobb. Flere kilometer og det regner sidelengs, det sludder vått eller det er storm i kastene. Eller enda verre, jeg skal sykle. Kjolen jeg tok på før jeg åpnet ytterdøra virket som en god plan, men det er jo mer praktisk med bukse da, når det skal regnbukse over eller det er altfor kaldt å møte lufta ute kun med strømpebukse. Noen behersker å sykle i skjørt, jeg orker liksom ikke også å ha den ferdigheten som nyttårsforsett. Og så er det gjerne slik, at når jeg plutselig en dag kommer på jobb i kjole, så blir jeg sendt ut for å besøke et grisefjøs eller dekke en leteaksjon i skauen. Men ok, jeg må prøve å ikke tenke altfor praktisk her nå.

Jeg vil begynne å bruke kjole mest for min egen del, sier jeg til meg selv. Mannfolk gir uansett sjelden kompliment for kjoler, det er det andre kvinner som gjør og vi spør hverandre hele tiden: Hvilken kjole skal du bruke? Særlig nå når det er julebordsesong. Lang eller kort, med eller uten ermer? Det kan være litt av en jobb å finne riktig kjole, og hvor mange ganger kan den samme kjolen brukes? I alle fall ikke like mange ganger som en dress. Det er ikke mange ting som kan gjøre meg så glad eller så irritert som en kjole. Glad når den en sjelden gang er helt perfekt, men oftere irritert fordi den riktige kjolen ikke finnes, ikke passer lenger eller koster altfor mye.

Jeg liker å kjøpe kjoler. Men så blir de altså hengende i skapet, fordi jeg likevel vil ha en kjole jeg både kan danse og spise i på julebordet, istedenfor den som kun er lekker når jeg står helt i ro. Og fordi jeg må komme meg varm og tørr til jobb. Da dattera mi var lita og veldig opptatt av prinsesser, skulle hun på dansekurs, og jeg tenkte praktisk og tok henne med kledd i et sett i mykt stoff, bukse og genser i knallrøde og oransje striper. Alle de andre jentene hadde rosa strutteskjørt, og dagen etter dro jeg rett av gårde for å kjøpe ballettkostyme. Men tutuen ble aldri brukt, selv om hun fortsatte å danse. Stakkars, hun har nok arvet mitt forhold til kjoler, bare at hun er enda mer praktisk og enda mer opptatt av at klær skal være behagelige.

Men jeg lover, i 2018 skal jeg gi alle kjolene mine i skapet en ny sjanse. Det varer nok like lenge som jeg trener og ikke spiser kake.

Les flere tankestreif her