Spillemannen Ragnar hadde virkelig fått opp farten nå, og hamret løs på sine to keyboards mens han jaget de festkledde og stappmette gjestene «Down on the Corner». Til hjørnet som salige Creedence Clearwater Revival aldri kommer til å gi opp så lenge det blir solgt en rytmeboks i verden. Til Hellbillies, Tysland, til vinsjan på kaia - og send mæ en øl.

- Det blir ikke større enn dette, gliste spillemannen Ragnar fornøyd.

Forrige onsdag var det Coop-pensjonistenes julebord på Royal Garden. Taffel i starten, litt tregt underveis, men bra futt mot slutten.

I kveld var det Klæbu Industriers tur.

Spellemannens base: Toåringen Storm skal være hjemme med storebror når Ragnar Eide forlater Eggkleiva for å dra til byen på oppdrag.

Møysommelig slet han seg fram mot løypas høyeste punkt. «Ei krasafaren steinbu», en av signaturlåtene til Hellbillies, lå rett der framme og ventet.

- Blir det ikke full fyr i leiren da, er det bare å pakke sammen, hadde Ragnar Eide forklart noen timer tidligere, da vi satt hjemme hos 64-åringen i Eggkleiva og fikk høre hvordan en durkdreven trubadur og spellemann snekret spillelista si i disse juletider.

Spilte og drakk

- Jeg har truffet noen spellemenn og trubadurer opp gjennom tidene, og det som kjennetegner mange av dem, er at de aldri ville ha funnet på å endre repertoaret om det så hadde stått om livet, sier Thor Gotaas.

Kulturbærere: Thor Gotaas interesserer seg ikke bare for skiløpere og hoppere. Folkelivsgranskeren er fascinert av spellemannskulturen.

Folkelivsgranskeren er mest kjent for sine bindsterke verk om langrennshelter og hoppkonger, og er nå i gang med å skrive en biografi om Oddvar Brå. I sin årelange jakt på de særeste anekdoter fra skisportens verden, har Gotaas støtt og stadig havnet på et eller annet samfunnshus eller festlokale, der én eller annen med keyboard har stått for underholdningen.

- Jeg husker et par stykker som herjet i Brumunddal da jeg vokste opp på 80-tallet. Én av dem virket å være dobbelt så tøff som Keith Moon i The Who og hadde sikkert levd tre ganger så hardt, men var hundre prosent tro mot sitt eget konsept. Det besto av å spille de samme listelåtene hver gang han ble satt til å styre et danselokale, forteller Thor Gotaas.

Forfatteren har skrevet bøker om tatere og landstrykere også, og skulle gjerne sett nærmere på spellemenn og trubadurer når han får tid.

- Det går en rød tråd fra det gamle bondesamfunnet, via Myllarguten, til de som i dag trakterer Creedence, Elvis, og Ole Ivars om hverandre, og denne kulturarven hadde saktens fortjent mer oppmerksomhet, mener Gotaas.

- Det er ikke så lenge siden jeg traff på en kloning av Ron Woods og Keith Richards et sted i landet. Han hadde spilt og sunget «Seasons In The Sun» og «It Never Rains In Southern California» med passe stor innlevelse, slik han alltid gjorde, mer eller mindre på autopilot, og mens vi satt på bakrommet og snakket sammen i pausen hans, kunne vi tydelig høre hvordan folkene ute i lokalet bare ble fullere og fullere. Jeg synes det står respekt av å holde på sånn, helg etter helg, som mange av disse gjør, mener Thor Gotaas.

Låtvalget: Detaljene for en god kveld ligger gjemt i dette utvalget.

- Noen av dem hadde kanskje ambisjoner om å sprenge lydmuren en gang for lenge siden. Andre har funnet seg til rette på dette nivået og føler at det holder i massevis. Enkelte spiller for å overleve, selv om det i dag antagelig bare gjelder de færreste av dem som bortimot hver eneste helg sørger for liv i et bryllup, på en femtiårsdag eller på et julebord.

Duoen som sprakk

- Det ville ikke blitt rare kjøkkenet om vi bare skulle brukt spillepengene mine på dette, nei, ler Ragnar Eide.

Når han kommer hjem fra julebordet til Klæbu Industrier, fire tusen kroner rikere, skal han skjære et stort hull i gulvet for å få mer benkeplass, og deretter skal han montere det nye kjøkkenet som han og kona Marit Sofie Wiggen har planlagt til minste detalj.

- Hvis vi skal rekke å lage egen julemat i år, må jeg bare kaste meg rundt, og derfor har jeg ikke tid til å fly rundt på flere spillejobber nå, sier Ragnar.

Tunge lass: Ragnar Eide reiser ikke lett når han drar på spillejobb. I kveld er kona, Marit Sofie, med som sjauer, fordi hun skal være gjest på julebordet.

Først da han ble pensjonert fra jobben som hjelpemiddeltekniker i Klæbu for et snaut år siden, begynte han å leke med tanken om å gjenoppta den gamle hobbyen som omstreifende spellemann.

- Jeg har det litt i blodet, kan du si, fra oppveksten i Bjugn. Faren min fór rundt med trekkspill og spilte på brylluper og på fester i nabolaget, slik faren hans også hadde gjort. Jeg kan huske at han kom hjem sent på natt eller tidlig på søndagsmorran, hvis han hadde vært ekstra langt av sted for å spille.

Selv holdt Ragnar Eide spillelysten og utferdstrangen sånn noenlunde i sjakk fram til han fylte 50 år.

- Da ble det samlet inn penger som var øremerket et flunkende nytt keyboard. Og først da ble det ordentlig fart på sakene, forteller Ragnar.

Han startet «Duo-1» med nevøen Are Sandvik, og sammen rakk de to å se innsiden av et titalls samfunnshus, før onkel Ragnar takket for seg.

- Det ble litt for ambisiøst og altfor mye helgejobbing for en som hadde full stilling ved siden av.

Klar for oppdrag: - Da jeg ble pensjonist, fikk jeg lyst til å klemme til litt igjen, sier Ragnar Eide

Men han kjøpte et keyboard til, en rytmeboks, høyttaler og noen korgreier, og tok på seg spilleoppdrag på egen hånd, gjerne med ukers mellomrom. Han var et lite enmannsorkester som kunne spille for et femtiårslag oppi Olderdalen en lørdag i februar, men som deretter ikke viste seg på veien igjen før langt ut i november, da ferden kunne gå til et slags julebord for et halvstort firma i Berkåk. Neste gang spillemannen Ragnar viste seg fram, var det blitt senvinter på Kvenvær på Hitra, der strømmen gikk etter bare en time og lynet slo ned og antente et hus i nabolaget, og det bare var å kuske hjem igjen.

Han gledet seg til hver eneste tur, hver eneste jobb, men syntes det holdt med de få oppdragene han hadde.

- Men så, da jeg ble pensjonist, fikk jeg lyst til å klemme til litt igjen, sier Ragnar Eide, og begynner å lesse utstyret om bord i bilen.

Marit Sofie skal være med inn til byen i kveld, og derfor har sønnen Marius på 27 nettopp kommet for å være barnevakt for lillebroren Storm på to år.

Gamle rockere kjenner ingen grenser. Ikke gamle spellemenn heller.

- Å bli pappa på nytt igjen, var stort og er stort. Og selv om jeg gjerne kan tenke meg å spille litt oftere neste år enn det jeg har gjort den siste tida, må det nesten skje i overkommelig avstand fra Eggkleiva. Jeg kan ikke drive å reise fra Storm som en hvilken som helst egoistisk artist, ler Ragnar Eide og henter kveldens oppdaterte spilleliste borte på printeren.

- Noen kaller meg trubadur, men jeg liker bedre å titulere meg spillemann. Er du trubadur, bør du i det minste ha med deg en gitar på scenen.

Ikke-maskinelt

Stein Jakobsen (35) har gitar, og når han ikke spiller i bandene Blue Aspic eller Texacola, men bare opptrer som seg selv, er han Stein Alein Jakobsen. Eller «Sagnomsuste Stein Alein Jakobsen», slik han markedsføres på hjemmesiden til eventbyrået som kan påta seg å booke ham.

- Jeg må innrømme at det er blitt så som så med trubaduringen i det siste, og at det blir minimalt med jobber i løpet av et år, sier Stein Alein Jakobsen.

Ikke Alein: Stein Jakobsen, med kunstnernavnet «Alein», prioriterer annerledes enn før, og påtar seg ikke så mange trubaduroppdrag lenger. I kjelleren til elektrofirmaet i Klæbuveien har de ansatte en pub, og der trakterer han av og til gitaren.

Det skyldes mest at Stein ikke lenger er alein.

- Med to unger på seks og ni år, og full jobb som elektriker, samt to band som krever en smule oppmerksomhet, blir det minimalt med tid igjen til trubadurlivet, sier Jakobsen.

Men årets to oppdrag står snart for tur, først i Agdenes 2. juledag, og kvelden etter på Ankeret i Lysøysund. Der har Stein Alein Jakobsen blitt tatt imot som en profet i eget land i årevis.

- Jeg er fra Lysøysund, og vi pleier å dra fra Trondheim og dit ut for å feire jul. Festen på Ankeret er julas høydepunkt, og det er nesten rart at de ikke er blitt lei av meg, så ofte som jeg har vært der, sier han beskjedent.

Men de vet hva de får når Stein Alein går på scenen.

- Konseptet mitt er allsang, og ingen ting er forutbestemt. Det er jeg og gitaren min, og så får kvelden vise hvor det bærer av gårde.

Hjemme i Lysøysund er Stein Alein Jakobsen trygg på at det bærer både langt og høyt.

- Ferdigspilt musikk gidder jeg ikke mer. Jeg skal ikke trampe på dem som holder seg til keyboard og rytmeboks, men det blir fort litt for maskinelt for meg.

Men låtvalget er ellers ganske likt.

- Det går mye i Creedence hos meg også, det er jo selve allsangens opphav. Pluss Åge og ikke minst Terje Tysland. Det litt rølpete slår an hele tiden, og selv om dagens ungdom ikke har noe forhold til Tysland, så henger de med på de mest kjente låtene.

Med bortimot tjue års fartstid fra ulike bygdescener, vet Stein Alein Jakobsen det aller meste om hva som skal til for å skape stemning.

- Gi folk de sangene de kan fra før. Bland for all del ikke inn dine egne låter, om du skulle ha noen. Det funker aldri. Folk vil ha det de kjenner.

Han kan for øvrig ikke huske sist han fabulerte om å skrive og komponere eget materiale. Også i Blue Aspic og Texacola går det i coverlåter.

- Skal du lage egen musikk, må du være skikkelig dedikert.

Skape seg selv

Arve Hage Grytbakk på Hovin er dedikert. På artistbildet på formidlingstjenesten «bryllupsartister.no» står han med vann nesten opp til midja mens hans poserer uti Gaula et sted med gitaren sin.

Ambisiøs: Arve Hage Grytbakk ser for seg en framtid som låtskriver. Men når han står på scenen som trubadur, må han legge vekk jåleriet.

- Jeg er uten kjerring og unger, sier Grybakk (28), som derfor er fast bestemt på å forsøke å livnære seg som trubadur i tiden som kommer. Han sluttet i jobben på Tine i sommer, og fins ikke det minste bekymret. Bare denne uka har han for eksempel spilt på et julebord for arbeidsstokken som holder på med utbedringen av E6 forbi Støren, og på et lokalt arrangement i Singsås.

- Målet på lang sikt er å bli låtskriver. Jeg ser ikke for meg et slikt trubadurliv med lange netter og jobb hver helg når jeg blir eldre, så derfor handler det om å få noen flere ben å stå på. Jeg har et hjemmestudio, og der tilbringer jeg mye tid på å gruble og eksperimentere musikalsk.

Men når Arve Hage Grytbakk spiller opp til fest, er det bare å legge bort jåleriet.

- Den viktigste huskeregelen for en trubadur, er å vite at man ikke står i en konsertsal, og at ingen har kommet for å høre hvor dyktig du er som kunstner. Folk vil danse, synge og prate, og min jobb er å justere meg etter dem og deres humør. Verre er det ikke. Jeg må passe på ikke å overdøve kundene, som jeg kaller dem, med lyd, samtidig som de må få nok trykk til at det svinger.

Og de får sine doser med Creedence og Hellbillies når Grybakk slår seg løs også, samt Elvis og Åge, naturligvis. Men også Kygo og Rihanna, om det skulle være.

- Jeg er en ordentlig allrounder, forsikrer Grytbakk, en slik trubadur som kan treffe både tenåringen og oldemora. Han er også en artist med skarpt blikk for hva som skjer på de mange julebordene i november og desember.

- Folk pleier å være litt mer på hugget i jula enn ellers i året. Litt mer fyll, litt mer støy, litt mer alt. Og det dukker alltid opp minst én som bare er ute på byen denne ene kvelden, og der det fort blir altfor mye, altfor tidlig.

En egen arena

- Ære være dem som orker, sier Tore Johansen (69).

It’s hard to be a Nissemann, fikk vi lære for mange år siden, men livet som Spellemann kan by på noen røffe utfordringer, det også.

- Spesielt på denne tiden av året. Kailla’ som skal være artig, kjærringa som skal kleng’, det gjelder sannelig å stålsette seg.

Respekt: Tore Johansen forsøker å styre unna julebordene, men er full av lovord for dem som holder liv i tradisjonene.

Knapt noen i Midt-Norge har turnert landsdelen mer enn Tore Johansen, enten det har skjedd med Travellin’ Strawberries, Difference eller dønn alene.

- Vi spiller jo for alt mulig, vi, for å si det sånn, og har opplevd det aller meste. Men selv om jeg er frilanser, takker jeg stort sett nei til julebordene. Det blir liksom en arena for seg. Jeg kan til nød gjøre et innslag før folk går til bords eller tidlig under maten, men deretter er løpet kjørt. En gang i Kolvereid opplevde jeg at folk forsøkte å danse til «O helga natt», for i jula skal det danses, uansett innramming.

Tore Johansen er til gjengjeld full av respekt for de mange hardtarbeidende trubadurene og spellemennene som er på farten året rundt.

- Sjangeren i seg selv er jo helt fenomenal, og de er viktige kulturbærere på sitt felt.

Usynlig og god

Ragnar Eide dytter inn de to forsterkerne i bakrommet på bilen.

- To ganger 600 watt. Det bør holde, ikke sant?

Nissemannens jul: Spellemannen Ragnar Eide havner i bakgrunnen når julenissen skal dele ut gaver på Klæbu Industriers julebord.

Da The Beatles dro på sin første USA-turné tidlig på 1960-tallet, for å spille på enorme baseballstadioner, hadde de med 100-watts-høyttalere. Ragnar Eides arena i kveld er baren ved siden av resepsjonen på Panoroma-hotellet på Tiller, men det fins alltid noen danseglade med litt redusert hørsel i våre dager, så hver watt teller, så å si.

- Det er ikke jeg som er hovedpersonen, sier Ragnar Eide når han parkerer på kortenden av hotellet og begynner å bære inn utstyret.

- Jeg kan godt misunne de som har kjeftamentet i orden og som strør en vits eller to innimellom sangene de synger. Men samtidig får jeg ofte ros fordi jeg ikke «tar» scenen, men skrur opp stemningen og overlater resten til festdeltakerne.

Trygg grunn: Når Ragnar spiller for gamle kolleger i Klæbu Industrier risikerer han verken at folk klager på låtvalget eller kliper ham i rumpa.

Det fins dem som mener at den perfekte spellemannen er lik den aller beste fotballdommeren, som blåser av kampen uten at noen kan huske å ha sett ham i aksjon i det hele tatt.

I kveld føler han seg på trygg grunn. Han skal spille for gamle kolleger i Klæbu Industrier, slik han har gjort på julebordene deres de siste årene. Her risikerer han verken at folk klager på låtvalget eller kliper ham i rumpa, slik han opplevde at bruden gjorde da han spilte på en bryllupsfest for flere år siden.

- Dette blir rene sjarmøretappen, sier Ragnar Eide.

Og neste dag skal han gjøre ferdig kjøkkenet i Eggkleiva.