Han svinger alterboka nesten opp til nesetippen. Leser med innlevelse og patos. Gestikulerer. Tar en kjapp runde ned på kirkegulvet før han spretter tilbake på podiet foran alteret, forbausende lett på foten. Skal man være ærlig, og det skal man jo ifølge det åttende bud, så må man slå fast at Sagen ikke er noe treningsprodukt. Tauet rundt prestekjolen må nok strammes et par tommer før fastlegen nikker anerkjennende.
Stemmen er god og sterk og leder flokken på benkeradene stødig gjennom salmesang og liturgi. I prekenen bruker han alt som finnes i verktøykista for å illustrere hva han snakker om. En gang kom han syklende opp midtgangen på en sliten racer. Ikke spesielt opprørsk, men oppsiktsvekkende nok til at konfirmantene satt spent og ventet på hvordan presten skulle vri noe fornuftig ut av stuntet. Sagen fulgte opp med å fortelle om å holde balansen, ha riktig retning og styring i livet. Gjerne med en god åndelig oppakning på bagasjebrettet. Han nevnte ingenting om at han tidligere den våren hadde kjørt så ukristelig fort for å rekke et menighetsrådsmøte at politiet nådeløst hadde overført ham til syklistenes rekker.
Ukeadressa møter ham på prestekontoret i Kirkelig aktivitetssenter, like ved Coop Lade. Kontoret kan ta nattesøvnen fra enhver interiørarkitekt. Bilder, tegninger og utallige hilsener på veggene, og et salig rot av bøker og hefter på skrivebordet og i hyllene. Men ikke la deg lure, beboeren kjenner kontoret like godt som sin egen menighet.
Folk på Lade elsker presten sin, ikke minst de unge. I morgen deler de ham med hele Norge. Trofast har Sagen holdt seg til samme menighet i 27 år. Konfirmantene har en særlig plass i hans hjerte, og han i deres. Like sikkert som amen i kirka, kommer konfirmantene tilbake når de skal gifte seg og døpe sine barn. Sagen er der ved de store begivenheter, og ikke minst, når tilværelsen går i svart. Han er en etterspurt mann på livets sisteetappe. Til sommeren skal han førtidspensjonere seg. Menigheten gleder seg ikke.
En boklig gutt
Sagen på Singsås var ingen storgård. Traktor fantes ikke, mor Sigrun melket kyrne for hånd og far Anders gjorde arbeidet ute på jorda med hesten «Bjørka». Faren var kirketjener i Singsås kirke, en drøy halvkilometer hjemmefra. Det var ikke noe markant skille mellom de religiøse og de andre i bygda. Flertallet regnet seg som kristne og var kirkefolk. Jan Asbjørn hadde et nært forhold til kirka. Om vinteren bar guttungen favneved og fyrte i den digre ovnen. Han la merke til at faren alltid tok av seg lua når han gikk inn. Jan Asbjørn lærte at kirka både var en arbeidsplass og et hellig sted. Julekaffen, med pynta tre, organisten som satt og øvde og lukta av jul i kirkerommet er et godt minne som sitter igjen.
Han vokste opp og delte rom med lillebroren Egil. Jan Asbjørn var ikke fysisk sterk og likte seg best på småbruket. Det var ikke så lett for ham å få venner. Men da skolen begynte, fikk gutten en ny arena der han følte seg hjemme.
- Jeg likte timene best, sier Sagen.
Friminuttene var nok ikke alltid like artige. Han vil ikke klage, men forteller én episode.
Jan Asbjørn var kraftig nærsynt og fikk briller da han begynte i andre klasse. Under en heftig snøballkrig fikk han en snøball midt i ansiktet. Det var vondt, øynene vassfløy, men ropet fra en gutt svei mer: Brillejesus!
På ungdomsskolen på Støren traff han folk med samme interesser som han selv. Matematikk og historie var favoritter. Gym et mareritt. Jan Asbjørn ble konfirmert i «kirka si». På bygda var konfirmasjonen også inngangsbilletten til voksenlivet og festlokalet. Men unge Sagen hadde ikke hjemmebrent på innerlomma og han klina ikke med jentene rundt hjørnet på Våttåsheim.
- Jeg klarte ikke å koble meg til festingen. Ikke fordi jeg ikke ville, eller fordi jeg var religiøs.
Sagen lar det henge i lufta. Han klandrer ingen. Hjemme var det trygt og godt. Mor omsorgsfull, sosial og aktiv. Far stille, hardtarbeidende og nøysom.
- Jeg hadde en trygg og grei barndom, konkluderer Sagen. Grei, altså.
Tok valget som 17
Samtidig som Jan Asbjørn begynte på Gauldal gymnas, skyllet Ten Sing-bølgen over landet. En kveld i uka kom en bergenser med tykke briller kjørende fra Trondheim for å dirigere gospelkoret Shalom på Støren. Rune Larsen var ungdomssekretær i KFUM. Sagens gode stemme var velkommen og han fikk også mer dreis på det sosiale livet. Han satte stor pris på Støren-presten Ole Steinkopf. Presten så ungdommen, syntes Sagen. Ekstrajobben på Bjørgen Samvirkelag ga også den unge mannen selvtillit og god trening i å omgås folk og yte service.
17 år gammel ble han omvendt, som det heter. Han hadde kommet i kontakt med Ungdom i Oppdrag, en amerikansk bevegelse med sterke karismatiske trekk fra pinsebevegelsen. Jan Asbjørn ble revet med, men fant fort ut at Ten Sing og ungdomslaget var hans miljø. Han ville ha beina på jorda, også i åndelige saker. Planen etter gymnaset var NTH. Først måtte han bare finne ut litt mer om dette med religion. Han dro til Oslo for å bruke ett år på kristendom grunnfag ved Menighetsfakultetet (MF). Faget var så interessant og miljøet intellektuelt stimulerende at NTH-planene ble begravet.
- Jeg blomstret sosialt. Trengte ikke passe meg lenger. Det var trygt - og utfordrende.
Da året var omme, gikk han over til teologistudiet.
- DU SKAL BLI PREST JAN ASBJØRN, deklamerer han med tordenrøst for å illudere Vårherre.
- Nei. Det var ikke sånn det skjedde. Men jeg forsto at teologi var noe for meg. Og fra dag én var jeg trygg på at jeg var på rett kurs. Jeg
oppdaget at jeg hadde lederegenskaper. Følte meg trygg og verdsatt for den jeg var.
Dette skjedde i de dager da Bjørn Eidsvåg gikk på MF og begynte å gi ut kristenrockplater. Slik svarer Sagen snedig på spørsmålet om han tilhørte Eidsvågs krets:
- Jeg spilte litt sjakk med han. Men jeg var flittig og jobbet hardt med studiene.
Medmenneske
En periode bodde Sagen på Oslo Indremisjons rehabiliteringssenter for alkoholikere. Ikke fordi han hadde drikkeproblemer, men de ville gjerne ha noen «vanlige» beboere der, og leien var lav.
- Jeg lærte å spille bridge og at man ikke skal skue hunden på hårene. Hjemmefra hadde jeg med meg at alle er verdt å snakke med. Under fasaden er det alltid et verdifullt menneske. Medmenneske er den fineste tittelen jeg vet om. Det finnes ikke noe større enn å bry seg om andre.
Respekt gjelder ikke bare folk som er i live. Som guttunge hjalp han faren på kirkegården. En gang de holdt på å gjøre klar en grav, lå det igjen noen gamle benrester i bunnen. Gutten trodde det var greit å kyle dem i søpla.
- Dette har vært et levende menneske. Da skal vi behandle det som det, sa far, og samlet sammen beina, med hånd, og la dem ned igjen slik at de ble begravd sammen med den nye kista.
Sagens første jobb etter studiene var som feltprest i ett år på Terningmoen.
- Jeg liker å være i Forsvaret. Det handler om å forsvare fedrelandet, og så liker jeg fellesskapet. I Forsvaret så jeg at jeg kunne bruke mine evner til å bli kjent med folk. Jeg ble møtt med respekt og ble lyttet til. Det operative, det å få ting til å skje, fascinerte meg. Lite rapportskriving, sier Sagen med et skjevt smil.
På slutten av studietiden hadde han giftet seg og paret fikk en sønn og en datter. I 1997 ble de skilt. Da hadde familien kommet til
Trondheim der Sagen jobbet som kapellan på Charlottenlund. Han er forsiktig når han snakker om skilsmissen.
- Det var en turbulent og vanskelig tid hjemme. Jobben var det som var normalt.
Naturligvis var det et nederlag å skilles, men jeg opplevde at menigheten var støttende, og at jeg fortsatt hadde folks tillit og respekt.
Samlivsbruddet endte med at sønnen vokste opp hos ham, og datteren med mor.
- Du går 100 prosent inn i jobben. Har du brukt nok tid på familien?
- Jeg har prøvd så godt jeg kan å være pappa for mine barn. Men jeg kunne nok jobbet litt mindre enn jeg gjorde i perioder.
Landet på Lade
Etter tiden på Charlottenlund ble han prest i nabosognet Lade.
Sagens dialekt er en senskade fra studietiden. Presten pendler mellom bokmål og en svært normalisert trønderdialekt, og krydrer med brede trønderske uttrykk når noe skal poengteres.
- Jeg oppdaget fort at singsåsbygg ikke var egnet som prekenspråk. Je, jeg eller æ? Jeg har et avslappet forhold til språk. «Det får kåm som det kjæm».
Den norske presteforening er neppe noe kraftsenter for rapmusikk, men Sagen er et unntak. Om det er konfirmanter, speidere, avslutning på skolen, i kirken eller blant venner, Jan Asbjørn har ofte en selvlaget rap som han gjerne vil fremføre. Det er ingen grunn til å advare tilhørerne om røff språkbruk, men innlevelsen kan være utagerende. En gang han sto på en stol under fremførelsen, endte det med knall og fall og et kraftig overtråkk.
Sagen er kjent som en kunnskapsrik prest. Teologisk litt på venstresida, i tråd med trøndersk bygdekristendom, sier de som forstår seg på det. Han er ingen liberal teolog i betydningen en som ser Jesus mer som et forbilde enn som Gud som kommer til menneskene. Men han er liberal i betydningen åpen. Han var fra starten positiv til kvinnelige prester og var tidlig ute med å synes det er ok at homofile bærer prestekjolen. Politisk befinner han seg i sentrum.
- Hvis det fortsatt finnes, hehe.
Sagen har involvert seg i lokalsamfunnet på mange fronter, også for å redde arbeidsplasser. Han har engasjert seg for flyktninger og asylsøkere og folk med en annen tro.
- Jesus var en flyktning. En flyktning er også din neste. Den dagen vi nedgraderer andres verdi, nedgraderer vi vår egen. Jeg synes det er fryktelig vondt med oktoberbarna. Jeg vet litt om ungdom. Hvor nødvendig det er med en trygg forankring og en forutsigbar fremtid.
Sagen kaller konfirmantene jordinga si.
- Og barnehagebarna, utbryter han begeistret, hopper opp fra stolen og demonstrerer.
- Den gangen de sto i ring rundt Lade kirke og sang «Hurra for deg» på kirkas fødselsdag. I pinsa, vet du!
Han blir tykk i stemmen bare han nevner barnehagebarna. Kanskje har følelsene tårnet seg opp like før tv-gudstjenesten, og den siste jula som prest på Lade.
Sagen med sagen
Når han skal koble av fra prestejobben, tar han frem motorsaga. Det har avstedkommet en god del prestehumor naturligvis; kapp Sagen,
residerende kappegran Sagen osv.
- Vedarbeid er fryktelig gøy. Det blir alltid resultater.
Venner, familie og kanskje til og med en biskop kan skjenke Jan Asbjørn en varm tanke når de tøffeste kuldegradene biter seg fast. Sikkerhetskurset tok han hjemme hos faren, som døde i 2012.
- Motorsaga ser ikke forskjell på en bjørklegg og leggen din, Jan Asbjørn, sa far. Et forbilledlig kort og effektivt kurs. Skogsarbeidet er knyttet til opphold på setra Tangvollen i Storbudalen, der han og kona Sylvia drar for å lade batteriene.
Presten er ikke fortapt på kjøkkenet heller.
- Etter slaktinga var jeg med mor og laget mat. Hun lærte meg matlaging. I dag storkoser jeg meg med kokkelering. Mor lærte meg å danse også, og hørte meg i tyske gloser. Etter det ble det bare «mutter». Når hun i dag ringer fra sykehjemmet i Singsås, starter han alltid med «hei mutter».
Historie og militærhistorie er hans boklige hobbyer.
Alene i kirka
Som menighetsprest har han mye erfaring med å støtte mennesker i sorg og krise. Han er ikke redd for å gå inn i smerten.
- Målet er å være et medmenneske. Jeg har kompetanse og erfaring fra å møte folk i fortvilelse og sorg. Jeg ser inn i fortvilelsen
sammen med dem. I sånne sammenhenger fungerer jeg bra. Det verste er når foreldre mister barn - egentlig uansett alder. Det er så unaturlig. Mange ganger får jeg høre foreldre si at de ønsket at de kunne bytte plass.
Sagen nøler ikke med å kalle Lade kirke sitt andre hjem. Når livet har vært for vanskelig for ham selv, har presten gått til middelalderkirka, låst seg inn, satt seg i prekestolen, sørget, grått og bedt til Gud.
- Jeg føler at jeg er blitt styrket og tatt vare på, sier han stille.
Vanskelig avskjed
Neste år blir han 62 år og har selv bestemt seg for å gå av med tidligpensjon. Han har ikke lagt skjul på at han liker utviklingen i kirka dårlig.
- Hvorfor går du av?
Sagen ser ned i gulvet, velger ordene nøye. Han nekter for at han er bitter, at han slenger igjen døra med et «nå kan dere ha det så godt».
- En menighet kan ikke fjernstyres. Et prestekontor er ikke et postkontor som kan slås sammen med andre. Jeg har sett at kirka ikke lenger klarer å prioritere lokalsamfunnet med personell og ressurser. Prestekontoret er ei varmestue i bydelen. Nå har jeg mistet så mye ressurser at jeg ikke klarer å være den folkepresten jeg ønsker å være. Og jeg klarer ikke å gire om.
- Jeg har hatt 27 flotte år som prest på Lade. Mye strev og slit, men du verden så mange gleder.
Jan Asbjørn Sagen er ikke mannen som setter sitt lys under en bøtte, som det heter i Bibelen. Han brenner det i begge ender.
- Jeg har vel gjort det. Men tilbakemeldingene og takknemligheten gir energi. Det er slik jeg vil være Lade-prest. Så lenge jeg er prest her er stillingen definert sånn. Og selv om jeg pensjonerer meg, vil jeg fortsette å være en venn, en kirkegjenger og vi skal fortsatt bo på Lade.
- Hvor mye er Jan Asbjørn, og hvor mye er rollen som prest?
- Mindre og mindre rolle, og mer og mer
meg selv. Jeg har kjent på meningen i å være menighetsprest, folkekirkeprest. Jeg er en del av lokalmiljøet, sier han stolt.
- Hvis du fikk leve livet om igjen?
- Da ville jeg prøvd å være en bedre utgave av meg selv - og vært mer til stede for barn og venner. Er man prest så er en ting helt sikkert - du rekker ikke alt.
- Hva tenker du om å få holde julaftens gudstjeneste for hele landet i din siste sesong som prest?
- Med skrekkblandet fryd, men det er fint å kunne invitere hele Norge inn. Et privilegium.
Sykling i kirka blir det neppe i morgen, men han røper at det vil dukke opp en kakeboks.
- Hva er poenget med jula?
- At Gud kom til oss som et barn. Til alle. Sårbar, avhengig av omsorg. Han kom for å vise at han er glad i alle. Om du er mor, far, bestemor, bestefar, tante eller noe annet, og holder et barn på armen, så vet du at du holder selve livet og fremtiden. Legg merke til at historien fra Betlehem ikke slutter med englesangen. Gjeterne gikk tilbake til sitt arbeid, står det. Tilbake til hverdagen. Gud er kommet for å være en del av hverdagen for alle som vil.
Fikk du med deg Ukeadressas portrett av biskop Herborg Finnset?