- Kjæresten flytta nylig ut og da blir du jo litt ekstra sosial.
Øystein Aarlott Digre setter kasserollen på bordet og sier kjøttsuppe er fint når han skal lokke folk hjem hos seg. Det er ti år siden han kjøpte huset i Skolegata for å nærme seg en kvinne han var forelsket i, og siden har han hatt en hånd på mye av det som har skjedd i bydelen.
- Jeg er vel kanskje litt i overkant glad i folk da, sier han, og husker en deprimert psykolog som han innlosjerte noen måneder, og som kvitterte med å diagnostisere Øystein Aarlott Digre som en mennesketype som synes privatliv ikke er en menneskerett.
Her om dagen telte en nabo åttito mennesker på vei inn døra hans. Nå sitter Ragnhild Alma Vinkenes og AndersAnja Hafsmo i lyset fra vedovnen.
- To fantastiske mennesker som kunne fortjent tittelen årets trønder, synes Øystein.
- Det krever sin kvinne å leve som en kvinne etter å ha levd som en mann i førti år, smiler Ragnhild.
Hun har rødbrune rufsete krøller, grønn øyensminke for å fremheve sine blå øyne, diskret leppestift og en drakt som var vanlig på begynnelsen av 1900-tallet. Søljen er et arvestykke fra hennes mor.
- Vakkert, Ragnhild! Du skal ha glasset høyt hevet, sier AndersAnja som for ti år siden var en mer umåteholden transe i klesveien, ifølge seg selv. På den tiden hadde hen e-postadressen andersanja.very.hot@hotmail.com, men nå er hen blitt litt mer gammelmodig i klesveien, i følge seg selv.
- Det er jo ikke alltid like lett i butikkene heller, der sier jo alle i beste mening at «det er midt i blinken», selv om det noen ganger kan være ganske håpløst, ler AndersAnja.
- Jeg synes dere er aldeles fantastiske! Denne annerledesheten er bra for ungene, bra for nabolaget og bra for hele Ila, den gjør oss alle til mer tolerante mennesker, sier Øystein. Så sier AndersAnja det er fint at hen, bare ved å være seg selv, kan bidra til at andre blir mer tolerante:
- Selv er jeg stappfull av fordommer, haha, men de verste fordommene sitter jo i mitt eget hode. Jeg tror jo fortsatt at noen naboer disser meg, selv de er helt fantastiske.
- Fortell hva en av ungene ropte etter deg på gata, sier Øystein.
- Jeg la ut ei melding på Facebook som det antagelig ble litt snakk om, for på veien hjem kom en guttunge løpende mot meg og ropte, «AndersAnja, AndersAnja! Æ høre du har kjøpt dæ ny kjole!»
- For et herlig nabolag, ler Øystein, når en sjuåring lar seg rive med av en manns kjolekjøp.
Fritt kjøleskap og mer til
Eksemplets makt har mer slagkraft enn paroler, og det går an for en bydel å hegne om denne annerledesheten, mener Øystein.
Utenfor står et kjøleskap hvor naboer og andre kan legge overskuddsmat som kan hentes av andre, framfor å kastes, og han har fylt portrommet med ski, skøyter, turutstyr, og et arsenal av verktøy, som naboene kan låne gratis. I Øysteins nærverksted kan du prøve deg på egen hånd, og sammen med naboungene har han snekret så mange fuglekasser at de er gått tom for trær å henge dem opp i, og derfor har gått over til lyktestolper og trafikkskilt.
Han sier prosjektet hans handler om «fellesskap under bygging».
- I tre-fire år gikk jeg forbi samme mann på vei til jobben, og etter hvert begynte vi å nikke forsiktig til hverandre. Så en dag møtte jeg ham tilfeldig på Lian, hvor vi så på den samme hytta, og det endte med at vi kjøpte den sammen.
- Moralen?
- Slutt å gå forbi hverandre, smiler Ragnhild.
- Nå peker alle piler oppover! Skriv at vi er den nye vinen i Ila, ler AndersAnja Og snart skal Øystein forberede ukas høydepunkt som er julebordet til en av hans mange ideer:
Ila Blandamannskor.
Merk deg navnet!
Historiske grunner
Ila ble bebygd i første halvdel av 1700-tallet, og fortettet med bygårder og småhus for industriarbeidere mot slutten av 1800-tallet. I dag bor litt over 5000 personer i bydelen, og det er historiske grunner til at mange av dem føler et sterkt samhold, sier historiker og pensjonert lektor, Tor Eggen.
- I et område hvor mange flytter inn samtidig, vil det utvikles et samhold som kan virke i flere generasjoner, sier Eggen som tar interesserte med på Ila-vandring. Selv vokste han opp i ett av de 28 småhusene i Ilsvikøra som folk fra distriktet tok med seg på flåter inn til byen i 1861-62.
Da Eggen vokste opp etter krigen, var det i et miljø preget av at naboene beskyttet hverandre, sier han. Kanskje er det dette samholdet som lever videre på Ila skole, som i fjor fikk «Skoleprisen» av dronning Sonja for sitt arbeid med mangfold og inkludering.
Og like ved skolen ligger Ila Brainnstasjon.
Kafeen, puben og kulturhuset som Øystein og sju kompiser startet sommeren 2011, og som de tre første årene ble drevet på dugnad med til sammen 1450 arrangement, i gjennomsnitt halvannet arrangement hver dag!
- Det var konserter, seminarer og boklanseringer, og sønnen min skar hodene av kosedyrene sine for å legge dem inn på «Brainnstasjonens Bamsesykehus». Jeg husker også en kveld hvor gjestene fikk demonstrert akupunktur, i baren vrimlet det av folk med nåler i ansiktet.
Flere ilinger var litt engstelige da tre svensker overtok Ila Brainnstasjon for tre år siden, men stedet har blitt enda bedre, sier Øystein og presenterer en av de nye eierne, Mathias Gimstrand, som varmer ei stor gryte gløgg til «Språkkafeen» som arrangeres annenhver gang på Brainnstasjonen og Menighetshuset i regi av Ila Frivilligsentral. Over tusen fremmedspråklige har vært innom språkkafeen siden starten for fem år siden, og antall frivillige har vært oppe i sytti.
- Jeg tipper dette er noe av det beste integreringssystemet som finnes, sier Øystein og lanserer en av sine ferskeste ideer:
Et «integreringsbyrå».
- Tenk hvis nøkkelpersoner i et nabolag kjøpes fri fra jobben en halv dag i uka for å integrere en familie. Tenk hvor mange mennesker jeg kunne satt disse familiene i kontakt med om jeg hadde brukt en halv dag i uka på dette, hvor mye spennende som kunne oppstått, sier Øystein idet Sava Balic kommer inn med sine trommer.
Det er Sava som arrangerer kveldens jam på Brainnstasjonen.
Et skarpt blikk
Sava var 18 år da han dro fra Beograd til Tromsø for å spille med et band i fire måneder, og siden har han bodd her i landet.
De siste 14 årene i Ila.
- La oss snakke om kjærligheten, smiler Sava.
- Ok.
- I all beskjedenhet må jeg kunne si at jeg etter femti år på scenen har utviklet et skarpt blikk for kvinnen, så skarpt at jeg fra sofaen la merke til at det var en spesiell kvinne som av og til jogget forbi vinduet mitt.
Sava Balic gikk etter hvert ut for å sjekke, og kvinnen takket ikke bare ja til en kopp te, men kunne også fortelle at hun trakterte pianoet. Og etter noen måneders vennskap dristet Sava seg til å si at dersom han skulle gifte seg igjen - han hadde vært gift en gang på syttitallett - måtte det bli med en kvinne som henne.
- Hun sa ja! Altså, det er tjueåtte år mellom oss, og jeg trodde hun tøysa. Hun brukte en hel uke på å overbevise meg om at hun faktisk mente alvor.
Nå er det halvannet år siden Sava og Gunhild Ingeborg Holte Balic giftet seg, og siden har Sava vært den lykkeligste mannen i Ila, sier han.
- Har du hørt, sier Øystein.
- Et hav av mennesker har forsøkt å definere kjærlighet, den enkleste forklaringen for meg er at kjærlighet er å gi uten tanke på å få noe tilbake. Og, så er det en annen ting som er viktig, jeg får henne til å le minst to ganger om dagen. Når du finner en juvel, så passer du jo på den! Ikke sant, Øystein?
- Ja, joda, tja, æ veit no itj, æ.
Det er veldig mye fint i vennskap også, synes Øystein. Ta for eksempel den sommerkvelden Sava møtte rumeneren Elvis Rromano, som bodde hjemme hos Øystein, og Oluf Dimitri Røe som er halvt greker. Den kvelden endte det med en vill sigøynerfest.
- Magisk, og nå skjer det hver eneste sommer, smiler Sava som også har en stor kjærlighet til musikken. Sava gir Øystein æren for mye av det fine som skjer i Ila, og over bordet bestemmer den pensjonerte bilmekanikeren seg for at han vil donere alt mekanikerutstyr til Øysteins nærverksted.
Så gjør Sava seg klar for jam mens Børge Pedersen, en av Ilas store kjendiser, slår ut med armene og sier det er så mye fantastisk som skjer i Ila.
- Fortell?
- Fortæl?
- Ja, hva som er så fantastisk?
Pedersen fyller belgen og peprer Brainnstasjonen med ord som mangfold, dugnad og ta vare på, og «den største frivilligheten i Norge ever!»
- Ska vi få bøgda te å gå, må det bare vær sånn, sier Børge mens et digert kors danser over det rosa skjerfet til Bymisjonen. Børge har tro på det gode i mennesket, det merker du når han klemmer deg, og nå må menighetsrådet jobbe for hele menigheta, synes han.
- Og da mener jeg alle som bor i Ila, ikke bare den lille kretsen av kirkegjengere. Menigheten i Ila er alle som bor her, men sånn har det ikke vært i det siste! Jeg kjenner jeg blir lettere forbainna, sier Børge til Øystein, som på sin side sier han har tenkt å bedrive litt Jesus-virksomhet på nyåret for å få alle gode krefter til å jobbe sammen.
Begge ønsker seg tilbake til den tida da de rocka Ila-prestene trommet sammen til fulle hus i Ilen kirke, og etterpå dro bort til Brainnstasjonen på After-church.
- Her har vi verdens beste konsertlokale i kirka, og det må brukes mer, sier Børge som har fylt Ila kirke til randen flere ganger. Ikke minst sammen med en annen Pedersen. Markus Pedersen. Legene ga Markus et par måneder å leve da han ble født, nå er han tjuetre.
- Det finnes ingen som Markus. Du kan ikke skrive om Ila uten å ha møtt Markus!
Vi gjør en avtale senere i uka.
- Og så må du snakke med Gerd, sier Børge.
- Gerd er med på det meste som skjer i Ila.
Mor Ila
- Kom inn, jeg har funnet to prakteksemplarer av noen damer til dere! Crème de la crème!
Gerd Åberg er fjerde generasjon iling. Hun har bodd hele sitt liv i Ila, bortsett fra et sørgelig avbrekk fra 1961 til 1971, ifølge seg selv, da hun og mannen bodde i Stockholm fordi noen hadde spredd rykter om at svenskene skar gull med tollekniv.
- Hver jul satt jeg på en krakk og sang «hälsa dom där hemma, hälsa far och mor», og etter den tredje ungen satte jeg ned foten og krevde at vi skulle flytte hjem til Ila. Siden har jeg ikke beveget meg forbi Kongens gate 110, pleier jeg å si.
- Hva er det med Ila?
- Alt! Alt! Ikke sant dere?
- Joda, sier Ann-Kristin Åberg og Bente Iversen. - Men du får snakke du, Gerd.
Så snakker Gerd om den fine gjengen som alltid stiller opp når det er jubileum og barnedåp og minnesamvær og konfirmasjon. Om juletrefester og juleverksted. Om Iladagene. Om revyen. Om velforeninga og frivilligsentralen. Om å gå brannvakt i kirka. Om alt.
- Da Iladalen åpnet, smurte vi 3000 kanapeer med alt fra jordbær til russisk kaviar, og da Statens vegvesen spurte hva vi skulle ha for jobben, tok jeg skikkelig i og svarte 32 000 kroner. «Æ ska ittj ødelegg helga for deg,» sa karen fra vegvesenet, «men hadde du bedt oss om hundre tusen, så hadde vi gladelig betalt.» Og etterpå drakk vi fra øverste hylle oppe i menighetshuset, der oppe har vi hatt mange fine kvelder, skal jeg si deg. Ikke sant dere?
- Å ja, men du må fortelle du, Gerd.
- Så har du første mai-frokostene… du må itj snakk! Da sponses vi av Bunnpris og jeg forsyner meg så grovt fra butikkhyllene at de der to skjemmes. Når to-tre hundre mennesker reiser seg og synger Internasjonalen i menighetshuset… ja da, altså, sjå her… hårene reiser seg på armene mine bare jeg tenker på det. Har du opplevd det der, ja, da flytter du til Ila!
Antagelig er det bare i Ila at sosialister, høyrefolk, kremmere og hele menigheta synger Internasjonalen sammen, tror Gerd, som etter noen møter med kommunen fikk ansvar for flaggstanga som kommunen ville fjerne fordi noen klaget på at det ikke ble flagget på
Mette-Marits bursdag.
- Så nå blir det flagging den dagen også?
- Nei. Men vi flagger på alle runddagene til folk som bor her, og på alle konfirmasjonene.
- Du kalles Mor Ila?
- Ja, men det synes jeg ikke noe om for å være helt ærlig! Det er fryktelig viktig at du skriver at dette ikke er en enmannsjobb! Vi trives sammen, og får til ting sammen. Det fine er at det er så mange kreative folk som flytter til Ila. Ta Øystein, der er det jo åpent hus, det skal Vårherre vite. Og ta Børge og Donald og Lillebjørn, ahh, det er aldri nei i deres munn. De nye folka har tatt skikken! E ittj dokker enig?
- Gerd, nå høres det ut som vi har egne, strenge regler i Ila!
- Den regelen er enkel! Du skal oppføre deg som folk og være snill mot andre!
Lillebjørn Jesus
Han heter opprinnelig Bjørn Arne Bøkseth, men i Ila kalles han bare Lillebjørn. Og Jesus.
- Lillebjørn Jesus er nemlig en fyr som hjelper alle. Skal du flytte på ei vaskemaskin, male et tak, legge nytt gulv eller bygge på hytta, ringer du Lillebjørn. Han er en hel frivilligsentral alene, det er aldri nei i hans munn!
Sier Donald.
Donald het opprinnelig Odd, men da E.C. Dahls på sekstitallet lanserte Donald-brus, mente kompisene det var naturlig at Odd ble hetende Donald fordi han heter Bruset til etternavn.
- Nå er det bare mamma som kaller meg Odd. I tillegg til eksen, da, når hun blir sint: «Odd!!!». Hvis andre sier Odd til meg, blir jeg litt engstelig.
Donald var i sin tid et stort skitalent fra Oppdal, men da han som sekstenåring hørte Stones-låta «Little Red Rooster» på Radio Caroline, byttet han skiene med gitar og dro inn til byen hvor han fikk tilbud om å spille i et tributeband fordi han lignet på alle medlemmene i Rolling Stones.
Nå forsøker Donald, som er selvskreven andrebass i Ila Blandamannskor, å overtale Lillebjørn til å bli med i koret, ingen kan frambringe en så dyp røst som Lillebjørn er i stand til klokka fem på morran.
- Kroppen hans er som ei skinnlerv, akkurat som kroppene til Mick Jagger og Keith Richards, men det er utrolig hvor mye energi det kan bo i ei skinnlerv, sier Donald idet en pickup ruller inn i det dunkle lyset utenfor Brainnstasjonen. Det er AndersAnja som har hentet et lass juletrær på familiegården i Snillfjord.
- Vi stiller jo opp for hverandre, smiler Lillebjørn:
- Det finnes ikke et mer inkluderende miljø, alle vil hverandre godt. Politisk ligger folk fra ytterste venstre til ytterste høyre, du har folk der oppe og folk der nede, men her på Brainnstasjonen er alle like gode.
Slaget om Skuffkaka
Øystein husker den helga det skulle arrangeres nazidemonstrasjon i parken, og det var ventet stort oppstyr med antirasister og greier. Noe måtte gjøres, tenkte han, og brukte natta før til å bake skuff etter skuff med skuffkake. Så inviterte han Livsglede for eldre, og et skotsk sekkepipeorkester som bodde hjemme hos ham, til fest på Brainnstasjonen.
- Det ble et skikkelig læven, husker Øystein.
I solsteiken utenfor Brainnstasjonen satt folk i alle aldre, og de drakk kaffe og røyka og spiste skuffkake mens rasister og antirasister sloss mot hverandre på ander siden av gata, hvorpå en av gjestene reiste seg og ropte, «koffer slåss dokker, det e nok skuffkak te aill sammen!»
En kvinne ved siden av Lillebjørn kaller seg Berit, bare Berit. Hun husker hvordan det var på 70-tallet:
- Da demonstrerte Kvinnefronten mot motorsykkelklubben Bronx fordi dem sykla så fort.
- Du sykler ikke en motorsykkel! Du kjører! sier Lillebjørn.
- Ok da, men poenget mitt er at vi demonstrerte mot den motorsykkelgjengen på dagtid, og så festa vi med dem nede ved Ilabekken på kveldstid. Jeg tror knapt det finnes et sted med så mye toleranse som Ila. Ja, egentlig ligger vel alt til rette for at Ila bør bli et eget rike, ler Berit.
- Ja, dere har jo allerede en Jarl, sier Harald Rokkones som har bodd her hele sitt liv.
- I mange år leste jeg side opp og side ned om den der Ladejarlen, men ikke en skit om Ilajarlen. Derfor tok jeg tittelen Ilajarlen, sier Harald.
Han er glad for å ha sånne som Øystein i sin hær, Øystein er jo et oppkomme av ideer, sier Ilajarlen. Øystein selv tror alle disse ideene skyldes et familiesyndrom, onkelen hans har så mange ideer at han under Steinkjermartnan selger lykkeposer med ideer som han selv ikke har tid til å realisere.
- Men poenget mitt er at Øystein får ideene sine gjennomført, sier Ilajarlen.
- Det er der du kommer inn, sier Øystein.
Russisk bydelsbadstue
Øystein vil bygge en russisk banja, en bydelsbadstue hvor folk kan skrubbe hverandre på ryggen for å bli enda bedre naboer. Ideen fikk han under et besøkte i den russiske byen Teriberka, kjent fra filmen Leviathan, som er en by lagt i ruiner på grunn av feilslått fiskeripolitikk. Etter filmen besøker tusenvis av turister Teriberka, og sammen med kunstneren Pøbel hjalp Øystein til med å bygge et bibliotek. I tillegg til en banja.
Og nå vil han bygge en bydelsbadstu i garasjen til Harald, jarlen, som på sin side venter på en byggetillatelse fra sin kone. Øystein tror det skal gå greit med den byggetillatelsen, bare han får snudd de over hundre fuglekassene i Ila mot Mekka.
- Altså, hvordan skal jeg få sagt dette. Altså, jeg kjenner en sterk dragning mot raringer, ja, jeg samler på raringer, sånne som meg sjøl, og synes det er interessant å få raringene inn i et miljø.
Da Øystein stod i baren på Brainnstasjonen, hadde han det med å koble folk. «Du må snakke med hun der borte», sa Øystein. Han laget relasjoner. Det er jo ingen økonomisk gevinst i dette, sier han, det handler ikke om sånne resultater.
- Men ut av disse relasjonene vi fikk til i baren, er det kommet minst tre babyer, flere har fridd til hverandre og det er blitt et hav av vennskap.
Du skal kjenne dine naboer, sier Øystein, målet er at turen til Bunnpris lørdag, hundre meter borti gata, blir til minst en halvtimes seanse hvor han prater med mennesker som han bryr seg om.
Eller på veien til Ilsvikøra, området som skulle rives på sekstitallet for å bli parkeringsplass for havna. Riv skiten, var mentaliteten, men i dag er det lille boligområdet et av byens mest pittoreske, med egen strand, som har sand som sies å stamme fra nederlandske skip som brukte sanden til ballast.
Og i ett av disse husene bor Markus Isdahl Pedersen, som opptrer sammen med Børge Pedersen. Du kan ikke skrive om Ila uten å skrive om Markus, hadde Børge sagt.
Store lille Markus
- Hei, kordan har du det i dag, sier Markus.
- Jo takk bare bra. Men hva sier du hvis jeg sier jeg ikke har det så bra?
- Da gir jeg deg en klem.
Det er sju år siden Markus oppsøkte Børge for å få sangtimer, og da Børge sa han het Pedersen, det samme som Markus, sa Markus at de kunne kalle hverandre for «brorsan».
Det har de gjort siden.
Markus går ut på gulvet, sier han vil lese et dikt av Inger Hagerup. Det er det diktet som starter med at «Vi har en liten søster, vi har en liten bror», og når Markus leser det diktet i Ila-kirka, er det som om himmelen daler ned over forsamlingen, sier Børge.
- Da jeg ble født, sa de at jeg skulle leve i bare to måneder. Nå er jeg tjuetre, sier Markus.
Spesialisten på sykehuset insisterte på at Markus hadde et syndrom som kalles «Trisomy 18», og faren Torkil måtte hente spesialister fra utlandet for å bevise at Markus bare er noe helt for seg sjøl. Men det har vært noen omfattende operasjoner, og etter en av dem, da Markus fikk strammet opp noen metallstenger festet til ryggmargen, våknet han av at doktoren sa han måtte si fra hvis det gjorde vondt.
«Du Rosvoll,» ropte Markus da legen var i ferd med å gå ut døra: «Du Rosvoll, kan vi ha det myttji likar enn vi har det no!?»
Før jul opptrer Markus på Torget sammen med Børge. Han gleder seg. Det er mange i Ila som elsker å høre Markus på scenen, sier Børge. Da Markus feiret tjueårsdagen sin på Brainnstasjonen, var det fullt hus med artister som Børge, Dr. Bekken og Donald med sitt Stonesband.
- Husker du hva du sa da, Markus?
- Æ sa at dæm kunn drekk så mye øl dæm bare villa. Og at Torkil betaler!
Sier Markus.
Bare minutter før Ila Blandamannskor ramler inn hos Øystein.
Koret. Det store julebordet
Ila Blandamannskor.
I dag teller koret femten personer, men på nyåret har fjorten nye meldt sin ankomst. Navnevalget åpner for at menn med alle kjønn skal kunne delta.
Det starter med at Øystein deler ut notene til «Hurra for deg», selv om det bare er dirigenten som kan noter. Planen er at koret skal lære seg bursdagssangen så godt at det kan delta på alle bursdagene i Ila, sier Øystein.
- Herrejemeni, vi kan da ikke ta ansvar for at du skal ordne deg ny dame, roper Trond Henriksen som har bodd fjorten år i Skottland, Sverige og USA, og som ved en tilfeldighet flyttet til Ila for noen måneder siden.
- Jeg ante ikke at det fantes et sånt sted i Trondheim. Alle de jeg har møtt er så gjestfrie, vennlige, åpne, kanskje ikke så ærlige, men så fantastisk herlige, ler Henriksen. Ila Brainnstasjon sammenligner han med baren «The three Judges» i Glasgow, et sted hvor gammel og ung synger og danser, og hvor det tar helt av.
Øystein har også en annen plan med koret, sier han. Han vil gjenoppta tradisjonen fra før krigen da bydelskorene hadde noe de kalte for «parksang». Da strømmet det folk til parkene for å synge, og korene fungerte som forsangere for folket. Så blandes tsunamien av lyd med lukta av pinnekjøtt hjemme hos Øystein, og alle korguttene ser ut som gutta på bakerste benk i et klasserom.
Så klirrer Øystein i glasset.
- På radioen hørte jeg en forsker som hadde tatt doktorgraden på sang, og som påsto at vi utskiller de samme hormonene når vi synger, som når vi er forelsket. Altså. Æ elske dokker aill!
- Si det en gang te?
- Æ elske dokker!
- En gang te!
Litt senere på kvelden drar koret til Brainnstasjonen hvor den amerikanske artisten Ledfoot, som har spilt med karer som Bruce Springsteen og Sivert Høyem, sitter alene på scenen med sin tolvstrenger. Og med sin sinnssyke stemme, synger Ledfoot:
Well, I bought a plastic Jesus
And I put him on my dash
And I told that plastic Jesus
You`re here to save my ass
Come’on Jesus!
- Dæven, det er forskjell på skitt og kanel, sier Lillebjørn Jesus fra sitt hjørne i baren, mens Øystein himler med øynene og mener den magiske stemninga kan måle seg med det beste i Nord-Norge.
Som da en entusiastisk tysker parkerte sykkelen sin i veikanten og fortalte om sine magiske opplevelser med de vennligsinnede innbyggerne i «Chickenass». Kanskje er det dette prosjektet hans handler om, sier Øystein: Å bygge et Little Chickenass i Trondheim.
Så forteller Øystein om den kvelden han ble sittende og synge sammen med en same. Utpå natta var de blitt så gode busser at samen insisterte på at Øystein måtte bli med ham hjem for å synge til faren hans som lå for døden. Øystein ble med, det er aldri nei i hans munn, og Øystein sang salmen «O, Jesus du som fyller alt i alle» før den døende samen vinket ham bort til seg, og sa:
«Du må komme dæ på tv!»
age.winge@adresseavisen.no