En flate i bruntoner, ispedd rødt og gult avsatt somhurtige streker. I midten og mot øverste del av bildet trer et lysere felt seg frem mot betrakteren. Eller er det vi som beveger oss gjennom det mørkere holtet som danner en krans langs de nedre bildekantene? For på den ene siden kan det ligne en scene betraktet fra randen av en krattskog. Sett på skrått, fra siden, har det likheter med et detaljert naturfotografi. På den andre siden fortoner det seg uomtvistelig som et maleri preget av penslenes hurtige bevegelser på det flate lerretet - over hele bildet ser vi tydelige penselspor og malingslag i forskjellige tykkelser.
Det er altså både figurativt på en abstrahert måte, hvor lyset som bryter seg fram, blir det bærende, og nonfigurativt, hvor utpenslingen av det som omslutter det lyse midtpartiet, blir motsetningen til elementet lys. I et kunsthistorisk perspektiv gjenfinnes trekk av den engelske maleren J.M.W. Turner (1775 - 1851) i dette bildet.
Dette er ikke et lett og ledig maleri i duse farger, men kanskje heller et kraftfullt motiv. Noe ulmer der inne, et skinn som trenger seg frem, gjennom mørket, det siver forbi krattets spisse greiner. Og bildet heter «Veien til Emmaus IV», altså fjerde bilde i serien med samme navn. Fjerde forsøk på å male dette motivet. Emmaus betyr ifølge etymologien «varm kilde», og Emmaus er navnet på stedet der Jesus først viste seg for to av disiplene etter oppstandelsen. Stedet blir et kraftfelt, og bildets tittel peker på veien mot dette kraftfeltet - vist som et mykt lys.
I og med at man ikke helt bestemt vet hvor Emmaus er, men bare at det skal ligge nordvest for Jerusalem, vil stedet alltid ha noe mytisk og mystisk over seg. Et slikt motiv vil kanskje derfor fremkalle en diffus framstilling? Som stedet i skriften befinner seg mellom virkelige steder og de evangeliske beretningene, befinner dette bildet seg et sted mellom det figurative og det nonfigurative. Det nærmeste vi kommer, før alt blir uklart.
Her finner du flere av Gustav Borgersens tanker om kunst.
