Det fantes en tid hvor Adresseavisen knapt lot seg merke av at det var jul i Trondheim. Lenge før annonsebilagene om tilbud på juleribbe gjorde avisen fet, var Adresseavisen en sylslank 4-siders trykksak, og på lille julaften 1767 hadde redaktør Nissen kun følgende å meddele om høytiden som nærmet seg:

“Første Jule-Dag prædiker formodentlig:

Høymesse. Aftensang.

Dom-K:: Hr. Jac.Thode. Msr. Lind

Frue-K: Hr. Mrs. Slippenbach”

Annonseringen av prekener i byens to viktigste kirker, “Domkirken” og “Fruekirken”, var en fast spalte i Adresseavisen på 1700-tallet. I de fleste utgavene er det preken på søndagene “etter Trinitatis” som bekjentgjøres, men i desember får folk informasjon om hvem som skal preke på “Første søndag i advent” osv. Og på lille juleaften kommer altså påminnelsen om at man nå har tre høytidsdager som følger etter hverandre, og at folk skal møte i kirken på første, andre og tredje juledag.

Hva så med julaften, den dagen vi i dag særlig trekkes mot kirken?

Gamle og nye juletradisjoner

Slik den norske kirke skriver på sin hjemmeside, så er markeringen av julaften som sentrum i julefeiringen av relativt ny dato: “Skikken med gudstjeneste denne dagen begynte som enkle gudstjenester for barn, noe som fortsatt preger gudstjenestene og liturgien på julaften”. Ingen juleaften i kirken for folk på 1700-tallet, altså, men da fikk de kanskje bedre tid til å finne seg et passende juletre, pakke inn julegaver og hente frem nissekostymet?

Den gang ei. Juleskikkene vi anser som viktige i dag – juletre, julenisse og julegaver – ble ikke en del av norsk tradisjon før godt inn på 1800-tallet. Om gavetradisjoner eksisterte på 1700-tallet kan det ha vært i form av husbonden som gav mat og klær til husmenn, fattige og tjenestefolk. Enkelte stemningsskapere hadde vi imidlertid til felles med våre forfedre i det attende århundret: Da som nå spiste vi god, fet mat med juleøl til – og antakelig sang de også en del av de samme julesalmene som vi gjør i dag.

Hans Adolph Brorson: En åndelig “Grinchen” på 1700-tallet

En av de mest avholdte salmedikterne i den dansk-norske kirken, den danske presten Hans Adolph Brorson (1694-1764) gav i 1732 ut et salmehefte med tittelen: “Nogle Jule-Psalmer/ GUD til Ære Og Christne-Siæle/ i sær siin elskelige Meenighed til Opmuntring til den forestaaende Glædelige Jule-Fest.” Heftet inneholder flere av våre kjæreste julesalmer, som “Mitt hjerte alltid vanker”, “I denne søte juletid”, og “Her kommer dine arme små”. Men Brorsons samlede salme-repertoar er ikke noe sikkerstikk for å skape julestemning i år 2017: Den danske presten var pietistisk og mange av salmene i heftet fra 1732 er regelrette angrep på den verdslige julefeiringen. En av salmene har den litt utrivelige tittelen “Bort Verdens Juleglede”, hvor et av versene går slik: “Hvor kunde nogen mene/ Som har naturlig Sands,/vi vor GUD kand tiene/ved syndig Drick og Dantz;/skal Jule-Festen være/Jesu Lov og Priis,/saa lad Ham faa sin Ære,/paa lovlig Christen-Viis”.

Det er kanskje ikke så rart at nettopp denne Brorson-salmen har falt ut av julesang-kanon, mens andre av sangene lever videre, om enn i litt broket form. Når du synger knuskgamle salmer fra 1700-tallet i Nidarosdomen på julaften, så husk at Brorson skrev om de “arme små” (stakkars små), ikke om armer små. God jul!

Adresseavisen ble første gang trykket i 1767 og er Norges eldste nålevende avis. I jubileumsåret presenterer Siv Gøril Brandtzæg og Johanne Kristiansen fra NTNUs forskningsgruppe Enlightenment News en ukentlig fra nøyaktig 250 år siden.