2018 skal så definitivt bli mitt år.Jeg har aldri vært noen tilhenger av nyttårsforsetter, men jeg har kommet til en erkjennelse. Skal man lykkes med noen dramatiske omveltninger i livet, kan man like godt nagle dem til en dato. Jeg har antakelig skjønt det noen år allerede. Men, akkurat som med nyttårsforsetter, har jeg bevisst eller ubevisst skjøvet det frem i tid i frykt for at det skulle bli tatt for å være del av en 40-årskrise.
Les også: Følgefeil
Men nå er jeg på trygg grunn, det er ingen krise lenger. Det er alvor. Jeg skal trene, selvfølgelig. Enn så lenge har jeg vært fornøyd så lenge jegklarer å bære tungt og langt i ulendt terreng. Men jeg innser at det ikke er nok. Jeg skal børste støv av joggeskoene, og jeg skal seriøst vurdere et treningssenter. Med årene har man også fått noen ekstra kilo på kroppen. De må ikke nødvendigvis bort, men en del av dem kunne med fordel vært flyttet litt på.
Jeg skal komme meg ut. Misforstå meg ikke, jeg er mye ute i naturen allerede. Men jeg skal bli enda flinkere. Kvelder på sofaen, late lørdager, åndsfraværende søndager og ledige formiddager. Halvparten av dem bør brukes utenfor allfarvei. Og ungene skal være med. Det blir slutt på Ipader, Playstation og Youtube. Vi skal aktiviseres. Ikke en fjelltopp skal stå urørt. Det ble fem netter i telt eller under åpen himmel i 2017. Det bør bli 20-30 i 2018.
Les også: Du må ikke sove i timen
Mat. Nå skal det bli slutt på all denne drittmaten. For å være ærlig, så er jeg ikke helt ute å kjøre der heller. Men det blir en del gjentakelser, og litt for ofte er det en eller annen Toro-pose involvert. Jeg prøver å dytte i ungene frukt og grønt hver bidige dag, men nå blir det et enda strengere regime. Mindre kjøtt, mer fisk - og enda mer grønt. Basta.
Det skal bli slutt på å bruke penger på tant og fjas. Det betyr i praksis at jeg må slutte å oppsøke sportsbutikker, så jeg slipper å komme hjem med bilen full av fancy turutstyr jeg strengt tatt har fra før - bare i en litt eldre og litt mindre vanntett versjon. Jeg trenger ikke et nytt kokeapparat, bare fordi det har en USB-inngang for å lade mobilen.
Les også: Kan det være nødvendig å være så sint?
Og så skal det en gang for alle bli slutt på snusbruken. Det blir sikkert et sant mareritt de første par ukene, men så bør det gå greit. Det skal bli befriende deilig. Slippe det suget etter middagen. Kaffe skal det også skjæres ned på, særlig den ufiltrerte som visstnok skal være så livsfarlig. Den smaker jo uansett ikke like godt uten snus. Snusfornuftig, det er det jeg skal bli.
I 2018 skal jeg selvfølgelig kjøre mye mindre bil. Jeg skal gå til butikken, skal jeg. Og sykle. Og jeg skal sykle eller gå til jobb. Unger skal hentes og bringes uten at jeg skal svi av en eneste meter i bil. De har ikke vondt av å gå litt. Det har jeg lest, så det stemmer sikkert.
Da gjenstår det bare at jeg slutter å lyve for meg selv. Men det blir kanskje litt mye forlangt for 2018. Men i 2019, kanskje?
Les også: Kontroll + Alt