Han kan knapt vente på at nyttårsrakettene lander, enten det skjer langt oppe i Namdalen, lengst ute på Frøya, midt på Rørosvidda eller rett ved festningsmuren på Kristiansten i Trondheim. Om bare noen timer er Tore O. Sandvik fylkesordfører for alle i Trøndelag, enten de bor i nord eller sør.
Det er gått snart 18 år siden han satt, ung og eplekjekk, som det het, på en næringskonferanse og tenkte høyt om hvor bra det ville ha vært om de to fylkene slo seg sammen. Han var ennå ikke fylt tretti, men han husker godt hvordan de godt voksne næringslivslederne liksom kvakk til i stolene og ga ham umiddelbar respons.
Deretter reiste han verden rundt som statssekretær i næringsdepartementet i noen hektiske måneder i 2000-2001, og fikk oppleve hvordan regional makt fungerte i praksis. Hvor enn han kom, samlet han så å si bevis for sin egen teori, om hvordan en treffsikker regional næringspolitikk kunne få fortgang på sirupsseige prosesser. Da han to år senere, i 2003, ble fylkesordfører i Sør-Trøndelag, var han ikke mye i tvil om hva som skulle stå øverst på agendaen.
Denne formiddagen, rett før julefreden senker seg over fylkeshuset i Trondheim, er nedtellingen i gang for alvor. Mens Tore O. Sandvik poserer med det nye ordførerkjedet på hjørnet av Munkegata og Erling Skakkes gate, skrus skiltet med «Sør-Trøndelag fylkeskommune» ned fra inngangspartiet, og en ny tidsregning skal straks starte.
- Men det har aldri vært en slags kongstanke for meg å samle Trøndelag bare for samlingens skyld, bedyrer Tore O. Sandvik når vi sitter på Bristol Conditori.
- Mitt, og mange andres mål, har hele tiden vært å sørge for at vi i Trøndelag greier å omstille oss raskere og mer effektivt. Skal du flytte makt ned fra statlig byråkrati og forvaltning, må du ha en enhet som er stor nok. Ingen med vettet i behold ville i dag ha funnet på å dele Norge inn i 19 fylker eller enheter. Men det sier jo sitt at det var en sinnssyk dansk konge som delte Trøndelag i 1804. Nå er den feilen i hvert fall rettet opp.
Men mesteparten av all den galskapen Tore O. Sandvik har bivånet som fylkesordfører i fjorten sammenhengende år, har ingen ting med Christian VII å gjøre, tross alt. Det skal vi høre mer om litt senere.
For først skal Tore O. på ishockeytrening med flokkens yngste, seks år gamle Karl Ingemar. Og vi skal ta hele arverekken, når vi først er i gang.
Ung deltidspappa
- Det hender at jeg rett og slett ikke husker hvordan jeg var før jeg ble far, humrer Tore O. Sandvik tilfreds, nå inne i sitt 25. år som pappa.
Han har noen vage erindringer om lange netter der han forsøkte å skrive dikt, skjønt det må ha vært etter at Julie og Tobias, de to første, var født.
- Jeg var jo bare 22 da Julie kom til verden.
Uvitende om hva som var i vente, hadde han akkurat krøpet inn i teltet og trukket ned glidelåsen, klar til en ny natt sammen med demonstrantene som hadde slått leir på Rotvoll for å protestere mot Statoil- utbyggingen. Det var høsten 1991, og Tore O. Sandvik var en av de mange markante skikkelsene i AUF i Trondheim.
- Plutselig sto kjæresten min, Siri, utenfor teltet og hadde en nyhet hun måtte fortelle. Hun var gravid, og jeg skulle bli far.
Lykkelig pakket han eiendelene og forlot Rotvoll, litt mindre opptatt av monsterbygget som skulle komme i fjæresteinene (og som Tore O. i dag er glad for at ble bygd), og så dro de hjem til Kolstad, der de bodde i huset til Tores foreldre. Karl Oscar, faren, og mora, Anne Karen, var kommet flyttende fra Narvik og Dombås da Tore var tre år. I takt med at de fikk bedre råd, hadde foreldrene gjort den klassiske «Kolstad-reisen» som en del foretok på 1970- og 80-tallet, da de flyttet fra blokk til kjedet rekkehus i nabolaget.
I dette rekkehuset fantes det altså plass til en liten familie i tillegg. Året etter at Julie ble født, kom så barn nummer to, Tobias.
Men forholdet sprakk ikke lenge etter, og midt under EU-kampen i 1994, der AUFerne i Trondheim ble en massiv pådriver for nei-siden, gjerne med utspring i det myteomspunne «rottereiret» på Møllenberg, var Tore O. Sandvik blitt deltidspappa.
- I de årene der kunne jeg innimellom føle at jeg hadde et hav av tid i de ukene Julie og Tobias var hos mora. Da hendte det, spesielt litt senere, mens jeg var statssekretær og bodde på hybel i Oslo, at jeg forsøkte meg på litt poesi om nettene.
Pendlerpappaen
Under et politisk møte i Mosjøen hadde Tore O. Sandvik truffet Trine Brænden, heltidspolitiker i fylkestinget i Nordland og bosatt i Sandnessjøen.
Hun hadde haiket sørover med Tore etter møtet fordi hun skulle til Trondheim, men selv om de var blitt godt kjent under den lange bilturen, hadde hun kjæreste, og de hadde sagt pent adjø til hverandre da de parkerte i byen.
- Så møttes vi to år senere. Det var under fotball-VM i 1998. Norge spilte mot Marokko. Vi så kampen hjemme hos kompisen min, Jo Stein Moen, som bodde i Oslo, og så dro vi ned på Tostrupkjelleren etterpå.
Da den legendariske tumleplassen for hovedstadens journalister og politikere skulle stenge utpå natta, satt det ett par igjen i den innerste kroken.
I statssekretærtiden ble Trine viktig for at kabalen skulle gå opp hver andre uke, når Tore hadde ungene.
- Da kom jeg opp til Trondheim med 14-flyet på mandagene og hentet ungene i barnehagen. Trine bodde fortsatt i Sandnessjøen og reiste ned onsdag kveld. Torsdag leverte jeg på skolen og fløy til Oslo, mens hun hentet Julie og Tobias. På fredag, etter statssekretærmøtet, reiste jeg tilbake, hentet barna og var sammen med dem gjennom hele helga i Trondheim, før de dro til mammaen sin søndag kveld. Så var det full arbeidsuke for meg sørpå, mens Trine var i Sandnessjøen, før det ble pendling i alle retninger uka deretter. Slik holdt vi på.
I 2002, da begge omsider var installert permanent i Trondheim, i en tomannsbolig på Ugla, fikk Trine og Tore sønnen Ingebrigt sammen, og så kom attpåklatten Karl Ingemar, hockeyspilleren, ni år senere.
- Og slik gikk no’ åran, gliser Tore O. fornøyd.
For ti år siden giftet de seg, og Trine, som er psykolog, fikk «tilfellet Sandvik» som heltidsgeskjeft.
- Jeg er nok et kasus hun aldri blir helt ferdig med.
Den store tidsreisen
Et kvart århundre i papparolle ville neppe gått like knirkefritt uten et skikkelig bakkemannskap i nærheten av familiehangaren, erkjenner Tore O. Sandvik.
- Det ville vært umulig å få livet til å gå opp uten foreldrene mine, det er helt sikkert. Spesielt da jeg var alene med Julie og Tobias, var de helt uvurderlige. De er farmor og farfar med stor F, og ligger langt foran meg på alle popularitetsmålinger. Jeg er sikker på at det er psykisk sunt for barn å vokse opp tett på noen av besteforeldrene sine.
Slike nære relasjoner til de eldste i slekten, kan komme til å prege hele voksenlivet, slik det har gjort med Tore O. Sandvik. For bare noen dager siden, mistet han farmora si.
- Hun ble 101 og et halvt år gammel. Tidligere i år døde mormor. Hun ble 97. Så det er ikke stort å utsette på genene i familien, sier han.
Tore O. Sandviks innmarsj i norsk politikk skjedde til fanfarene om det som skulle skje av teknologiske nyvinninger. Han hadde markert seg som en it-nerd og hadde ry som en av Arbeiderpartiets mest briljante datafriker.
- Jeg var først med alle duppedingser. Farsan, som er sivilingeniør fra NTH, dro med masse teknologi hjem. Jeg var en kløpper på dataspill, selv om ungene mine i dag knapt ville assosisert noe så primitivt med datateknologi overhodet.
Det har vært en voldsom utvikling på kort tid, men ingen av de endringene Tore O. Sandvik opplever i sitt liv – eller som barna hans vil gjennomgå de neste tiårene – kan sammenlignes med den tidsreisen farmora fikk være med på fra 1916 og fram til hun gikk ut av historien rett før jul.
- Hun vokste opp i Mannfjord, innerst i Tysfjorden i Ofoten. Faren var fiskebonde, hun var eldstedatteren. Hvilken klassereise det må ha vært for henne å flytte til Narvik, få jobb som hushjelp, møte farfaren min og stifte familie i det som var storbyen, der hun fødte faren min og onkelen min under krigen.
Når Tore O. Sandvik gjennomgår alle endringene som skjedde i det forrige århundre, bruker han farmora aktivt.
- Hvis du tok et menneske fra 1900 og plasserte henne i en tidskapsel som gjorde at hun plutselig dukket opp, helt uforberedt, i1950, ville hun oppleve den teknologiske utviklingen som helt enorm og bortimot absurd. Bilen, telefonen, byene som ikke lignet de hun kom fra, i praksis alt hun så rundt seg. Men alle de sosiale kodene ville vært de samme, hun ville ha kunnet forholde seg til folk og forstå hva de snakket om. Tar du noen fra 1960 og flytter femti år fram i tid, vil ikke den teknologiske utviklingen være like imponerende. Jo, det fins mobiltelefoner, men telefonen var jo der tidligere. Bilene er mer moderne, men konseptet bil er ikke nytt. Og så videre. Men de sosiale kodene er helt annerledes, fra den seksuelle frigjøringen, det at du kan skille deg uten konsekvenser, synet på homofili, måten vi snakker til hverandre på, at det knapt fins tabuer lenger. Min farmor var med på absolutt hele denne tidsreisen, og det tror jeg ingen vil være forunt å gjøre henne etter, noensinne, mener Tore O. Sandvik.
Spåmannskunster
For flere år siden skrev han en tenkt historie om sin egen 50-årsdag, som finner sted i 2019, om hvordan han og de fire barna hadde det da, og om de politiske målene for Trøndelag var oppnådd.
- Jeg traff på ganske mange punkter, som at vi skulle få en «evig grønn» landsdel som forener krefter og klarer å bli en merkevare innen miljøteknologi og turisme, basert på lokal mat, kultur og egenart. Vi er jo ikke helt der, men vi er på god vei. Når vi tenker på at vi bygger Heimdal videregående skole som såkalt plusshus, at vi produserer mer strøm enn vi forbruker, bygger verdens første hurtigbåt på strøm over trondheimsfjorden, at vi får el-ferjer og at alle bussene i Trondheim skal bli klimanøytrale, så – jo, vi ligger godt an.
- Du spådde også at Snorre Valen skulle være aktuell som fylkesordfører…
- Haha, jo, og nå er han jo hjemme igjen fra Stortinget, så det har han jo alle muligheter til å forsøke seg på i 2019.
Tore O. Sandvik elsket duellene han hadde med Snorre Valen da SV-eren satt i fylkestinget. Og Valen likte veldig godt møteledelsen til fylkesordføreren, som var langt mer tilbakelent enn den han opplevde i bystyret, der han også satt.
- Snorre Valen utfordret meg på rim en gang, og da måtte jeg svare på rim. Jeg leder ikke møtene som en ustyrlig bajas, men jeg er elendig på å kjede meg, og jeg får utslett av gravalvor. Så det må være rom for litt stemning, så lenge strukturene er på plass og vi får gjennom vedtaktene.
Yngve Brox (Høyre) hadde også utallige konfrontasjoner med Tore O., men husker aller best hvor morsomt det var å være småbarnspappa i politikken på den tiden. Det var et fylkesutvalgsmøte som varte og rakk, og da stengetiden i barnehagen nærmet seg, tok Brox ordet til dagsorden og orienterte om at han måtte forlate møtet, noe som i så fall ville være et fullstendig brudd på protokollen. «Steike!», utbrøt ordføreren «Det må jo jeg også!». Og dermed forlot både ordfører og opposisjonslederen møtet sammen.
- Men siden ble jo møtene avsluttet i god tid før henting, ler Tore O. Sandvik.
Den vanskelige framtiden
Hvordan samfunnet ser ut når minstemann Karl Ingemar blir myndig om tolv år, tør ikke pappa ha noen klar formening om.
- Det var lettere å leke spåmann forrige gang. Nå er det så mange teknologiskifter som griper inn i hverandre, at det blir nesten umulig.
Han var i Silicon Valley i slutten av august og fikk nesten hakeslipp.
- Big data. Kunstig intelligens. Robotisering. Block chain, selve fundamentet for bitcoin. Det griper så inn i hverandre. Det som er ganske åpenbart, er at selvkjørende fartøyer kommer for fullt nå. I 2035 vil all persontrafikk være selvkjørende, men lenge før dette vil varetransporten ha blitt forandret. Kunstig intelligens vil kunne shoppe for deg og fortelle deg hva du trenger for et sunt og variert kosthold. Det vil bety mindre matsvinn og emballasje som ikke havner i naturen. Vi vil oppleve et samfunn i enorm endring fordi digitaliseringen går så raskt nå.
- Men forandringene vil ikke oppleves like omfattende som de din farmor gjennomlevde?
- Ikke på langt nær.
Men det handler like fullt om å henge med i svingene i Trøndelag fylke framover.
- Vi står i hvert fall bedre rustet som region nå enn om vi skulle operert som to fylker. Skulle det bli aktuelt at Trøndelag tar over jernbanenettet regionalt og gjør det til en del av kollektivsystemet, så ville det vært utenkelig om vi ikke hadde vært samlet. Et felles Trøndelag har geografi som kan ta ansvar for veier og jernbane.
Tore O. Sandvik er lut lei av alt som er gått til spille av tid de siste årene.
- Det er jo hysterisk idiotisk at vi har en ineffektiv stat som bruker flere hundre år på å fatte beslutninger, som for eksempel elektrifiseringen av Trønderbanen, som utsettelse av Sluppenbrua, som forsinkelsene med Ocean Space Center, som ble lansert i 2005, og som kanskje står ferdig i 2025. De har latterkrampe i Singapore og Kina fordi vi holder på så lenge med å bygge et forskningssenter som ikke koster mer enn to stortingsgarasjer. Vi risikerer at vi tømmer Norge for den kunnskapen om havet som vi alle er enige om at vi skal leve av. Jeg tror historiens dom vil være nådeløs over den sendrektigheten og sirupen vi har laget oss.
- Du har nok å ta fatt i på nyåret?
- Det er nå det starter.
Her finner du mange flere portretter fra Ukeadressa.