Utgangspunktet er semmert. 2017 var ikke det beste året, det var nok å bli nedstemt av. Hjerteskjærende historier om flyktningkriser og sult. Skremmende historier om mektige menn med lav impulskontroll og atomknapp på skrivebordet. Kvalmende historier om sextrakassering og maktovergrep. Nei, fjoråret leverte ikke. Jeg har en mistanke om at det rett og slett gikk i minus.

Dessverre er det ingen grunn til å tro at fjorårets elendigheter la seg pent ned for å bli et tilbakelagt kapittel i 2017. Vi drasser dem nok med oss videre inn i det nye året også. Desto viktigere kanskje, dette nyttårsforsettet.  Ta tilbake troen på mennesket.

Mennesket er en underlig skrue. Og det er mange varianter i skuffen. Når det er sju og en halv milliard av oss, i alle farger og fasonger, er det ikke rart at det finnes både good, bad and ugly der ute. Dessverre ser det ikke ut til at de som når til topps på karrierestigen tilhører den første kategorien.

Min allerede noe haltende tro på mennesket fikk et kraftig skudd for baugen allerede i slutten av 2016, da amerikanerne gikk til urnene. Pessimisten i meg fikk mye næring i løpet av året som fulgte. Og det nye året ble ikke mer enn et par dager gammelt før de forvokste småguttene i sandkassa begynte å skryte av hvem som har størst atomvåpenknappen.

Men likevel. Troen på mennesket skal gjenreises.

Et nytt år er en grei anledning for en fot i bakken. Skrittene har vært tunge lenge nok, det er på tide å løfte blikket og ta en titt rundt seg. Med over fem millioner i vårt lille land, er det litt av hvert å observere her også. Men for 2018 velger jeg meg nye briller, og med god grunn. Hør bare:

På tampen av fjoråret møtte jeg noen veldig bra folk. Mennesker som har opplevd at livet har gitt dem en kraftig kilevink, men som nekter å knele. De er blitt rammet der det gjør vondest, gjennom smerten til noen som står dem nær. De kan ikke annet enn å stå på sidelinjen og gjøre sitt beste. Og det har de gjort.

De er mødre, ektefeller, søsken, alle de pårørende der ute som fyller sin rolle som ankerfeste. De var i utgangspunktet helt vanlige mennesker med helt vanlige hverdagsliv. Men når skjebnen først har rammet dem, står de der, støtt i stormen, som en trøst, en styrke, en støtte å lene seg på. De setter seg selv til side, holder stand. Holder ut. Hver dag. Så lenge det trengs.

Alle hverdagsheltene. De gjorde susen for meg. For min tro på fremtiden. For du kan si mye rart om mennesket. Men vi kan hvis vi vil. Hvis vi må.

Ennå har 2018 nesten helt blanke ark. Selv vil jeg kanskje verken trene mer eller drikke mindre, eller gjennomføre alle mine planer, noen av dem av god gammel årgang.

Men årets nyttårsforsett skal jeg holde fast i. Troen på mennesket.

Det er et bra mål.