Alle forsøk på å snakke varmt om den gamle faller til jorden. Jeg har ikke mer å stille opp med nå. Vi skal ha ny sofa.
Jeg husker med gru noen vinteruker før jul for en 10–12 år siden. All fritid gikk med på byens mange møbelbutikker på jakt etter ny sofa. Jeg husker diskusjonene (la oss kalle det diskusjoner) om konseptvalg, romløsning, materialer og design. Det var krevende, tok mye tid og skapte til tider betydelig engasjement, som politikerne ville ha kalt det.
Utvalget er det jo ingen ting å si noe på. Hjørnesofa, 2+3 løsning eller de mer moderne med sjeselong, eller hva det nå heter. De finnes i alle farger og fasonger, med og uten skinn og i de aller fleste prisgrupper. Så mange valg, så mange muligheter. Jeg er usikker på om valgfrihet egentlig fungerer for oss. Det hadde vært enklere om myndighetene hadde grepet inn, og tildelt oss en sofa etter behov.
De dyreste var selvsagt de fineste. For en som meg, som egentlig er mest opptatt av at det er mulig å sove middag på fornuftig vis i sofaen, ble hele prosessen nokså krevende. Men vi kom i mål til slutt, etter nokså lange forhandlinger.
Nå har jeg lært. Denne gangen skal jeg bruke en helt annen strategi på sofainnkjøpet. Kravet om middagshvilmulighet ligger fast, men der skal jeg gi meg. Farge, form og design skal jeg overlate til de som bryr seg mer om slikt. Så får vi se om det er mulig å snike inn et veto eller to når vi ser prislappen på de ulike finalistene.
Det er mye godt som kommer med erfaring og med alderen. Man må velge sine slag her i livet. Når nysofaen er på plass, skal jeg legge meg på rygg og sparke av meg tøflene. Blir det for ille, kan jeg alltids stikke en tur ut i boden. Der er jeg fortsatt sjefen - tror jeg.