- Finnes det noen bil du ikke kunne klart å selge, Aune?

Materialforvalter Roar Aune nøler ikke. Ut triller en strålende historie fra fortiden hans som bilselger, til glede og forlystelse for de andre gråhårede eminensene i garderoben, de som holder orden på Ranheim-skuta hver eneste dag. Og blikket til Kristoffer Lie Løkberg glitrer. Litt latter. Men mest stolthet. Han kler på seg Ranheim-drakten, slik han har gjort hver søndag siden 2011, og lytter mens han egentlig mest viser frem. Som en stolt far som har spurt sin håpefulle hvem som var på banen da mirakelet hendte på San Siro, og vet at sønnen, han kan dette, og når de andre ser hvor god han er må alle elske ham like mye som han selv gjør.

Og Kristoffer skotter mot oss, og det er som om han vil forsikre seg om at vi ser det, vi også. Skjønner dere, spør blikket. Skjønner dere hva det er som er hemmeligheten her nede i fjæresteinene?

Arbeider

Litt før viste han oss vei fra det gamle klubbhuset, det som har stått der i tiår etter tiår. Først alene, værbitt og blått som fjordflata det er bygget bare en drøy meter høyere enn. Litt høyere oppe, bare en rask sprint unna, ligger papirfabrikken. Bydelen Ranheim er bygget med grove never og raske bein. Siden har det reist seg en stor, moderne skole. Moderne friidrettshall. Moderne rekkehus. Tribune med moderne treningssenter og bibliotek. Det står ikke alene lenger, det blå klubbhuset. Men ting endres ikke i en håndvending på Ranheim. Det ryker fremdeles fra fabrikkpipene.

- Det er jo jeg som har bygget garderoben her, vet dere, forteller Kristoffer, oftest kalt «Løken», mens han taster inn koden på dørlåsen.

Føling i fjæra: Spiller, snekker, trener, lærer. «Alle lag har godt avet følelsesmenneske», sier Ranheims Kristoffer Løkberg. Han tar på seg den oppgaven også.

- I starten av juni 2016 fikk jeg en kneskade, og kunne ikke spille. Men jeg klarer ikke bare sitte hjemme. Og laget, det er avhengig av alle tjueto spillerne i stallen. Støtteapparatet. Alt. Alle. Derfor tok jeg på meg jobben med å lage garderoben her.

Kristoffer satte opp budsjett. Fikk tak i penger. Organiserte dugnad og fordelte oppgaver blant de andre spillerne.

- Har du stått med hammer og sag selv?

- Ja, vi har gjort alt på egen hånd. Det er noen materialforvaltere og gamlinger som kan å snekre, de måtte gjøre det vanskelige. Henge ting på veggen og sånt. Hele greia er egentlig et kjøkken fra Ikea. De kom i flatpakker. En haug. Så var det å fordele spillergruppen på dugnad. Morsan og farsan bidro, og andre bidro når det passet.

Vinnere

Sånn gjør de det her nede. Dugnad og samarbeid. En velprøvd formel. Never change a winning team.

- Vi tapte ikke en kamp etter at vi kom inn hit. Én uavgjort og resten seire.

Mottakelig: - Jeg kan høre på sanger, og kjenne at det presser på noe i halsen. «Lys og varme», den er tung, sier Ranheims midtbanespiller.

Men Kristoffer er en energibunt. Løper konstant på banen. Sitter sjelden i ro utenfor. Ville bidra med mer.

- Det var jo økonomiske problemer, så assistenttreneren måtte gå. Da hadde ikke treneren noen assistent lenger, så da gjorde jeg det. Jeg prøvde egentlig bare å bidra der jeg kunne mens jeg var skadet.

Et greit bilde tå en fotballklubb. En eliteserieklubb hvor spillerne bygger garderobe på dugnad, av Ikea-kjøkken, og trår til på feltet når de er skadet.

Læremester

Og tar strøjobber. Han kommer rett fra noen vikartimer han har tatt oppe på KVT. Undervist litt i fotball, han elsker å lære bort. Det har han gjort siden han var en lubben liten tass som labbet rundt på banen med hurtigere hode og munn enn føtter. Først hjemme i skogkanten på Lohove, på Åsvang. Siden på Strindheim.

- Hvordan var du på banen da du var guttespiller?

Balliv: - Jeg har alltid vært god. Men jeg er et treningsprodukt også. Jeg spilte fotball i alle friminutt, og etter skolen hver eneste dag. Det var laget som var kompisgjengen. Foto: Privat

- Jeg styrte da også. Jeg har vært trener siden jeg var sju år, pleier jeg å si. Jeg fortalte de andre hva de burde og ikke burde gjøre. På godt og vondt. I starten var det mer kjeft enn ros og konstruktivitet. Men det lærte jeg tidlig, at du ikke kom noen vei med å kjefte på den som ikke kunne noe. Du må heller veilede.

- Hvordan reagerte de andre på munnbruken din?

- Noen skjønte at jeg kunne være verdt å lytte til. Noen skjønte at de ikke skulle bry seg hvis jeg sa noe dumt, at jeg kanskje ikke mente det. Andre kunne nok bli lei seg. Jeg var jo knallhard mot enkelte. Det kunne være fra gymtimen til friminuttet og skolegården. Jeg kunne holde folk utenfor, fordi de ikke var gode nok. Jeg tenker tilbake på det. At jeg var jo den fyren.

- Tror du at noen husker deg som en dårlig del av friminuttet?

- Det kan godt hende at noen husker meg som han der ekle som gjorde at de ikke fikk være med. Det er ekkelt å tenke på. Men, altså, det er jo det som har formet meg til det jeg er i dag. Å finne middelveien. Å være vinneren som vil ha ting på en spesiell måte og si tydelig fra hvordan han vil ha det, og være den som forstår at, ok, han og hun må vi være litt varsomme med.

Engelsk syke

To ganger sa unge Kristoffer nei til Rosenborg. Utviklingsmulighetene var bedre i Strindheim, mente han. Der fikk han tillit. Fikk spille på a-laget. En garderobekultur som ga grobunn for utvikling. Så kom tilbudet en ung og ambisiøs fotballspiller med tro på seg selv ikke kunne si nei til. Prøvespill i England. For en proffklubb.

- Sheffield United ville ha meg på prøvespill sammen med en lagkamerat. Selvsagt ville vi det.

Russ: Da Kristoffer fikk tilbud om å signere med Sheffield United sluttet han på videregående. Russ ble han likevel. Det eneste skolefaget han har slitt med er tegning, fortelles det. Foto: Privat

Dermed krysset de kanalen. Landet i stålbyen Sheffield. Trente med rekruttlaget. Fikk trene litt med a-laget. Kjenne at dette, det var drømmen. Og tilbudet kom. «Vil dere ha kontrakt?»

- Etter den uken var det ingenting som fortalte meg at jeg skulle si nei til det. Alle vokser jo opp med en utenlandsdrøm. At det er det store.

«Ja, takk», sa han. Sluttet på skolen og reiste. Plutselig var drømmen hverdag. Taxi til trening hver dag. Styrkerommet litt over ni. Snøre på fotballsko til en spilleøkt. Lunch. Relax. Ny treningsøkt.

Innsikt

- Det beste i hele verden må være å spille fotball på heltid. Men ikke for enhver pris! Det var det jeg fant ut, da. I Sheffield. Det ble veldig monotone dager.

Enda verre var det å komme inn i en garderobe hvor ingen ville deg vel. Hvor ingen pratet til deg.

- Det var ikke noen kompisgjeng. Det var konkurrenter. Meg mot deg. Det er spisse albuer, og ikke akkurat noen fremsnakking.

Enorm forskjell fra gamleklubben Strindheim.

- Der var alle stolte og glade hvis noen gjorde det bra. Enhvers fremgang var en hyllest til alle i garderoben, fordi vi var sammen om det. Det var en helt annen mentalitet.

Det ble krasjlanding i Sheffield. Etter en stund orket han ikke mer. Ringte en tårevåt telefon hjem og sa at nok er nok. Straks etter var han i Norge igjen. Hjemme i Trondheim. Overgang til Ranheim. Her har han hørt hjemme siden.

Se deg i speilet

- Alle unge drømmer jo om å reise ut, så fort som mulig. Hva sier du til det?

- De må jo være sikre på at de er klare for det. At de skal få det til bedre et annet sted. Alt for mange skylder jo på at omgivelsene ikke er bra nok til at de kan utvikle seg. Men kanskje kan de se på seg selv? Hva kan de gjøre for å få omgivelsene til å bli bedre?

- Gjorde turen noe med verdiene dine?

- Jeg tror at inne i meg selv har jeg alltid hatt de samme. Men jeg lærte hva som betyr noe for meg. Hva fotball er for meg. Det er ikke en jobb. Det er noe du har det artig med. Noe du vinner, ikke alene, men sammen med andre. Hva du kan få til sammen med en gjeng som du er glad i, og som er glad i deg.

Selve livet

Og er ikke øynene litt blankere nå, når han snakker om dette? Garderobekulturen. Kameratskapet. Hva som gjør et lag til et lag.

- Hva betyr Ranheim for deg?

- Litt flåsete sagt så betyr det alt. Det er jo livet ditt. Det er hit du drar for å møte venner. Nesten familie. Du har materialforvaltergjengen som blir som besteforeldre. Du har Jarlfrid som er her hele døgnet og lager mat, ordner og styrer. Familiefølelsen er der. Alle brenner litt ekstra for det. Det er ikke bare en selv som skal ha det bra, de andre skal også ha det bra. Det er folk som går her dag ut og dag inn, og minner deg på at du spiller ikke bare for deg selv, du spiller for en hel gjeng. Selv om de ikke er så mange på tribunen betyr det sykt mye for dem. Supporterne i Forza-gjengen. De lever og ånder for det. Deres uke bygger seg opp mot Ranheim-kamp på søndag den også. Du blir hele tiden minnet på at du spiller for noe større enn deg selv.

Lidenskap

Muligens er det derfor lidenskapen banker ekstra kraftig i Kristoffer Løkberg. Han hater å tape. Mot lagkameratene på trening. Fotballkamper. Taper Ranheim på søndag, er han ikke seg selv igjen før på torsdag morgen. Men aller verst er det å tape i andre typer spill. Fotballspill på playstation. Kortspill. De faste gutteturene på Casino. Når han taper, skifter han fullstendig ham.

- Jeg blir rasende. Det koker over for meg.

Mobiltelefoner kastes i vegger. Tv-bokser blir dynket i brus. Playstation-kontroller blir ødelagt. Spill kastet ut gjennom vinduet for å vansmekte i snøen.

- Det går for seg?

- Ja. Jeg måtte ta en pause fra kortspill med kompisene i sesonginnspurten nå i høst. Det krevde for mye energi. Jeg ble helt utslitt.

- For det er aldri din feil når du taper?

- Nei. Det er aldri min feil. Jeg kan ikke huske at jeg har tapt fordi jeg har vært dårlig. Seriøst. Hvis jeg taper i kortspill, er det fordi de andre spiller feil. De spiller for dårlig. Hvis jeg spiller Fifa, er det noe med spaken. Det er alltid noe som har skjedd, hvis jeg taper. Hvis alt går som det skal, så taper jeg ikke.

- I fotball også?

- Det er den arenaen der jeg er flinkest til å skylde på meg selv. Der går jeg mer i meg selv, altså.

Gambler

Det er denne evige konkurransen med alle vennene. Hele tiden spørsmålet om hvem som er best, og alt går inn i et større regnskap. Fotball. Kortspill. Squash. Treningsmengde. Og gambling. Han elsker å gamble. Er på Leangen travbane med en kompisgjeng hver gang det er V75-løp.

- Hester er som mennesker. Du må trene dem litt likt, og du må ha et opplegg, prikke formen til løp, alt det der er engasjerende og interessant i seg selv.

- Du spiller deg ikke fra gård og grunn? Det er ikke akkurat glamorøse lønninger i Ranheim?

- Jeg tar meg gjerne en ekstra arbeidsøkt på jobben i DNB samme dag som det er løp. Da har jeg liksom jobbet det inn allerede hvis jeg taper. Men du må jo sette det i en sammenheng, sier han.

Pløyer: Selv om familien har hytte på Brekken, var det gressmatter, og ikke jorder, som lå Kristoffers hjerte nærmest også da han var liten. Foto: Privat

Livets skole

Når han ikke spiller fotball, jobber han i kunderservice i banken DNB. Det hjelper ham å holde seg på matta når gamblingen frister for mye.

- Gambling er jo et kjempeproblem i det norske samfunnet. Et problem det snakkes altfor lite om. Jeg er veldig var på det. At jeg aldri skal tape mer enn jeg har råd til å tape. Jeg setter av en sum, slik at jeg lever over på mandag om jeg taper.

For han sitter jo på jobb, forteller han. Med det alvorlige voksenansiktet han veksler til. Intenst og rutinert. Rester av den bråmodne og treneraktige knøttespilleren. For slik er han også, når han ikke smått rød i toppen flirer av sine egne merkeligheter og forkler dem med ungdommelig kjekkaseri. Men her er alvoret, for han har snakket med dem, de som ringer og ikke har penger til huslånet som snart forfaller.

- De vil ha mer i kreditt, forbrukslån, you name it. Så ser jeg på hele transaksjonslista deres - og jeg kjenner igjen et innskudd til forskjellige bettingselskap. Jeg har snakket med folk fra tjue til sytti år som har spilt bort tjue, tretti, førti - masse tusenlapper, i løpet av en ukes tid, og satt seg selv i den situasjonen at de ikke får til å betale boliglånet hvis de ikke får ekstra kreditt. Det er skremmende.

- Hvordan ser du på din egen gambling når du sitter med den kunnskapen?

- Jeg kan forstå at folk blir spillegale. At de biter på, og ikke klarer å tenke fornuftig. Jeg ser faresignlalene. Jeg kjenner igjen hva de føler, hva de tenker. Hva de tror de kan oppnå. Men da er jeg så glad for at jeg har sittet på den siden av bordet at jeg ser hva som skjer med dem som mister kontrollen. Jeg vet at det er bittert, men ikke farlig for meg å tape to tusen. Men jeg vet også at om jeg taper åtte tusen, da sliter jeg med regninger som skal betales.

Ulike verdener

Fjorten tusen fem hundre kroner. Det er månedslønnen Kristoffer har for å spille på Ranheim. En av de faste travkompisene hans heter Pål Andre Helland og er stjernespiller på RBK. Med en helt annen lønningspose. Kontrastene er store. I samme by, i samme Eliteserie.

- Vet du. At vi på Ranheim må jobbe ved siden av fotballen, det gir oss noen sett av verdier og holdninger. En forståelse av samfunnet. Hvordan en vanlig mann og kvinne har det. Vi skjønner hvor sinnsykt privilegerte de er, de som kan leve av å spille fotball. Jeg synes jo jeg er privilegert selv, som får lov til spille her. Den opplevelsen jeg hadde da vi rykket opp i fjor - det er jo nesten ingen som får lov til å oppleve noe sånt! De fleste går gjennom hele livet med en åtte til fire-jobb. Kanskje har de ikke lyst på den jobben en gang, men det var muligheten de fikk. Og vi er jo heldige bare fordi vi er i gudbenådete Norge, ikke sant. Det gir et perspektiv som er fint å ha med seg.

Sterke følelser

En omsorgsfull type som alltid vil at alle skal ha det bra. Han som leder Ranheimsdansen i garderoben etter seier, og i seiersrus nærmest knuser garderoben han selv har bygget. En elendig taper som smadrer. En primus motor for den unike garderobekulturen. Kristoffer Løkberg er et følelsesmenneske. Fremdeles kan det følge tårer, etter både seier og tap.

- Det kan det. Både på egne og andres vegne. Jeg blir veldig rørt. Veldig lett. Det kan gjerne være noe som skjer med andre. Jeg kan høre på sanger, og kjenne at det presser på noe i halsen. «Lys og varme», den er tung. Hvis jeg setter på den i bilen, kjører alene og lytter til teksten, da kjenner jeg det presser på.

- Hvordan da?

Store følelser: - Det er ikke mange som får oppleve noe sånt, sier Kristoffer. Etter å ha slått ut Sogndal og tatt seg til Eliteserien i fotball kom tårene. Det gjør de rett som det er. Alle lag burde hatt et sånt følelsesmenneske, mener han. Foto: Christine Schefte

- Det starter jo tidlig med «og følelsan dem slit i mæ, ka vil fremtida gi?». Det er kanskje noe der som starter noe? Men det er jo en nydelig sang, på trøndersk, med en tekst som får deg til å tenke litt. For meg handler det om hvor skjørt livet er, og hvor heldig jeg er som har det så bra. Det er nok til å bli rørt, det.

- Er fotballen blitt sånn nå, at dette er vanlig å snakke om?

- Det vet jeg ikke. Du skal jo liksom være tøff og hard og tåle alt. Det er det imaget som gjelder. Men jeg tror alle lag har godt av å ha et følelsesmenneske.

- Husker du sist du skreik i garderoben?

- Ja, det var etter Sogndalkampen. Da var det mye følelser.

Rævvafotball

Det er ingen overdrivelse. Blant annet havnet han i klammeri med Sogndal-treneren. Noe om rævvafotball, som egentlig ikke var helt myntet på han som hørte det, men litt likevel. Temperatur må det være, mener Løken. Før Ranheim skulle møte Levanger i august ønsket han seg positivt hat på tribunen. Kanskje kan vi få oppleve litt av det, når vi nå skal få vårt eget byderby?

- Har du noen beskjed til Rosenborg og Kjernen?

- Det verste er at jeg elsker jo Kjernen. Fordi jeg er Rosenborgsupporter.

- Er du?

- Ja! Jeg har hatt sesongkort på sesongkort på Lerkendal de siste årene. Vi skal være stolte av å være fra Trondheim, og at Rosenborg er en del av det. Det er en egen historie i Norges historie. Og Kjernen, den utviklingen de har hatt er jo helt utrolig. Jeg gleder meg som et lite barn til vi skal på Lerkendal i år. Høre «Bilde tån Ivers» og sånt.

- Da kommer du til å være rørt, du!

- Jeg frykter de tv-bildene, altså. Stå og gni noen små tårer med drakta. Jeg er litt redd for akkurat det der, smiler han. Ungdomsfjeset. Før kampfjeset kommer på igjen.

- Men så smeller det. Ingenting hadde vært deiligere enn å slå dem. I to kamper! Men i alle andre kamper unner jeg dem seier.

Sosialt: Garderobekulturen i Ranheim er unik, påstås det. Og Kristoffer Løkberg er en av grunnene til at den er som den er, sier de som kjenner laget best. Foto: Richard Sagen

Terrieren biter

For Ranheim skal ikke være noen kasteball når de nå returnerer til norsk fotballs høyeste nivå. Såpass har han bestemt, Løken.

- Vi kommer ikke til å rykke ned. Det er ikke aktuelt. Vi skal bite fra oss, og vise oss fram. Det kommer til å bli et helvete å møte oss her. Og så skal vi lære oss å sette oss i respekt på bortebane.

- Men helt ærlig. Drømmer du fremdeles om å spille Champions League med Rosenborg?

- Den drømmen tror jeg aldri noen kan ta fra meg. Men akkurat nå - jeg hadde ikke byttet. Den sesongen her i Ranheim, den skal jeg ha med meg.

ukeadressa@adresseavisen.no

Fikk du med deg portrettet av Ranheims trener Svein Maalen?