Det holder ikke med en solid hjelm når du driver med isklatring, et våkent blikk er kanskje enda viktigere.
Vindfull dag
Mens årets andre vinterstorm er på full fart inn over Dovrefjell, forbereder Snorre Solheim (28) og Nelson Neirinck (29) seg på dagens første klatretur i Drivdalen. I dag er det «Brudgomsbjølla» og «Brudetrusa» som skal bestiges.
I det vi speider opp mot toppen av fjellsida, pisker den kraftige vinden snøskyer nedover dalen.
Populært område
Bare i Sunndal og Drivdalen er det flere hundre linjer det kan klatres i, når interen og kulda har fått skikkelig feste.
Forholdene i Drivdalen er alltid stabile og gir ypperlige forhold vinterstid, sier de to. Et par minusgrader og lite vind gir god is. Sprengkulde er ikke ideelt, da blir isen for sprø.
– Drivdalen gir meg en alpin følelse. Det er kaldt og vindfullt. Jeg kjenner folk som kjører opp fra Oslo, for å klatre her, sier Nelson.
Begge har de drevet med isklatring i 9–10 år.
– Det var egentlig for å gjøre litt andre ting i fjellet at jeg startet. Jeg vokste opp med å gå i fjellet, men for å gå på de bratteste fjellene må man jo kunne klatre, sier Snorre Solheim.
Liten sekk med utstyr
På beina har klatrerne stive sko med spisse stegjern. Sammen med en isøks i hver hånd gir det godt feste på tur opp fossen. Tauene festes i spesielle skruer, som blir vridd inn i isen med jevne mellomrom, på tur mot toppen. Den siste klatreren som skal opp, skrur ut skruene og tar med seg utstyret som den første satte igjen i isveggen.
Det de trenger for å komme seg til topps får plass i en vanlig tursekk.
Merkelige navn
Snorre står nede i bunnen på betongkulverten, som på varmere dager leder vannet under E6. Han sikrer tauene, mens Nelson er på tur mot toppen.
De som klatrer disse fossene for første gang kan velge navn fritt, og det stemmer sjelden med navnet på det ordinære kartet, forklarer Snorre, før det er hans tur til å bestige den 60 meter høye «Brudgomsbjølla».