Den gangen Anita Brevik som liten jentunge sang med størrelser som Erik Bye, Benny Borg og Øystein Sunde og sjarmerte unge og gamle over hele Trøndelag, visste hun heldigvis ingenting om hva slags dag denne lillejulaften skulle bli, og hva som skulle komme.
Den gang virket det bare rett og rimelig at lille Anita med den store stemmen skulle vie sitt liv til musikken. At det skulle bli som leder for et kor i verdensklasse og som kormor for Trondheims vakreste jentestemmer, det hadde vel ingen kunne sett for seg. Aller minst hun selv.
Piker, vin og sang
- Det har jo blitt mitt livsverk, sier hun fornøyd. Stolt. Kanskje en ørliten tanke sliten. Eller kanskje ikke. Det har gått noen dager siden Nidarosdomens jentekor sto på scenen under Adresseavisens og TSOs nyttårskonsert i Olavshallen og sang tårer i øynene på publikum, før dirigent Anita Brevik mottok Liv Ullmann-prisen til rungende applaus. I realiteten er korets 25 års lange liv hennes personlige fortjeneste, men hun ser ingen grunn til å hvile på laurbærene av den grunn.
Hvorfor skulle hun begynne med det nå, når hun ikke har gjort det før? Siden opptredenen på fredag kveld og ekstrarunden på lørdag, har hun allerede rukket å lede øvinger med både jentegruppa og ungdomsgruppa. Og når hun denne torsdagen ønsker velkommen med kaffe og Ronalds hjemmebakte lefse hjemme i stua på Bakklandet, er det med en fortelling om hardt arbeid. Om mange fine år med piker, vin og sang. Om fellesskap og kjærlighet.
Men også opplevelsen av å ha blitt sveket.
Med røttene i røyrsla
Det var i arbeiderbevegelsen de møttes, de to som noen år senere skulle blir mor og far til Anita og hennes to søsken og bygge en familie på sterke arbeidertradisjoner. Slik besteforeldrene tilbragte arbeidsdagene på Ørens mek. og Nobø og møtte kjærligheten i Framlaget, var også Anitas familie en del av sekstitallets stolte arbeiderkultur, hvor sang, solidaritet og hardt arbeid var bærebjelker i livet.
- De var folk med gode verdier som jobbet seg opp og fram ved hardt arbeid. Jeg kjenner jeg blir rørt bare av å snakke om det, sier Anita.
- Det har vært en klassereise.
Den smakfulle, moderne stua i Vollafallet ligger ikke lenger enn ti minutters gange fra den slitne bygården i Nedre Møllenberggate hvor hun trådte sine barnesko, men det har vært en lang reise, fra arbeidersangerhjemmet i morfarens slitne bygård, med størhus og do i bakgården, til en tilværelse i en enebolig med storslagen utsikt over Nidelva og Nidarosdomen. Og nettopp der, i Nasjonalhelligdommen på andre siden av elva, fant Anitas musikalske og kulturelle reise sitt endemål. Solidaritetssangen om «Kamerater!» i Frihetens forpost, var blitt til Magnificat i høytidsstemte Marias lovsang.
- Ja, det er en ganske annen arena, sier hun med sopranstemme og våkne øyne bak markerte briller. Som vanlig stilig i svart jakke, elegant skjerf, hodet i himmelen. Men beina er fremdeles godt plantet på jorda. Ryggsekken med solidaritet og fellesskap har vært med henne på hele reisen.
- Søsteren min og jeg var blant de første i hele familien som hadde gymnas, sier hun, og forteller i det samme om sitt store forbilde. Moren som drømte om å studere jus, men som fikk sin førstefødte bare 20 år gammel, og fem år senere hadde tre barn å passe på. Tidene var annerledes da.
Tidene var såpass annerledes, at om noen skulle lure på om Anita Brevik og daværende statsminister Trygve Bratteli har noe til felles, så er svaret ja. De ble begge lyttet til fra scenen på Arbeiderpartiets valgmøte i Trondheim i 1971.
Barnestjerna fra Romolslia
Scenedebuten hadde hun hatt allerede som fireåring.
- Jeg elsket artistlivet! Jeg hadde aldri nerver og prestasjonsangst, bare en stor glede!
Et velbrukt utklippsalbum på bordet forteller om en aktiv artistkarriere. De første avisutklippene forteller om den «Vesle sjarmerende Anita foran gruppen» der faren Johan bak smiler ekstra stolt sammen med gutta i dansebandet. De spiller på Klæbu Pleiehjem, Haukåsen, på aldershjem og sykehjem i Trondheim, men også på «En hyggelig husmorkveld» på Fosen gymnas, martnaer, messer og festivaler.
- Og juletrefester! kommer hun plutselig på, - alle bedrifter med respekt for seg selv hadde jo juletrefest. Så jul var jo faktisk høysesong den gang også!
Hun smiler lurt bak brillene, antydningen til skjeling fra årene som barnestjerne er borte, nå rommer blikket bare glimt av gode minner om jula før. Og nå. Romjulskonserten med jentekoret som er blitt en årviss tradisjon. Og alle barndommens juletrefester sammen med faren på scenen.
Så kom skilsmissen.
En opplevelse av svik
Hun gikk i femte klasse da det ble slutt med farens barne-tv show i familiens nye heim i Romolslia, som ofte var fylt med sang og musikk og med nabolagets barn. Det ble slutt på sommerferiene, da ungene satt i baksetet på en røykfylt Ford Taunus på vei mot Aure med moren bak rattet og faren med gitaren i passasjersetet. Slutt på sangene i kanon, den faste stoppen på Hemnekjølen for å kaste opp, på vei mot sommerhuset til faren. Men det ble også slutt på å våkne til krangel nattestid.
- Vi ungene var vernet, det var aldri noe krangel på dagtid, men jeg husker det hendte jeg våknet om natta, sier hun.
Spellemanntilværelsen til faren hadde satt sine spor, alkoholproblemene ble tydeligere. Det endte med at faren til slutt flyttet ut.
- Vi var jo veldig glad i ham. Han var en flott fyr, et varmt menneske som var full av liv og leven, men han hadde ikke gode nok redskaper til å takle de vanskelige tingene, sier hun.
Etter hvert tok også entertainervirksomheten med datteren slutt. Han mistet fotfestet, var i perioder i behandling, langt unna. Besøkene ble ustabile. Forventninger som ikke ble innfridd. En rekke av skuffelser.
- Mora mi var sterk, hun hadde tatt handelsskolen som voksen, hadde full jobb på dagtid, og fortsatte med ungdomsklubben. Hun var virkelig klippen i livet, sier den midterste datteren med tykk stemme. Husker morens strev, mens faren ble mer eller mindre borte for dem alle.
Johan og Anita Brevik. De som hadde vært på veien sammen, i sangen sammen. For Anita var savnet stort.
- Det var en følelse av svik da han dro. Og deretter brudd på løfter om samvær.
Hun visste ikke da at de virkelig vonde årene skulle komme atskillig senere.
Men da hadde hun heldigvis Ronald.
Søt musikk
Det var vel sånn det måtte gå. Han kom seilende inn som en vind fra nord, spilte cello som en gud, spilte på de rette strengene. Men det var ikke de gangene han «rømte» fra den gyselige grønnblomstrede hybelen på Byåsen til hyggelige vennebesøk i det Brevikske hjem at det skjedde.
Det ble i koret de fant tonen. Og når den først var funnet, var det gjort. For i Harald Bjørkøys Chorus, hvor Anita var ti år yngre enn de etablerte «voksne» i koret, skulle ting være på stell mellom mann og kvinne.
- Chorusgjengen var ganske klar i sin veiledning, det skulle være ordnede former!
Hun ler. For det var bare å gifte seg. Ett år etter at de ble kjærester, sto hun hvit brud i Havstein kirke, 20 år gammel. Hun gikk på musikkonservatoriet, han studerte økonomi og spilte cello.
Sammen fant de sangen i livet.
Rebell til kirkerommet?
Sangen har fulgt henne alltid. Og hun har fulgt sangen. Aldri har hun opponert. Når hun tenker seg om i dag, er det eneste som kan kalles et avvik, kanskje å være den eneste i slekta som havnet i et kirkelig miljø. Og her har faktisk Rune Larsen en finger med i spillet.
- Da pappa etter hvert kom mer og mer på avstand, savnet jeg jo sangen også, så jeg tok tak og begynte i kor. Rune Larsen var en periode sivilarbeider eller noe sånt på Kolstad, og dannet et barnegospelkor. Det ble et viktig holdepunkt i en tid da mye annet i livet var ustabilt, sier hun ettertenksomt. Da hun ble tretten og gammel nok, gikk hun over til Ten Sing, og så var hun plutselig på veien igjen, med kristen visesang i et eget lite band, «Effata».
- Det var ingen stor omvendelse, men jeg tok til meg det som foregikk, og i mange år var jeg en del av miljøet. Et eller annet i meg sier meg at det er naturlig for meg å høre hjemme i kirka. Jeg har funnet min plass der, i musikken, sier hun som en slags konklusjon på hvordan hun til slutt havnet i Nidarosdomen.
Det var i Ten Sing hun første gang fikk prøve seg med å dirigere et kor. Det var «learning by doing». Senere skulle hun videreutvikle dirigent-talentet sitt gjennom 13 år i Byneset songlag. Skolere seg, samtidig som hun var sangpedagog for Oratoriekoret. Hun var kommet enda litt videre på sin vei mot det som skulle bli henne og som til slutt skulle lede henne til oppstarten av Nidarosdomens jentekor.
Mange år senere forsto hun at hennes livsverk skulle være å skape himmelsk korsang av unge stemmer.
Men én gang tvilte hun. Ikke på Gud, men på seg selv.
Tro og tvil
Hun var så sikker i sin sak. Da hun som sekstenåring begynte på musikklinja på Heimdal videregående hadde hun alltid vært vant til å være den som sang solo, den som var stjernen. Men nå. Nå gikk hun i en klasse full av slike som henne.
- Å komme til Heimdal var en skikkelig trøkk. Det var så mange flinke folk i klassen. De første månedene var jeg veldig i tvil og lurte alvorlig på om jeg hadde noe der å gjøre. Men jeg kom meg igjennom, forteller hun.
Hun kom seg igjennom med glans. Og med Harald Bjørkøy som klasseforstander og mentor, havnet hun snart på den veien hun i hvert fall ikke skulle gå. Det ble klassisk sang og opera. Det førte henne rett til musikkkonservatoriet.
Og mot alle odds, til den vanskelige tiden.
Hun var et udiskutabelt talent, var underveis, eksponert for nye impulser. Men så var det denne ryggsekken av ubearbeidede ting hun drasset på.
- Når du skal synge, må du puste godt og ha en fri stemme, sier hun fagfornuftig. Venter litt, tenker litt. Så forteller hun om det som skulle komme til å prege henne lenge. Som kanskje preger henne ennå.
Forsvinningen
Det er lille julaften 1986 da Anita og Ronald kommer hjem fra en ukes ferie på Lanzarote og blir hentet på Værnes med en dårlig nyhet. Faren hennes har ikke kommet hjem til samboeren som avtalt og er ikke å få tak i. Etter hvert blir koffertene hans funnet på plattformen på Fokkstua stasjon på Hjerkinn, men selv er han forsvunnet. Han er med årene blitt en kjent person i Trøndelag og ryktene går, det kommer inn tips fra folk som hadde sett ham både her og der.
- Jeg ble redd for å ta telefonen, redd for å åpne døra. Vi ante jo ikke om han levde eller var død. Han ble et spøkelse, sier hun stille.
Det er vanskelig å snakke om. Følelsen av at han kanskje hadde forsvunnet for å straffe dem, frykten for at han var død. Det ble leteaksjon, og enda en da våren kom. Da en turgåer til slutt fant ham, viste kalenderen august.
- Ni måneder. Det var fryktelig vanskelig og samtidig en veldig lettelse. Man blir forferdelig sliten av å gå så lenge og tenke.
Farens begravelse var i august. To måneder senere får moren diagnosen. Og nå rystes livet i grunnvollene. Klippen i Anitas liv hadde fått lymfekreft. I mai året etter, dør hun, bare 47 år gammel.
Det var tøft. Det er fremdeles tøft. Klumpen er ikke langt unna når hun konstaterer at ingen av foreldrene hennes rakk å fylle femti.
- Tenk, nå er alle vi tre barna passert dem i alder.
Det krever en sterk rygg å bære den tanken.
Rakrygget og standhaftig
Det har hun. Mentalt. De som kjenner Anita Brevik, beskriver henne som en standhaftig kvinne som ikke legger seg ned om livet butter imot. Men en sjelden gang har hun vært nødt. To ryggoperasjoner og en skiveutglidning som kunne blitt en tredje, ville, ifølge ektemann Ronald, lett ha kvalifisert til en tilværelse som ufør. Det var uaktuelt.
I stedet er det blitt mange konserter dirigert på Paralgin forte.
- Jeg tror grunnen til at jeg har kommet meg gjennom alt, er at jeg har et grunnleggende optimistisk lynne. Jeg ser det lyse i det mørke ganske fort. Og for meg er det artigere å være på jobb og ha vondt enn å ha vondt liggende på sofaen hjemme, sier hun, og legger til at hun er heldig som godt tåler mye smerte. Og mye smertestillende.
Så da hun var uheldig og brakk håndleddet etter et fall i fjor høst, ble det ikke noe av at legens formaning om at armen skulle ha ro. Hun henter opp telefonen og blar flirende opp et bilde på telefonen. Nærbilde av en vannblemme.
- Jeg var litt stolt da jeg fortalte på skaden at jeg hadde dratt på meg gnagsår av å dirigere så mye med gipsen, ha ha!
The show must go on. Men det har vært greit å ha med seg sin dose av livets erfaringer, i en rolle hvor hun skal være en leder og et anker for nesten 80 jenter i alderen 10 til 20 år.
Kormor og de 80 ungene
For mindre enn et døgn siden, har jentegruppa på ti- til trettenåringer sittet i halvsirkelen rundt kormor Anita og snakket en stund om den store overraskelsen fredag kveld, da noen av dem nesten ikke hadde skjønt at de hadde fått Ullmann-prisen før etter de var gått av scenen. Mange jentehender hadde gått ivrig i været, mens andre hadde fiklet med noe i fanget under unnvikende blikk.
Ikke alle jenter har det like bra som det ut som på instagram og snapchat.
- Jeg er veldig bevisst på at dette er unge jenter i en sårbar alder. Det er mye depresjoner blant unge i dag. Jeg kan ikke gå inn i det, og det skal jeg heller ikke. Men jeg prøver å se og anerkjenne hver enkelt.
Håpet hennes er at koret skal være et fristed hvor jentene kan koble ut alt annet og bare være seg selv i sangen. Og at de, når de en gang går av for aldersgrensen, i tillegg til den musikalske skoleringen, også har fått med seg litt livsvisdom.
Hun forteller om en sterk opplevelse de hadde i Vår Frue kirke, hvor de holdt en konsert som ambassadør for Kirkens Bymisjon, da en sliten fyr kommer ramlende inn fra gata midt under konserten.
-Jeg står jo med ryggen til, men jeg hører ramlingen og ser utryggheten i blikket til jentene. Og når vi er ferdige, hører jeg bak meg: «Det er det fineste jeg har hørt i hele mitt liv!» Og så begynner han å storgråte.
Anita smiler ved tanken, for det neste som skjer er at han tar fram sin trollstemte gitar og spør om de ikke kan være med på «Lys og varme».
- Jentene lager noen koringer, og med han på trollstemt gitar blir det en kjempesterk og veldig spesiell opplevelse, forteller hun.
Det er også en del av dannelsen.
For kormor Anita er ikke jobben med å lede Nidarosdomens jentekor «bare» å skape himmelsk korsang. Det er blitt et livsprosjekt, en tanke om å gi noe mer. Slik noen så henne en gang for lenge siden.
- Noen så meg og hjalp meg gjennom mitt, den gangen jeg hadde det tøft, sier hun enkelt.
Veien til paradis
Og i en selvransakelsens stund, tenker hun at kanskje er det derfor hun aldri har reist ut, men blitt i Trondheim, hvor hun har skapt seg sine egne trygge rammer, med venner og familie rundt seg.
Kanskje er det derfor hun alltid er opptatt av å se det lyse i det mørke. Opptatt av å samle livets skatter. Kanskje er det derfor hun er så utrolig sosial, med familien, med «Støtteforeningen» som går sine ukentlige turer sammen, med «Punktmarkørene» som feirer store og små begivenheter, med vinklubben som smatter forførende gode bobler. Kanskje er det derfor hun aldri helt kommer på å legge seg når de er i sosiale lag.
Og kanskje er det derfor hun går så opp i rollen som kormor at hun har tatt jentene til internasjonal anerkjennelse. Det har båret frukter, cd-utgivelser, tv-produksjoner, strålende anmeldelser. Alt på en 75 prosent stilling, med en god dose tilleggsinnsats.
Men helt sikkert er det i hvert fall at en av livets skatter finnes i Spania. Der, i en ganske hemmelig liten landsby, har hun og Ronald funnet sitt paradis på jord. Der nyter de livet.
For om det er fint med lønn i himmelen, skal man jammen ha det litt hyggelig den tiden man er på jorda også.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no