Telefon til avdøde

Den ligner litt på en hvitmalt versjon av den ikoniske engelske telefonboksen. Døra knirker når man åpner den, og på innsiden finner man en gammeldags telefon med dreieskive, men apparatet er ikke knyttet til noe telenettverk.

Ved siden av telefonen ligger en lyseblå bok full av japanske skrifttegn.

«Hiramizu, hvor er du nå? Hvorfor måtte du dø så tidlig?», står det på en av sidene.

Utenfor telefonboksen står Itaru Sasaki. Mannen med det hvite håret spaserer langs flisene på stien som fører til telefonboksen.

Den gamle mannen fjerner spindelvev fra innsiden av boksen. De gulmønstrede edderkoppene som har laget sine hjem her, troner i sine nett i den frodige hagen. Insektene blir kalt «jordskjelvsedderkopper» i Japan, fordi deres spindelvev rister når et av Japans mange jordskjelv inntreffer.

En ettermiddag i mars for snart syv år siden ble Japan rammet av det største jordskjelvet landet noensinne har opplevd. Skjelvet ble etterfulgt av en gigantisk tsunami som traff landets nordøstlige kyst, med store ødeleggelser til følge. Tsunamien førte også til en reaktornedsmelting i atomkraftverket Fukushima. Over 19 000 mennesker mistet livet i katastrofen. Daværende statsminister Naoto Kan kalte det den verste katastrofen som hadde rammet Japan siden USA slapp atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945.

Itaru Sasakis hjemby på nordøstkysten ble praktisk talt utslettet av tsunamien. Folk i Otsuchi snakker om en 15 meter høy bølge som «slukte» byen i løpet av en halvtime. 1282 av byens befolkning ble drept. Det tilsvarer omtrent hver tiende innbygger. 426 mennesker ble aldri funnet.

Itaru Sasakis hage og hus ligger på en fjellskrent med utsikt til havet og det som en gang var Otsuchi. 11. mars 2011 kunne Itaru og hans kone stå i hagen sin og se på at den grå muren av vann rev med seg hus, trær, biler og mennesker. Ekteparet og deres tre voksne sønner kom uskadd fra hendelsen, men fru Sasaki mistet tre av kollegaene i barnehagen hvor hun jobbet. Også en av Itaru Sasakis beste venner døde.

Ett år før katastrofen inntraff hadde døden rammet familien på et annet vis. Itaru Sasakis fetter overlevde ikke kampen mot kreftsykdommen. Fetterens død hadde ført til at den pensjonerte stålarbeideren tenkte over døden og sorgen på en måte han ikke hadde gjort tidligere. Han tenkte at sorgen var en del av døden som han hadde vanskelig for å snakke om.

En dag da Itaru Sasaki sto i den vindutsatte hagen sin, fikk han en idé. Han ville kjøpe en telefon og sette den opp i hagen, med utsikt mot Stillehavet. I telefonboksen begynte han å «snakke» med sin avdøde fetter.

- Ettersom ordene mine ikke kunne nå ham ved hjelp av en normal telefon, tenkte jeg at ordene kunne bli ført til ham med vinden. Det ble en måte å takle sorgen på, forklarer Itaru Sasaki.

Og av dette kom også telefonboksens navn: «kaze no denwa» - «vindtelefonen».

Hvorfor deg, far?

Konseptet med å holde kontakt med avdøde familiemedlemmer er ikke helt fremmed for japanerne. De fleste har et buddhistisk alter hjemme, der mange hver dag serverer avdøde mat, sigaretter eller kanskje familiemedlemmets favorittsake - som om personen fortsatt var i live. Det er en måte å bevare forbindelsen på, og forsikre dem om at de fortsatt er en del av ens liv.

Etter katastrofen i 2011 begynte etterlatte å dukke opp i Itaru Sasakis hage for å snakke i vindtelefonen. Ikke bare fra Otsuchi, men fra hele Japan. Noen ganger kom det flere hundre mennesker hver måned.

På denne høstmorgenen hvor jeg besøker Itaru Sasaki er det ingen som har kommet for å snakke i telefonen. I en lyseblå notisbok har imidlertid mange av vindtelefonens besøkende etterlatt en hilsen. De lyder som brev skrevet til personer som ennå lever. De er fulle av savn, men også av hverdagslige oppdateringer. Nesten som et slags julekort til det hinsidige.

«Toshue er gravid igjen. Vær så snill å passe godt på henne. Vi er ‘ganbaru’», står det på en side datert 24. september 2017.

«Ganbaru» eller «ganbatteru» er et uttrykk jeg støter borti utrolig mange ganger i løpet av de dagene jeg reiser rundt i den tsunamirammede regionen. Det betyr noe i retning av «å gjøre sitt beste», «å fortsette» eller «å stå på gjennom livets tunge stunder».

Etter tsunamien sto uttrykket på skilt i hele regionen, som en slags oppfordring til den sørgende befolkningen. Uttrykket blir også brukt av de sørgende selv, som en slags forsikring til de døde om at de etterlatte har det godt - også selv om det kanskje ikke stemmer. I Japan, hvor flertallet bekjenner seg til buddhismen, tror man nemlig på at de avdødes ånder kan sitte fast i den levende verden om de fortsatt har bekymringer på jorda. De døde kan ende med å sveve rundt i et limbo mellom himmel og jord dersom de kjenner at deres etterlatte familie er rammet av sorg.

I 2016 laget den japanske allmennkringkasteren NHK en dokumentar om vindtelefonen og de mange tusen japanerne som har besøkt den. NHK fikk lov til å installere en mikrofon i boksen og filme fra utsiden, slik at man kunne høre hva folk sa til sine avdøde familiemedlemmer. Flere av de besøkende brukte uttrykket «ganbaru».

Én av dem var den 15 år gamle gutten Ren Kazaki. I dokumentaren, som senere er blitt vist i den amerikanske podkasten «This American Life», besøker tenåringen vindtelefonen for å snakke med sin avdøde far. Familien bor egentlig langt fra det tsunamirammede området, men faren var lastebilsjåfør, og like før katastrofen inntraff fikk han en ruteendring som førte ham ut langs kysten. Han kom aldri hjem igjen og er fortsatt ikke blitt funnet.

Sønnen Ren har reist fire timer med tog og buss for å besøke vindtelefonen. Med basketballsko og en rumpetaske hengende over skulderen, nøler han litt med å gå inn i boksen. Når han først tar steget inn, plukker han opp røret og står med det i hånden lenge, uten å si noe som helst. Så begynner han å snakke.

- Far? Vi har det godt, alle fire. Vi er «ganbatteru». Du skal ikke bekymre deg for oss. Har du det bra, far?, sier han, og blir stille igjen.

I dokumentaren ser man kun hans rygg i telefonboksen, men man kan høre at han gråter.

- Jeg må stille deg et spørsmål. Hvorfor måtte du dø? Hvorfor måtte det være deg? Hvorfor ikke meg? På skolen forsøker alle å være omtenksomme og ikke nevne sine fedre når jeg er i nærheten. Vær så snill å komme hjem snart. Hvor er du?

Tsunamiens spøkelser

I Otsuchi var det 426 mennesker som aldri ble funnet. Mange tror at tsunamibølgen trakk dem med seg ut i havet. Byen var et av stedene i Japan hvor flest mennesker simpelthen forsvant. Offisielt er de kategorisert som «savnet», og altså ikke erklært døde.

I Japan er den dødes knokler av særlig stor betydning. Etter kremasjonen fisker familiemedlemmene knoklene opp av asken med spisepinner, og plasserer dem i en urne. Etter tsunamien som traff Sørøst-Asia 2. juledag 2004, var japanerne blant de pårørende som lengst fortsatte å besøke stedet hvor familiene deres forsvant, i et håp om at de kanskje kunne finne dem. Det samme gjelder «3/11», som katastrofen blir kalt i Japan. Mange familiemedlemmer omtaler stadig sine pårørende som forsvant i tsunamien som «savnet», og ikke «død».

En av dem er Kaori Komine, en 42 år gammel kvinne jeg møter i byen Higashi-Matsushima, som før katastrofen var kjent som en turistby med fire sandstrender. Nå er det kun én av strendene som er igjen. På de tre andre er det blitt bygget en mur som skal forhindre at en ny tsunamibølge treffer land. Kaori Komine arbeidet tidligere i et apotek, men nå jobber hun ved byens tsunamimuseum, til minne om dem som omkom. Ved inngangen har man laget et merke ti meter over bakken, ved byggets tak. Den forteller hvor høyt bølgen sto.

Da tsunamien traff her var Kaori Komine sammen med sin tante. Til tross for at hun fra barnsben av hadde fått vite at hun skulle søke ly i fjellene ved et tsunamivarsel, valgte hun å heller dra til sin familie, forteller hun. De to kvinnene løp sammen bortover veien da bølgen innhentet dem. Det siste hun hørte var den slitne pusten fra tanten idet hun ble revet vekk av bølgen.

Selv ble Kaori Komine kastet rundt under vannet som i en sentrifuge. Da bølgen omsider spyttet henne ut, fikk hun grepet tak i en tatami-matte som hun kunne flyte på inntil hun ble reddet. Tanten så hun aldri mer igjen.

Men Kaori og hennes familie snakker fortsatt om henne som om hun var i live. «Når kommer tante på besøk?», kan hennes mor finne på å si.

Så lenge de ikke har tantens knokler, er det vanskelig å tro at hun er død, forteller Kaori Komine.

Også på et annet sett er katastrofens ofre fortsatt til stede i regionen. Ikke langt fra museet møter jeg Akiya Abe, en østersfisker iført høye gummistøvler og en caps full av gjørme og rester fra skalldyr. Akiya forteller at det går vandrehistorier om etterlatte som ser sine døde familiemedlemmer. I forrige måned, for eksempel, så en lokal kvinne sin avdøde mann mens hun høstet tang. En annen historie forteller om en taxisjåfør som hentet en kunde som ville kjøres til en adresse som ikke lenger eksisterte. Halvveis på ferden oppdaget sjåføren at det ikke satt noen passasjer i baksetet.

Den britiske journalisten Richard Lloyd Parry har skrevet boka «Ghosts of the Tsunami», hvor han forteller at det å se spøkelser etter tsunamien er utbredt i regionen. Så mange personer har rapportert om å ha sett spøkelser at forskere har begynt å føre statistikk over hendelsene. Prester utfører renselsesseremonier for å få spøkelsene til å forlate jorden.

Akiya Abe tror ikke på spøkelser. Likevel hjemsøker de døde ham på andre måter. Han slapp uskadd fra tsunamien, men så snart det var trygt å bevege seg ut, deltok han i redningsarbeidet. Han hjalp til med å berge levninger, og i ukevis samlet han døde kropper på lasteplanet på bilen sin. De lignet mannekengdukker med sine stivnede lemmer, forteller han lavmælt mens han røyker nok en sigarett.

«Vi nekter å gråte, la oss le!»

Presis klokka 12 hver formiddag i kystbyen Otsuchi begynner store utendørs høyttalere å spille en sang man kan høre selv fra Itaru Sasakis hage i fjellskrenten. Det er en sang som stort sett alle japanere kjenner fra en populær tv-serie inspirert av en lokal øy like ved Otsuchi. Det er en glad melodi i høyt tempo, sunget av et kor med lyse stemmer.

«Det er harde tider / Det er sørgelige tider /Men vi vil ikke bli motløse / Vi nekter å gråte, la oss le! / Fremad!», lyder et parti i sangen som gjaller ut over et område hvor det en gang var skoler, butikker, rådhus og supermarkeder.

For Otsuchis innbyggere har det vært vanskelig å bevege seg fremover etter tsunamien. Ikke bare fordi byen ble skylt vekk og hver tiende innbygger døde, men også fordi de som skulle ta seg av gjenoppbyggingen, inkludert byens lokale administrasjon, også var så godt som utryddet.

Otsuchis borgermester døde mens han satte opp en kommandosentral foran rådhuset etter jordskjelvet. Byens nåværende borgermester, Kozo Hirano, var der da det skjedde.

Han sto i tredje etasje i rådhuset da tsunamien traff land. Alle som befant seg i etasjene under ble tatt av bølgen og druknet. Borgermester Hirano så sin sjef og sine kollegaer bli trukket vekk av bølgen.

- Jeg følte ikke sorg da det skjedde, forteller han på sitt kontor i det nybygde rådhuset.

- Jeg følte anger og skyld over at jeg overlevde.

I tillegg til venner og kollegaer, døde også hans onkel og tante. I flere år etter ulykken snakket han ikke med sin familie om de døde.

- Når jeg tenker tilbake på den tiden glemte jeg alt om meg selv og min egen familie. Både min far og min kone kunne sikkert hatt behov for min omsorg, men det var det ikke rom eller tid til. Jeg ble nødt til å gjøre det som var best for mitt oppdrag, sier han.

Og hans oppdrag er å få byen og dens innbyggere opp på fote igjen.

- Jeg følte meg ikke som et menneske på det tidspunktet. Jeg gråt ikke en eneste gang.

Borgermesteren blir stille i et øyeblikk.

- Jeg har ennå ikke grått, sier han.

Kozo Hirano kjenner flere innbyggere som har brukt vindtelefonen som en måte å bearbeide sorgen på. En gang tok han også turen til telefonboksen selv. Han la hånden sin på telefonen, men klarte ikke å løfte røret.

Borgermesteren er iført en stripete dress med en brystnål. Det er VM-pin’en for verdensmesterskapet i rugby, som skal holdes i Japan i 2019. I Otsuchi er de i ferd med å bygge et rugbystadion. Det er slike prosjekter som kan skape arbeidsplasser og håp for byen. Det er imidlertid fortsatt et stykke å gå for at byen og dens innbyggere skal være på vei fremover igjen.

- Jeg føler fortsatt på en skyld for å være blant de overlevende. Jeg håper at jeg klarer å bruke vindtelefonen en dag. Når mitt oppdrag er fullført. Kanskje jeg kan gråte da.

Du vil alltid være min venn

I lang tid etter katastrofen brukte heller ikke Itaru Sasaki sin egen telefon, forteller han. Tsunamien tok en av hans beste venner. De to pleide å dra ut og drikke øl sammen og snakke til sent på kvelden. Han var en morsom og hjelpsom venn, som hjalp Itaru med å bygge huset han bor i. Først tre måneder senere etter tsunamien, fant man levningene etter ham. Det var en vårdag i mai at vennen til Itaru ble funnet. Senere den dagen gikk Itaru inn i telefonboksen og løftet av røret.

- Hvordan går det med deg? Hva gjør du nå? spurte Itaru og lot vinden føre ordene med seg utover havet.

- Du vil alltid være min venn.