Dette er et stort og lyst rom. Det er en kantine. Et pauserom. Det strekker seg over to etasjer og vil nok for menneskene som sitter rundt kantinebordene på gulvplan, oppleves som luftig, særlig om man legger hodet bakover og ser opp i taket noen meter der oppe. Ned fra dette taket henger det – blant en rekke vertikale lysrør – tre større, fargerike, runde objekter. Samlet bærer de tittelen «Uro», altså slike innretninger vi henger over babysengen for at barnet skal ha noe stimulerende å se på. Brongers verk kan også ligne de liksom flytende, bevegende såkalte kinetiske romobjektene til den amerikanske skulptøren Alexander Calder (1898 – 1976).
Vi kan for et øyeblikk se på dette rommet og prøve å tenke oss hvordan det ville se ut uten disse hengende objektene. Slik har i hvert fall rommet sett ut for kunstneren før han skapte disse hengende skulpturene, denne «Uroen». For de tilfører en slags uro blant alt glasset, de rene flatene, alt det hvite som omgir et stort luftrom. Man kan endatil driste seg til å si at rommet over bordene fort kunne ha fremstått som et tomrom.
Men istedenfor å tette igjen har kunstneren skapt noen enkle objekter som liksom føyer seg etter luftmassene, påpeker rommet midt i tomrommet. De henger der ikke av nødvendighet, men simpelthen fordi de fremhever noe.
Når det er sagt, kan man spørre: Hva slags kunstner har vi å gjøre med her? Ikke bare en samtidskunstner og en kunsthåndverker, men en smykkekunstner. Videre kan man spørre: Hvorfor bruker man smykker? De brukes sjelden av nødvendighet, men nettopp for å fremheve noe – et øre, en halsgrop, et håndledd.
Dette er laget på smykkekunstnerens måte, ved å se bidraget som et ledd i et hele. Det er proporsjonert etter rommets skala. Verket fyller ikke opp tomrommet, men understreker det, som en korresponderende kontrast. Akkurat som smykket fremhever også dette den delen det er knyttet til. Så hvor går egentlig skillet mellom romlig skulptur og smykke? Når blir et smykke for stort, og når blir en skulptur for liten? Er det ikke bare bruken og merkelappen vi klistrer på som avgjør dette?