Det finnes dem som kaller huset deres i Meråker for et kråkeslott. Arkitekt og husets herre Knut Høiem kan i hvert fall bekrefte at alle tilbyggene har blitt til uten en overordnet plan. Da Lille og han hadde behov for et større kjøkken, da bygde de ut kjøkkenet. Da Lille ønsket seg vinterhage, ble det et tilbygg med glassvegger foran spisestua. Litt senere kom et tilstøtende musikkrom fordi det var praktisk å samle alle instrumentene til det musikkglade paret på ett sted. Inngangspartiet ble bygd om delvis fordi Knut mislikte den gamle trappa så veldig, og det nyeste tilbygget kom på grunn av behov for kontor og ekstra soverom. Du skal kikke nøye på huset – eller kjenne det fra gammelt av, for å identifisere hva som er den egentlige bygningskroppen. Men den står der midt inni alt det andre, huset som ble reist i 1943 og flyttet fra én side av tunet til den andre i 1949.

Kreativt: Utgangspunktet var et enkelt hus fra 1943. Etter mange runder med utvidelser, er boligen til Lille Merakerli og Knut Høiem i Meråker blitt noe helt for seg selv.

- De flyttet det til min fars konfirmasjon, forteller Lille. Besteforeldrene hennes gravde ut kjeller for hånd, og flyttet huset til en ny grunnmur. - Antakeligvis fordi bestemor ville komme fram på pynten slik at hun fikk glede av utsikten, sier Lille, og nikker mot Fonnfjellet som ligger midt i mot.

Grep muligheten

- Jeg bodde i Trondheim i mange år, var blitt bymenneske og trodde aldri jeg skulle flytte tilbake hit, sier hun.

Men så ble bestemorens hus stående tomt. Og Lille så at kattene hennes var mye lykkeligere når de reiste til Meråker i helgene enn hjemme i blokkleiligheten.

I ettertid tenker hun at underbevisstheten begynte å jobbe med idéen om å bo landlig igjen. Da hennes far og hans søsken avgjorde at huset skulle selges, kjente hun at hun måtte gripe denne muligheten. At hun ikke kunne la dette stedet forsvinne ut av familien.

- Selve avgjørelsen tok jeg litt på impuls. Solgte leiligheten min og flyttet hit uten å ha jobb eller noe. Jeg pendlet et par år til Trondheim, men så kjente jeg at det var godt å bo her. Nå har det gått 17 år, og Lille jobber på skolen i Meråker.

Den nyeste delen: Det siste prosjektet inneholder blant annet Knuts kontor. Her ser vi eksempler på at minste motstands vei ikke er Knuts greie. Gjenbruk av gammelt tømmer fra et hotell på Storlien og buet mur i trappenedgangen til kjelleren, samt en takkonstruksjon inspirert av meksikansk byggeskikk er noe av det han gikk for i dette prosjektet.

Og Knut kom tidlig inn i bildet. Han bodde og jobbet på Storlien og kom til i embeds medfør for å se på hvordan det kunne løses med verandadør på dette huset, og for å diskutere andre muligheter med huseieren. Det er meget mulig at deres felles bekjente visste hva han gjorde da han koblet de to sammen. I hvert fall oppsto det søt musikk, og da kjøkkenet ble bygd ut i 2003, var Knut ikke bare arkitekt, men også fastboende. Huset har vært deres felles prosjekt, og bærer tydelig preg av at det bor to kunstneriske personligheter her.

Gråpanel som rød tråd

Det første som slår deg ved besøk nummer én, er husets mange inndelinger, kriker og kroker. Det neste du legger merke til er den utstrakte bruken av «gråpanel», altså gammel, værbitt bordkledning. Knut og Lille har brukt det i alle sine prosjekter fra starten av. Det som nå er blitt trendy, var på starten av 2000-tallet heller pussig. Knut hadde brukt slikt panel på et prosjekt på Storlien, og Lille ble begeistret for løsningen. Det var starten på noe som har utviklet seg til å bli en rød tråd i hjemmet deres. Til den eldre generasjonens fortvilelse. I yttergangen er gråpanelet supplert med ei gammel dør til garderoben. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over.

- Hva har dere gjort med huset, det ser ut som et fjøs! utbrøt mormor da hun kom på besøk, forteller Lille og ler godt. Gjenbruk av ytterkledning fra 16- og 1700-tallet var uforståelig for besteforeldregenerasjonen, men føltes absolutt riktig for Lille og Knut.

Selv om det er mye gråpanel i huset, er det ikke enerådende. Knut er opptatt av å kombinere flere materialer.

- Veldig mange går for ett materiale. Bygger de trehus, bruker de bare tre. Jeg mener at det blir noe kaldt over det. Folk tenker at tre er et varmt materiale, men denne kvaliteten kommer ikke fram med mindre det kombineres med noe annet. Jeg liker godt kombinasjonen av glass, mur og tre, sier han.

LES OGSÅ: Lyst til å se et hjem som HAR masse glitter og glam? Bli med inn i Espens Aspaas Skjegstads Versace-inspirerte leilighet på Kalvskinnet.

Jernvitriol, kompromisser og asymmetri

Kombinasjonen av de tre materialene finner vi igjen både inne og ute. Utvendig er huset kledd med villmarkspanel som er behandlet med jernvitriol. Det får treverket til å se gammelt og værbitt ut, er vedlikeholdsfritt og dessuten billig i innkjøp.

De grå treveggene møter mur og stein, forøvrig skifer som er plukket i Meråker, og mange glassflater innrammet i en sterk blåfarge.

Vinterhagen: Knut er opptatt av materialmiks. Mur, glass, stein og tre går igjen i de fleste rom, også i vinterhagen og tilstøtende musikkrom.

- Jeg synes denne blåfargen står veldig godt til det grå, sier Knut, som også har tatt igjen fargen på enkelte andre detaljer som framhever formen på huset.

Lille kan styre sin begeistring for at fargen også er på vinduenes innvendige karmer, men vindusfabrikken kunne ikke male bare én side, så da ble det blått inne og ute. Kompromisser, det må paret inngå en del av. Hvor mye nips, hvor mange reiseminner skal få stå framme? Skal veggene være hvite eller grønne? Hvor stort må huset egentlig være? De gir og tar.

Hus i huset: Til høyre i bildet ser vi en gammel yttervegg. I dag står det gamle huset som en kjerne i det nye, som har tilbygg i alle retninger.

- Dette har vært en byggeplass i 17 år, og det var først nå i sommer at vi ble ferdige. Vel, ferdige blir vi vel aldri, sier Lille.

- Jo, nå orker jeg ikke mer, fastslår Knut. Han har gjort alt arbeid selv, og har aldri valgt den mest lettvinte løsningen. Buer og asymmetri, varierende vinkler og materialbruk, det er hans greie.

- Nei, symmetri er jeg ikke opptatt av. Jeg tar utgangspunkt i den innvendige funksjonen. Hvis jeg ser at jeg trenger et lysinnslipp et sted, må vi ha et vindu der. Da skiter jeg i hvordan det ser ut utvendig. Sier arkitekten.

LES OGSÅ: Slik har det seg at Marita og Joachim i Steinkjer nesten alltid finner noe brukbart når de oppsøker gjenbruksbutikker.

Bad i særklasse

Bad og vaskerom: Gråpanel utenpå baderomsplatene fungerer fint. Legg også merke til sola i taket.

Huset til Lille og Knut har mange rom, hjørner og kroker. De synes selv det er vanskelig å peke på hva som er favoritten, men Lille holder en knapp på badet, et rom som i seg selv består av tre avdelinger, med eget sminkerom og lagerplass for sportsutstyr med mer. Også her er gråpanel brukt i stor utstrekning, og sammen med Knuts egenkomponerte badekar og takmaleri, skaper det et uttrykk du ikke finner på mange andre bad. Akkurat her er det i taket han har svingt penselen. Andre steder er det vegger som har fått et motiv. Knut tegner og Lille maler. Bare for hjemmebruk, men lell. Det bidrar til det unike med hjemmet deres.