Fem minutter fra Steinkjer sentrum nærmer vi oss på snødekt vintervei, fri for slaps og saltsuppe. Ved en treklynge og en landsatt robåt, mellom drivkvitt jordbruksland og økologiske juletrær, står en tilhenger med et lite saltaket hus. Her bor Ann Kristin Sivertsen.

- Jeg skjønner at det ikke er for alle å bo slik, men for meg er det utrolig befriende, sier Sivertsen.

Den 37 år gamle tidligere vagabonden sitter i trappa opp til soveværelset. Her har hun bodd siden starten av november. På omtrent elleve kvadratmeter grunnflate pluss hemsen på fem, har hun skapt sin egen husdrøm med egne hender. Her har hun kjøkken og bad med toalett og dusj, spisebord, lagringsplass, og en liten benk ved et vindu.

Hele herligheten har kostet henne under 100 000 kroner.

Arealeffektivt: På soverommet er det lunt og varmt, og med god takhøyde. Her har hun også lagring til mye av klærne sine. Foto: LENA KNUTLI

University for Peace

Sivertsen har levd et omreisende liv i store deler av verden. Hun slo aldri rot i hjembyen Steinkjer. Før hun flyttet tilbake i 2016, hadde hun bodd tre år i Belfast, der hun leide og bodde sammen med andre. Før det bodde hun i Costa Rica. Det var her den første tanken om minihus dukket opp.

- Jeg studerte ved University for Peace, en FN-etablert skole. En del av fredsforskningen dreide seg om hvordan alternativer til dagens vestlige bo- og samfunnsformer kan bidra til en fredeligere verden. Den kapitalistiske, individualistiske verden, fungerer ikke nødvendigvis for dette formålet, så en del av fokuset var for eksempel økolandsbyer og andre «intentional communities». Som en forlengelse av det fant jeg minihus-bølgen, og ble veldig fascinert av hva de har fått til i USA, forteller Sivertsen.

I fjor sommer bestemte hun seg. Letingen etter en passende tilhenger å bygge på begynte. Etter en tids leting falt valget på en stor, «vanlig» tilhenger til 60 000 kroner. Den ble kjøpt inn i vår, og byggeprosessen kunne begynne.

Vandrestav: Gelenderet opp til soveværelset er vandrestokken hun brukte da hun var på ei ukes fjellvandring i Rondane for sju år siden. Foto: LENA KNUTLI

Saumfarte avfallsmottakene

Sivertsen hadde aldri bygget et hus før. Hun hentet inspirasjon fra amerikanske YouTube-videoer, og fikk god hjelp av kjæresten, Richardo, familie og venner. Hun visste imidlertid at så mye som mulig skulle være gjenbrukte materialer.

- Vi kaster ufattelige mengder med fullt brukbare ting i Norge. Det var bare å begynne å plukke, sier hun.

I løpet av sommeren og høsten saumfarte hun avfallsmottakene i Steinkjer og Verdal jevnlig. All isolasjon i hele huset fant hun på dynga. Reisverk og vindsperre ble kjøpt nytt. Onkels gamle garasjetak i blikk havnet på taket hos henne. Noe fant også veien til badet. Utvendig kledning består av flere typer materialer, blant annet vannfast finér, kjøpt nytt. Andre materialer er fått og funnet. Trappa ble bygget av pappa, og vinduene ble kjøpt på Finn.no.

- De har stått på en hytte i Lillehammer. De kom hit ved hjelp av Nimber, varetransportens Uber. Passende nok på en Tesla, smiler Sivertsen.

Tåler femten minus

Inne har hun kledd vegger og tak med diverse treverk, parkett, og laminat. Alt fra dynga. På gulvet ligger det laminat og vinyl, også andre folks søppel. Malingen har hun stort sett fått av venner og bekjente, skvetter hensatt her og der i garasjer og boder. Trappa opp til soveværelset er selvbygd, og fungerer også som lagringsplass for alle kjolene hennes, klappstoler, og propanovn. Brukt oppvaskbenk- og kum har hun fått. Kjøkkenhyllene har hun snekret selv, og det meste av kjøkkenredskapene har fått plass i selvsydde lommer på et forheng.

- Det er en ubeskrivelig deilig følelse å kunne sitte i sitt eget verk, sier hun.

Verdensborgeren har bodd i huset i en drøy måned. Det gjenstår å ferdigstille dusjen, og noe estetisk småtteri på utsiden. Allerede har huset fått sin ilddåp, med temperaturer ned mot femten blå på gradestokken.

Prosjekt: Utenfor ytterdøren ønsker Sivertsen å etablere en liten vinterhage. Det hindrer nedbør og vind fra å banke på døra. Foto: LENA KNUTLI

- Da kjørte jeg på med vifteovn og panelovn, og klarte å få temperaturen opp til atten grader inne. Det går bra det, men det bør være litt varmere. Da fant jeg ut at jeg må skaffe meg en effektiv propanovn. Uansett temperatur ute, så er det kaldest ved gulvet. Da er det bare å krype opp på hemsen der det alltid er varmt, sier Sivertsen.

Ikke Norsk Standard

Det lille huset på hengeren har innlagt strøm, men ingen tv er å spore. Internett har hun heller ikke. Hun klarer seg med 4G på telefonen. Internett finnes på biblioteket. Grunnen der huset står, leier hun. Hun har unngått mange regler og forskrifter ved å bygge på denne måten.

- Dette huset hadde aldri blitt godkjent som bolig dersom det hadde stått på bakken. Ettersom det står på en tilhenger, slipper jeg å forholde meg til en rekke forskrifter. Huset er naturlig nok ikke bygget med universell utforming, og med ti centimeter isolasjon i både gulv, tak, og vegger, ville ikke det vært nok, sier Sivertsen.

Hun har ikke angret et sekund på at hun bygde selv og bor som hun gjør. Hun har ofte besøk, mange er nysgjerrige. Steinkjerbaserte byggkonsulenter har berømmet initiativet hennes. Hun er glad for at hun er en del av en positiv trend for miljøet, og at andre kan få inspirasjon fra henne.

- Jeg tror ikke at dagens byggestandarder er bra for hverken naturen eller mennesker, sier hun.

Hele huset foruten tilhengeren kostet henne under 40 000 kroner, interiør inkludert.

Gjenbruk: Knaggrekken har hun laget selv. Knottene er kjøpt. Skohyllene er kjærestens gamle roseklatrere. Foto: LENA KNUTLI

Skepsis og lærdom

Før hun startet byggingen bodde hun på hybel i sentrum. Det var mye fnising og himling med øynene da hun fortalte folk om planene sine. Hun møtte motstand fra flere hold, også i nære relasjoner. De fleste var skeptiske.

- Jeg møtte armer i kors, de hadde ikke troa på prosjektet. Nå har de fleste pipene fått en annen lyd. For eksempel pappa var veldig skeptisk til å begynne med, men etter hvert myknet han opp og har hjulpet meg mye. Samtidig ble jeg veldig overrasket over andre mennesker jeg møtte underveis, som har vært veldig positive og nysgjerrige, sier hun.

Her finner du flere saker om design, interiør og arkitektur

Sivertsen har lært sine lekser underveis. Den første var at absolutt alt henger sammen i et bygg. At en liten skrue på feil plass kunne forplante et problem videre i prosessen og ende opp som et hårrivende irritasjonsmoment. Grundighet er alfa omega.

- På et dypere plan var den største lærdommen å innse at jeg ikke klarer absolutt alt selv. Jeg har måttet bite i meg en del ting, og tatt imot hjelp, sier hun.

Søtt først: Huset kunne i teorien vært mer arealeffektivt med funkistak. Det var aldri aktuelt. – Jeg ville ha saltak fordi det er søtere. Og når jeg bygger mitt eget hus, da skal det være søtt, smiler Sivertsen. Foto: lena knutli

Sivertsen skriver for øyeblikket på en bok. I tillegg skal hun starte en frilanskarriere hvor hun introduserer mindfullness på arbeidsplasser i regionen.

- I en travel verden har alle godt av en pause. En slags lunsjpause for sjelen. Målet er at arbeidstakerne skal blir mer effektive og fokuserte på jobb, og roligere som menneske, forteller hun.

De bør leve mer i nuet. Slik hun gjør, i det lille huset på tilhengeren, fem minutter fra allfarvei, nord i Trøndelag.