Det går ikke en dag uten at Fabrice Nicolino tenker på sine kamerater og kolleger, Charb, Wolinski, Elsa og de andre. Han bærer selv alvorlige mén etter terrorangrepet 7. januar 2015, da han ble hardt såret av kulene fra brødrene Saïd og Chérif Kouachis kalasjnikovgeværer. Han er fortsatt redd, og i likhet med de andre overlevende er han skuffet og sint.
- Den dagen ble vi kastet ut i en ny verden med bevæpnede politibetjenter, sikkerhetssluser, pansrede dører, angst og død. Og det lever vi med midt i Paris, under betingelser som ikke gjør ære på den franske republikk, sier Nicolino.
I nummeret som markerte treårsdagen for angrepet, skriver Fabrice Nicolino og flere andre journalister om tiden etter angrepet og om livene sine i et Frankrike som siden har lært å leve med terrorismen. Ånden fra den store demonstrasjonen 11. januar 2015, da over en million mennesker i Paris bar plakater og klistremerker med innskriften «Je suis Charlie» i solidaritet med bladet og til støtte for demokratiet, er likevel svekket.
I januar 2016 erklærte 71 prosent av de spurte i en måling at de var «en Charlie». I dag er tallet 61 prosent, noe som fortsatt er høyt, lyder det i en kommentar til undersøkelsen fra statsviter Frédéric Daby ved instituttet IFOP. Kretsen rundt Charlie Hebdo konstaterer likevel at stemningen og tidsånden har forandret seg i de tre årene som har gått.
- For tre år siden virket det innlysende at en avis kunne utnytte ytringsfriheten uten å bli møtt med hindringer. Det er mindre innlysende i dag, mener Amine El Khatmi.
Han er leder for organisasjonen Printemps Républicain, som i likhet med Charlie Hebdo jevnlig blir beskyldt for antimuslimske holdninger.
Clooney var Charlie
Bitterheten var et gjennomgående tema i nummeret som markerer treårsdagen for tragedien. I et bunkerslignende redaksjonslokale, der sikkerhetsutgiftene er estimert til 15 millioner kroner året, lever medarbeiderne under døgnkontinuerlig bevoktning av sikkerhetsvakter.
- Mange av dem viser seg sjeldent ute, og flere av dem har ikke lyst til å ytre seg offentlig, sa Charlie Hebdos personalsjef Marika Bret under et møte i anledning treårsdagen, organisert av en rekke organisasjoner og personligheter som fortsatt støtter magasinet iherdig.
- Tegnere og journalister konsentrerer seg om jobbene sine. Det er vanskelig å bevege seg rundt med sikkerhetsvakter, og de føler noen ganger at det er lettere å uttrykke forståelse for IS og terrorister enn å bekjempe dem, sa et familiemedlem under møtet.
Det er ikke kun det politiske klimaet som har endret seg. Vi er i dag langt unna forsikringene fra dagene etter angrepet om at hele nasjonen ville beskytte de overlevende og avisen, som få uker i forkant av terroraksjonen kjempet med stadig fallende opplagstall og en katastrofal økonomi.
Det snudde fra den ene dagen til den andre. Det første nummeret etter drapene på bladets redaksjonsmedlemmer, hvorav flere var kjente kulturpersonligheter med tegnerne Georges Wolinski og Charb i spissen, ble solgt i over sju millioner eksemplarer, og i februar 2015 nådde antallet abonnenter 260 000, mens 120 000 eksemplarer ble solgt i løssalg. Blant abonnentene var Arnold Schwarzenegger og George Clooney, og bladet lanserte også en tysk utgave, som nå blir nedlagt.
I dag er antallet abonnenter 50 000, og løssalget ligger på mellom 50 000 og 60 000 ifølge opplysninger fra sjefredaktør Laurent Sourisseau i tv-programmet «On n’est pas couché». Før 7. januar 2015 lå det totale antallet salg på rundt 40 000 eksemplarer. På kort sikt er ikke avisens eksistens truet. Samtidig skriver Riss, som er sjefredaktørens kunstnernavn, i en bitter lederartikkel i siste nummer om de økonomiske kostnadene ved å leve under konstante trusler.
- Er det normalt at en avis som utgis i et demokratisk land skal finansiere overvåkningen av lokalene sine og journalistene som jobber der med et beløp som tilsvarer litt over hver solgte avis?
Riss viser til at magasinet selv betaler for vaktene som er utplassert i og utenfor bladets lokaler, samtidig som Charlie Hebdo selv har finansiert de strenge sikkerhetsforanstaltningene inne i bygningen hvor redaksjonen nå holder til. Politiet sørger for journalistenes sikkerhet utenfor redaksjonen.
Regningen er på mellom 9,7 og 14,2 millioner kroner i året, noe som får Riss til å skrive:
- Ytringsfriheten er blitt et luksusprodukt.
Guder i skuddlinjen
Ifølge Riss er opplaget svakt økende. Nå handler det om å stabilisere opplag og økonomi, som har utviklet seg fra et overskudd på 141 millioner kroner i 2016 til drøye 23 millioner kroner i fjor.
Pengene har både vært en velsignelse og en forbannelse for en redaksjon som utad virket som en sammensveiset gjeng av glade provokatører og bråkmakere. De ble imidlertid raskt uenige om fordelingen og bruken av dem. Hvor mye kunne aksjonærene - hvorav to var ansatte i magasinet - beholde? Hvordan skulle fremtidens eierforhold være?
Flere medarbeidere, med tegneren Zineb El Rhazoui i spissen, ønsket at ukemagasinet skulle eies av medarbeiderne, noe andre motsatte seg. Zineb El Rhazoui og tegneren Luz valgte i likhet med flere andre å forlate avisen, noe som medførte nye problemer.
Det er blant annet svært vanskelig å rekruttere nye medarbeidere.
- Mange unge er forståelig nok redde, sa en medarbeider til Politiken for et år siden.
Det har ikke forekommet større uenigheter om den redaksjonelle linjen. Autoriteter av enhver art - enten det gjelder guder, presidenter, rabbinere, imamer eller prester - er fortsatt i den redaksjonelle skuddlinjen. I sin ubønnhørlige kamp mot religiøse grupper som vil påtvinge andre mennesker sine holdninger og spesielle livsstil, føler Charlie Hebdo at de ofte står alene.
LES OM ANGREPET: Ett år siden Charlie Hebdo -angrepet
- Vi tegner, de dreper
I denne verdidebatten havnet Charlie i fjor i konflikt med Edwy Plenel, tidligere sjefredaktør i Le Monde og stifter av den anerkjente og systemkritiske nettavisen Médiapart. Plenel angrep Charlie Hebdo for å stigmatisere muslimer. Charlie Hebdo svarte med å karikaturtegne Plenel, som deretter sammenlignet Charlies forside med en plakat av det tyskvennlige Vichy-regimet, som i 1944 oppfordret innbyggerne til å angi motstandsfolk.
Bak oppgjøret står et spørsmål som deler mye av den franske og europeiske opinionen: Har man rett til å kritisere islam og muslimer uten å bli anklaget for rasisme? Og er deler av venstrefløyen i virkeligheten «islamfascistenes» nyttige idioter?
For kretsen rundt Charlie Hebdo er saken klar.
- Vi tegner og skriver, mens de andre dreper og lemlester, slik tegneren Zineb El Rhazoui uttrykker det i avisen Le Figaro.
Ifølge henne er problemet at visse kretser - i deres iver etter å «forsvare muslimene» - svikter både demokratiet og det store flertallet av moderate muslimer.
- Den islamistiske fascismen har mange tilhengere i Frankrike.
Striden var så voldsom at den tidligere sosialistiske statsministeren Manuel Valls kastet seg inn i debatten på Charlie Hebdos side, mens avisen Le Monde på lederplass oppfordret alle til å besinne seg.
Samtidig veltet dødstruslene mot tegnerne inn, noe som ikke overrasket sjefredaktør Riss.
- Vi får dessverre flere og flere, konstaterte han tørt.
Tegner for livet
- Angrepet på Charlie, hvor jeg hadde venner og gode kolleger blant de drepte, endret ingenting ved min måte å tegne på.
Tegneren Plantu fra den franske avisen Le Monde ga klar beskjed da han i 2006, året etter at Jyllands-Posten hadde trykket sine tolv Muhammed-tegninger, selv tegnet profeten, en blyant formet som en minaret og tegneren selv i form av hånden som holdt blyanten. Over tegningen sto den samme setningen gjentatt igjen og igjen: «Jeg kan ikke tegne Muhammed, jeg kan ikke tegne Muhammed, jeg kan ikke…»
- Det var min måte å uttrykke støtte til mine danske venner på. Da jeg så at imamer utstedte fatwaer mot de danske tegnerne, at de var i livsfare og måtte leve i et helvete med livvakter, forsto jeg at verden hadde forandret seg, sier Plantu, som sammen med FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan, har tatt initiativ til forbundet Cartoonists for Peace.
Politiken møtte ham for tre uker siden under et arrangement i anledning treårsdagen for terrorangrepet på ukeavisen Charlie Hebdo, og Plantu - hvis tegninger opptrer flere ganger i uken på forsiden av den verdenskjente avisen - er pessimist.
- I disse årene er et tankepoliti i ferd med å bli etablert overalt, også i våre land. Skjult eller åpenlys sensur griper om seg, og vi ser massevis av eksempler på selvsensur. Men det er kun én ting å gjøre: fortsette å tegne, gå til streken og noen ganger over den. Ellers står demokratiet og ytringsfriheten i fare.
LES OGSÅ: Charlie Hebdo er tilbake
Begynte i Danmark
Selv vil han fortsettes å tegne for livet, så å si.
- Vi hadde sett det komme med truslene mot de danske tegnerne. Men det har hatt konsekvenser for privatlivet mitt, konstaterte han, uten å nevne at han blir fulgt av livvakter.
Tankepolitiet har gode vilkår med internett, mener han.
- For 20 år siden satt vi i hvert vårt hjørne og tegnet eller skrev. I dag er en dansk eller fransk tegning tilgjengelig like raskt i Beirut og Pakistan som i København eller Paris. Den blir sett av mennesker som ikke kjenner sammenhengen, som ikke forstår symbolikken, og som ofte blir manipulert, sier han.
Plantu ser en økt tendens til sensur, og en tegner eller journalist kan på et øyeblikk bli offer for en kampanje.
- Hvis du lager en tegning om situasjonen i Gaza, blir du beskyldt for å være antisemitt. Og en tegning om religiøs fanatisme utløser anklager mot deg for å hate muslimer. Det slutter aldri. Jeg ble stilt for retten for en tegning av pave Benedikt. Jeg vant for øvrig saken.
Plantu opptrer ofte på skoler i innvandrerstrøk, hvor myter og konspirasjonsteorier florerer. Det er for eksempel en utbredt myte at det var den israelske etterretningstjenesten Mossad - ikke det franske politiet - som uskadeliggjorde Mohamed Merah, som i 2012 drepte tre jødiske barn, læreren deres og tre soldater i de franske byene Montauban og Toulouse.
- Man hører de mest utrolige ting, sier Plantu, som flere ganger har besøkt skoler i bydelen Molenbeek i Brussel, hvor flere av terroristene fra Paris-angrepene i november 2015 stammer fra.
- Det er kun én ting å gjøre, og det er å skape dialog, prøve å bygge bruer. En avistegners liv er annet og mer enn å tegne skisser på et stykke papir.
