Hodet sa ja, men magen vrengte seg.
Sveinung Sundli hadde flere ganger forsøkt å få ham tilbake til Gåte. Men denne gangen, på vårparten i fjor, var det alvor.
- Jeg har aldri gått så langt i å prøve å overkjøre magefølelsen!
Magnus Børmark sitter, tidvis ligger, i en lilla sofa i andre etasje på Kimen kulturhus i Stjørdal.
Et bein over det andre, to bein oppi sofaen, to bein på gulvet. Atten år gammel ble han kjent som den hyperenergiske og spinnville Gåte-gitaristen. Den gang med mørk sminke rundt øynene, slips og hvit skjorte - eller nettinggenser. Sort, blått, grønt, bleket hår. Et stort glis. Blid, alltid blid. Den litt annerledes gutten som skulle få enorm suksess, Spellemannspris og fanbrev i postkassa. Som skulle få flere tøffe hendelser i fanget senere i livet.
Nå er han 35, har gitt ut plater og turnert med bandet 22 i England og spilt for 3000 festivaldeltagere i Japan. Han komponerer teatermusikk og planlegger soloutgivelse på trøndersk i løpet av året.
Først skal han gjøre unna 35 konserter med Gåte. Fredag denne uken: Svalbard. Neste uke: Utsolgte konserter i Bergen, Oslo, Trondheim. En fjern tanke bare for et halvår siden, da han fortsatt befant seg i et tåkelandskap etter at storebror Daniel brått ble syk og døde i januar.
- En del av meg syntes Gåte-gjenforening var litt kult, også. Jeg hadde jo vært med på å skape Gåte back in the days, og nå kunne vi spille store konserter igjen. Jeg ble med på et par øvinger, men kjente at det ikke stemte. Så utfordret jeg meg selv, sa ja. Men magefølelsen bare NEEEEEI.
Han nærmest roper det ut mens han vrir seg i sofaen.
- Da ble jeg så fysisk dårlig. Gikk rett i kjelleren, langt inn i meg sjøl. Jeg hadde hatt det tungt etter at brorsan døde, så det ble en saus av alt, med sterke følelsesmessige reaksjoner. Dette funker ikke, tenkte jeg.
Dagen etter ga Magnus Børmark Gåte et endelig nei.
Denne gangen mente han alvor.
Full klaff
Men så står han her likevel, en torsdag ettermiddag i Kimen kulturhus i Stjørdal.
I sitt ess, med plekter i munnen, den grønne elgitaren rundt halsen og hodet fullt av musikk, teknologi og koblinger. Gunnhild Sundlis mektige stemme fyller den store, tomme konsertsalen som de siste to ukene har fungert som øvingslokale for folkrockbandet. Gjenforent, med Magnus på laget.
Bak et nedpusset piano står en tralle med tretten bjørkestammer som snart skal dekoreres og plasseres rundt på scenen. En haug kvister ligger på gulvet, foran Sveinung og fela. Bak trommesettet sitter Jon Even Schärer, mens Magnus sin bestekompis og bandkollega i 22, Mats Paulsen, fikler med bassgitaren. Først da Mats ble med på laget, snudde Magnus.
Nå står han og tråkker på pedaler og tester «Hallgeir», et intrikat system bestående av et par pc-er og noen effektpedaler han har designet og koblet sammen, slik at den kan ta imot og sende signaler fra instrumentene til alle i bandet.
- Ingen band har så mye elektronikk som Magnus, ler Sveinung.
Første gang de møttes, pælmet Sveinung en dritings Magnus hodestups ut fra en privatfest på Fannrem. Andre gang de møttes, jammet de sammen. Magnus imponerte med de rare lydene han kunne presse ut ved hjelp av effektpedalene sine («De kan bli helt vrrrrrrrr og skrus skikkelig til, demonstrerer han mens det strømmer rare lyder ut av ham»). Og vips, så var han Gåte-gitarist, uten å eie en eneste gitar.
Klokken nærmer seg 16 når dagens øving er unnagjort. Magnus foreslår for Mats at de kan møtes klokka sju morgenen etter. De blir enige om åtte. Selv sto han opp halv seks i firemannsboligen på Singsaker denne morgenen. Den beste tiden på døgnet, sier han, «rett fra drømmeriket, der alt er mulig». Han gjorde noen yogaøvelser før han satte kurs mot Stjørdal i svigerforeldrenes sorte SUV.
- Det var et lurt trekk å gå til Mats da du sa nei?
- Sveinung gir seg ikke. Vi har begge ganske sterke personligheter, og det er en klassisk historie at det kan føre til klinsj. Men jeg synes det er en større seier å greie å samarbeide med noen man kan være uenige med.
- Er dere ofte uenige?
- Nei, vi er gode venner, men Sveinung har et annet uttrykk, valør, farge, energi. Da Mats kom inn i gruppedynamikken ble han en rolig... ikke lynavleder, men han er en rolig person som kjenner oss alle fra før. Da kjente jeg at alt klaffet. Da kommer alt det bra med Sveinung fram, med meg fram, med Gunnhild fram. Det var herlig å kjenne på, alt det på grunn av Mats!
Han slår begeistret ut med hendene.
Ikke helt A4
Magnus Børmark smilte da han ble født, sier moren, og mener det bokstavelig talt. Oppveksten i Bergsbakken på Singsaker var preget av musikk. Morfar var pianist i turnforeningen og spilte ofte på ulike arrangement. Mor og far fôret sønnene med Beatles, Pink Floyd, funk og hip hop. I kjelleren sto et trommesett guttene kunne gyve løs på. Han lærte å spille piano av storebror Daniel. Da han gikk over til gitar, fulgte Magnus etter. Mye musikk og mye kjærlighet, i en familie som ikke var helt A4.
Daniel hadde en afrikansk far, men Magnus sin far tok ansvar for ham fra første stund. Magnus hadde verdens snilleste pappa, som tok dem med på fjellturer, presenterte ham for ny musikk, som omsorgsfullt kjørte, hentet og stilte opp. Men han husker også en far som var trist, som strevde. Magnus var tre år da foreldrene ble skilt. I programmet «Jul i P2» i desember fortalte han om da han var fire år og skulle bo hos faren mens moren, hennes kjæreste og Daniel skulle besøke hans far i Tanzania. Her forteller Magnus at faren etter hvert sluttet å gå på jobb og levere ham i barnehagen, at faren sov mye, på sofaen, på stuegulvet. Magnus var fire år gammel og trodde til slutt at pappa var død. Han husker at han laget cornflakes til seg selv til middag i flere dager, før en nabo hørte at han skrek, og tok affære.
Han har unnlatt å fortelle om det i media tidligere. Men det føltes bra å fortelle det slik, på radio, med sine egne ord.
- Mye av problemet var at han ikke klarte å snakke om ting, fordi det var så skamfullt. Jeg elsker faren min, og det er viktig å snakke om at han også var alkoholiker. Hvis ikke tegner man et ufullstendig bilde av ham. Og det er alltid noe med alle, sier Magnus.
Han har sunket ned i en brun skinnsofa innerst på Krambua i Trondheim. Vi har kjørt fra Stjørdal for å hente musikkutstyr i byen, satt av en lydmann på veien, og tatt en tur oppom studioet hans over musikkforretningen 4sound. Nå sitter han med en vegetar-nachos og farris foran seg. Han ville dele historien om faren, «også av hensyn til andre mødre og fedre der ute som drikker og skammer seg».
- De vet at de svikter ungene sine, og drikker kanskje mer på grunn av det. Kanskje kan noen av dem få høre at «Hei, det går bra. Ungene dine skjønner at det ikke er så lett».
Da mamma og hennes nye mann flyttet til Oslo, ble Magnus med.
Det skulle bli et tøft halvår.
Verst å ikke ha venner
Oslo. Ny ungdomsskole.
Det ble gradvis verre. Han husker at han stakk en femtilapp til en av dem som plaget ham, for å få være i fred. De kalte ham tjukk, lubben, sa han hadde innoverbryst. Truet med juling. Flere ganger ble han pisket med våte håndklær i dusjen etter gymtimen.
- Men det verste var å ikke ha venner, å ikke få være en av gjengen.
Etter skoletid var han bare hjemme, planla hva han skulle spise og hvilke tv-programmer han skulle se. Flere ganger sa han til moren at han skulle ut og treffe venner, forsvant ut døren og hang for seg selv, hørte på musikk.
Han ville ikke uroe henne.
Hun gjennomskuet ham.
Da moren en dag foreslo at han kunne flytte opp til faren, som hadde det bedre og var etablert med ny familie, rant tårene til slutt. Det var ikke noe han heller ville. Få dager senere var han tilbake i Trondheim, omgitt av venner og aktiv i tre forskjellige band.
Etter hvert tiltok farens problemer.
- Jeg husker jeg hadde en bandøving med en kompis og viste ham lageret til faren min i kjelleren da vi skulle stjele drikkevarer. Jeg ville få en eller annen bekreftelse: Er det her greit, liksom, sier Magnus.
Han gikk i andre klasse på videregående da det ringte på en kveld. Utenfor sto presten. Faren, som hadde vært savnet i flere dager, var blitt funnet på et jorde, der han hadde sovnet fredelig inn.
- Det var en kristelig bisettelse, og pappa var ikke kristen. Jeg husker så godt at ordene til presten ikke betød noen ting. Jeg gråt ikke.
Så strømmet «Morning has broken» ut av anlegget. Øyeblikket skulle bli avgjørende for hans forhold til musikk.
- Da bare kom det, sier han.
Kroppsspråket er mer dempet nå. Han forteller rolig, uten filter. Ærlig er et ord flere venner trekker frem når de skal beskrive ham.
Farens bortgang sendte ham ut på en årelang søken, etter noe han ikke visste hva var.
Energiballer gjennom lufta
Over natten fikk han en voldsom dreining mot det spirituelle. En eksistensiell oppvåkning, kaller han det selv.
- En periode av livet mitt har det vært meg og førti-femti år gamle damer, ler han.
Magnus har sittet i ring og holdt hender, sendt energiballer gjennom lufta, fordypet seg i energi, krystaller og deltatt i kurs om
kanalisering av ikke-fysiske identiteter.
- Det høres litt speisa ut?
- Det er jo det. Men jeg har alltid vært åpen for alt. For meg er det ikke så viktig om det er sant eller ikke. Det handler mer om jeg blir stimulert, om det trigger noe. Så lenge det gjør det, er det kult!
Han sitter tilbakelent, fremoverlent, lener seg litt mot siden. Sier han har sluttet å søke nå, blitt mett av det. Begynt å leve i stedet.
- Slutt å søk! Begynn å lev, flirer han med tilgjort stemme.
- Ja, det er noe med det.
Da Gåte ble oppløst i 2005, ble Magnus grønn: Grønt hår, grønn mat, grønt rom hjemme. Begynte å jobbe på Persilleriet, som var i en oppstartsfase i byen.
Han er ferdig med den grønne perioden nå, ble mett av den, også. Omtrent på samme tid fikk han fot for trening.
Snart kjørte aerobicinstruktør Børmark treningstimer med Rammstein og Prodigy på full guffe på High Energy. For et kick!
- Trening er for meg mye av det samme som å feste: Det handler om å få et rush gjennom kroppen!
Det hender han trener tre ganger om dagen: yoga på morgenen, squash på formiddagen, styrke på kvelden.
All in.
Det aller fineste
Mari Haugen Smistad ble jordingen han trengte. De møttes gjennom musikkmiljøet. Hun var søskenbarnet til en venninne av ham. Han var forelsket i henne i to år, og fornøyd med bare å være det. Da hun en kveld spurte hva som skjedde med dem, ble han helt satt ut og skygget banen.
- Jeg var bare så superfornøyd med at jeg var forelska i henne, at det var irrelevant å bli sammen med henne, prøver han å forklare.
Han tok til fornuft den vinteren i 2012, og siden har det vært dem. Nå deler de en firepart på Singsaker med urtehage og fuglekasse.
- Nei, det var bare det fineste som har skjedd meg! For å si det sånn, etter at vi ble sammen, var det ikke så farlig om jeg hadde en gammel Nokia eller en Iphone. Da skjønte jeg hvor ufri jeg selv hadde gjort meg selv, ler han.
Magnus sverget til gamle Nokia-telefoner og holdt seg unna det han så på som energitappende smarttelefoner.
Etter å ha møtt Mari senket han skuldrene, fant ut at han måtte lære å akseptere samtiden sin. Mellomnavnet Robot, som han hadde søkt om og fått tillatelse til å ta noen år tidligere, droppet han også.
Og så tok han endelig førerkortet.
En hvit limousin full av øl
26. november 2001. Nittenårsdagen hans. Magnus står opp, tar på seg «et par speisa briller og en bra outfit». Denne dagen bestemmer han seg for å forsvinne til Finland og feire bursdagen alene der. I Midtbyen treffer han tilfeldigvis på Mats og Sveinung, som også hiver seg med.
Men på Kilroy-kontoret ombestemmer Magnus seg, poenget var jo at han skulle forsvinne alene. De endte med å bestille en hvit limousin som de fylte med ølkasser og kjentfolk før de satte kursen mot Bergstaden hotell i Røros.
Der leide de en suite, fylte badekaret med øl, og lot det stå til. Tidenes fest! En helt vanlig mandag.
Det var den perioden han kunne drikke fra morgen til kveld, men på konsertene var - og er - han klinkende edru der han hopper, klatrer, kneler og kaster seg rundt. Totalt hemningsløs, og dønn skjerpa.
- Konsertopptredener er jo en vill tilstand å være i. Hvorfor skal jeg bedøve meg for det? Der kjennes rus som en bedøvelse, det føles ufritt. Hvis jeg føler at jeg flyter på en sky gjennom rommet under en konsert, vil jeg vite at det skjedde fordi jeg faktisk følte det så sterkt, ikke fordi jeg hadde røyket en tjukk en og drukket to blanke. Virkeligheten har jeg hele tiden villet utforske selv.
- Hva har historien med faren din gjort med ditt forhold til alkohol?
- Jeg visste at folk fulgte med meg litt på grunn av det, så i starten ble det viktig å finne min egen grense. I en periode kjørte jeg bare på, jeg ville ikke gå rundt og være redd for å ha arvet alkoholikergener. Jeg drakk i en tillit til meg selv på at jeg har min grense og mitt vesen, også da jeg kjente mye av de samme disposisjonene og årsakene til å drikke mye, som det å like å være beruset, like at virkeligheten forandrer seg. Så ble jeg mett av det på et tidspunkt.
I den heteste Gåte-perioden (før Facebook-tidsalderen) var det fanbrev i postkassa og telefonoppringninger fra fnisende ungdommer på fest i helgene.
- Hvordan opplevdes dét for en som var blitt mobbet før?
- Jeg har prøvd å gjøre noe ut av det, gi de som tar kontakt kred tilbake. Jeg er bare ekstremt takknemlig for muligheten til å stå på en scene og spille musikk. Det er selvfølgelig flott å bli sett, men å bli sett opp til er ikke noe jeg «feeder» på.
Han blir ivrig, ordene kommer ut som en foss og han legger ut om 22-plata «You are creating» som nettopp handler om det at lytteren er en aktiv medskaper i prosessen med å oppleve musikken, kunsten. At det er i dette samspillet musikken skjer, at lytteren er like verdifull som artisten.
Det siste året
Ett år er gått siden Daniel døde.
Den fem år eldre storebroren, kjent kulturprofil og utelivsgründer i Trondheim, har alltid vært Magnus sitt forbilde. Kjekk og mørk, kul og med en rytme lillebroren alltid misunte ham. Som barn laget de sketsjer og musikk og performance som de opptrådte med foran mor, far, naboer og venner. De spilte i The Børmark Brothers sammen, og jammet litt til og fra i senere år.
Daniel passet alltid på Magnus, ga ham cd-er som åpnet verden for ham, som de kommuniserte gjennom.
Julaften 2016 var brødrene samlet hos mamma Sidsel. Daniel kom rett fra spillejobber landet rundt med MGP Jr-bandet, og var i elendig form, men ville ikke til sykehuset. I romjula fikk han diagnosen: en aggressiv og sjelden krefttype.
17 dager etter julaften døde han.
- Jeg har jo opplevd å miste faren min før, så på én måte var jeg forberedt.
Uansett hva han følte nå, sa Magnus til de rundt seg, måtte det være greit. Om han var sint, irritabel, gråt, ikke gråt, hva han pratet om, ikke pratet om. Moren har lært ham å være åpen om følelsene sine, ikke stenge det vonde inne.
- Det finnes ingen riktig måte å sørge på, sier han.
- Men det tok faktisk et halvår før det kicket inn, sier Magnus.
Det skjedde da han og Mari kom hjem fra en ferie i Italia i fjor sommer. For første gang gledet ikke Magnus seg spesielt til å komme hjem fra en ferie. Mari var opptatt med spel, selv hadde han ingen jobber å gå løs på. Ingen penger. Ingen prosjekter. Han unnskylder seg og sier at det høres klisjéaktig ut, men sier hverdagene faktisk kjentes grå og tunge. Som om han ikke fikk til å bestemme seg for om han ville være her eller ikke.
- Var du deprimert?
- Jeg vet ikke, men det ble en ekstrem nedadgående spiral der jeg tenkte sykt negative tanker om meg selv, sier han lett.
- Jeg greier ofte å bruke kreativiteten min til å se helheten i ting, løfte blikket og gå for det jeg kjenner er rett. Men nå våknet jeg hver morgen gjennomsyret av en dårlig følelse, med en uro i magen.
Han endret rutiner. Startet hver morgen med å gå lange turer mens han leste mursteinen «Infinite Jest» av David Foster Wallace. Begynte å dra i studioet i Fjordgata, der han satt og skrev tekster på trøndersk. I studio manglet han «både gnist og mojo, det kom bare mørkt drit ut», sier han, men han fortsatte å jobbe. Plutselig en dag hadde det gått seks timer hvor hele Magnus, med hode, kropp, sjel og sinn, bare hadde vært opptatt av et gitarparti eller en låt i seks timer. Det hadde løsnet.
Magnus på trøndersk
Nå satser han på å gi ut et soloalbum i løpet av året.
- Jeg tenkte at jeg har en stemme på trøndersk. Den viser et annet aspekt av meg, som de nær meg kjenner godt. Det er han litt mer joviale fyren, men også han litt mer lei seg fyren.
Magnus Børmark er mest kjent for en elektrisk energi, positivitet og et stort glis.
- Folk sier: Det er så lett for deg, du som er så positiv! Men jeg har jo hatt det mye tungt opp gjennom. Det er noe som heter «As above so below». Jeg tror ikke du kan være mer positiv enn du klarer å være negativ. Hehe, jeg må ta meg i å ikke bli fornærma hvis folk sier jeg er positiv!
Et par uker er gått siden han landet etter turen til Tanzania. Den første julen uten Daniel valgte Mari, Magnus, moren, lillesøsteren og lillebroren å tilbringe i Dar Es Salaam, med Daniels far og søster. De dro på safari, hang på stranda, var nær hverandre - følte seg nær Daniel. Og de fikk et utested til å gå av skaftet da de hev seg med på jammingen en kveld i den afrikanske storbyen.
- Lillebroren min tok bassen, jeg tok keyboardet og hele lokalet bare «wæææææ» og DET KOKTE, utbryter han entusiastisk.
Soloprosjektet ligger der. Bandet 22 har fortsatt album de skal gi ut. Gåte-konsertene står i kø. De har allerede begynt å skrive nye låter.
- Ting kan bli bedre av å ha vært dårlig, sier han.
- Jeg sa nei til Gåte, og så kom de tilbake med Mats. Da ble det enda bedre, smiler Magnus Børmark, før han setter seg i bilen og kjører de tretti kilometerne tilbake til Stjørdal for å jobbe utover natten.
3T-Hilde, Ap-Tore, H2-Henki og To rom og kjøkken-Roar: Her kan du lese flere Ukeadressa-portretter.