Det begynner å dra seg til mot OL. Og jeg skal innrømme at jeg gleder meg. Jeg føler jeg har formen inne. Og fortsatt gjenstår det noen dager jeg kan bruke til de siste forberedelsene. Sjekke sendeplanen på tv og plukke ut godbitene. Kategorisere dem etter viktighet: «må se», «bør se» og «trenger ikke se». Jeg høres kanskje ut som en sportsidiot, men det vil jeg bestemt avvise.
Riktignok var jeg fotballidiot en gang i tiden. Jeg kunne for eksempel stå opp lenge før småfuglene på en fridag for å få med meg Sverige-Russland direkte på svensk tv under VM i 1994. Så satt jeg der og humret for meg selv da den ellers så fåmælte kommentatoren Arne Hegerfors brølte av full hals gjennom tv-skjermen. «Det är nästan straff. Det ÄR straff. Straff till Ryssland. Go’morron, Sverige!» En strek i regninga var det selvfølgelig at Thomas Brolin og Martin Dahlin snudde kampen og sørget for at Sverige slo russerne 3-1 til slutt.
Kanskje burde jeg skjønt det allerede da. At jeg er verken sports- eller fotballidiot, men at jeg helt enkelt bare er idiot. For jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg klarer bare ikke å unne Sverige noen som helst suksess på idrettsarenaen. Det går bare ikke. La meg ta et ferskt eksempel. Da de norske håndballjentene ble klare for VM-finalen rett før jul, gikk alle og håpet at Sverige skulle bli finalemotstander. Det ville bety nordisk drømmefinale og mulighet for norsk revansje etter det forsmedelige tapet for Sverige tidligere i mesterskapet. Men jeg klarte rett og slett ikke å holde med Sverige i semifinalen mot Frankrike. Jeg prøvde, men kroppen lystret ikke. Frykten for at Norge skulle tape en eventuell finale mot Sverige ble for stor. Skuffelsen da Norge tapte finalen for Frankrike, ristet jeg av meg i løpet av minutter. Jeg var bare lettet over at det tross alt ikke var svenskene som løp rundt på parketten og jublet. Med andre ord: idiot, ikke sportsidiot.
Jeg kan irritere meg grenseløst om Calle Halfvarsson snyter Didrik Tønset for sjetteplassen i et hvilket som helst verdenscuprenn. Det hjelper liksom ikke at Johannes Høsflot Klæbo vant det samme rennet med god margin. Og for virkelig å illustrere hvor dypt det stikker: I begynnelsen av januar gledet skiskyttermiljøet seg over at Sverige tok sin første verdenscupseier på herrestafett siden 2009. Verdenscup. Stafett. Ni år. Ikke akkurat verdens viktigste begivenhet, med andre ord. Men jeg kjente på en grenseløs irritasjon. Det hadde vært bedre om Frankrike hadde vunnet etter at Martin Fourcade hadde gått alle etappene.
Derfor kan OL være en påkjenning også for den som ikke er sportsidiot. Jeg er bekymret for Stina Nilssons spurtegenskaper, men stoler på Maiken Caspersen Falla. Jeg frykter Charlotte Kalla, men håper Marit Bjørgen vinner i tide. Men jeg vet ikke om jeg kan stole på de norske hockeygutta. Der setter jeg min lit til at Canada sparer oss for fornedrelsen fra Lillehammer i 1994, da Sverige vant 25 gullmedaljer den siste dagen. Slik tenker en idiot. Men foreløpig er jeg ved godt mot.