Vi står foran en garasjeport på tidlig 1990-tall. Det er sommer, vi har på oss solbriller og poserer med tynne ben og sandaler. Jeg har sett det tusen ganger. Likevel: Om jeg skal beskrive bildet, kan jeg ikke huske hvilke farger solbrillene har, hvor utsnittet stopper eller hvor mye av asfalten som er med på bildet. Uklarheten skyldes nok at jeg ser på bildet med et slags sentimentalt blikk. Jeg fokuserer på de kjente portretterte, og ikke på portrettet. For utenforstående er nok bildet heller uinteressant.

Her ser vi en mann, sittende i en båt på land. Det er et sterkt bilde, med store kontraster: hvit båt, sort mark, fra lys til mørk himmel. Mannens sterke profil mot horisontlinjen i landskapet, som et bindeledd mellom jord og himmel. Det er som om mannen siger inn i en mørk tåke. På himmelen ses et halvsirkelformet lysglimt, som kanskje bare er rusk på filmen. Likevel gir dette enda en spennende fasett til fotografiet.

Bildet er godt komponert, godt sett av fotografen. Og denne lille båten - halvt på land, halvt i vann - med den røslige karen, vekker interesse, også hos folk som ikke kjenner ham.

Bildet heter «Ivar i båten». Det er kunstnerens onkel. Farens bror. Bildet er hentet ut av familiealbumet, avfotografert, deretter overført til et trykk som er to meter langt, tilført en tittel og signert som et kunstverk. Det er nå blitt til kunstneren Helga Bus portrett av onkelen.

Kunstneren kjenner mannen på bildet, hun har i hvert fall et nært slektskap til mannen. Fotografen er hennes far. Bildet har befunnet seg sammen med hundrevis av andre fotografier som må ha påkalt en personlig interesse, et sentimentalt blikk. Men hun har sett forbi den portretterte, sett forbi sin egen tilknytning, og sett Bildet! Dette enkeltstående bildemotivets overføringsverdi. Bildekunstneren har sett at det har en bredere appell som bilde, dette er et bilde som vil vekke interesse også hos folk som ikke kjenner den portretterte.

Å finne noe, signere det og stille det ut er også et kunstnerisk grep. Her har kunstneren gått inn i og etterprøvd sitt eget familiealbum med et estetisk blikk. Plukket ut dette bestemte bildet og blåst det opp. Man kan si at hun har «tatt et bilde». Ut av familiealbumet og inn i kunsten.

Her kan du lese flere av Gustav Borgersens betraktninger om kunsten i Trondheim