Duncan Edwards hadde nettopp fylt lungene med luft da fotografen trykket ned utløserknappen. Det er derfor den store brystkassen til Duncan virker så enorm på den femti meter lange og bortimot ti meter høye fasadeduken som har vært spent opp langs hovedinngangen på Old Trafford.
Dette er det siste bildet som ble tatt av «Busby Babes», oppkalt etter manageren, Matt Busby, som overlevde. Det er tatt kvelden før laget ble revet i filler ved enden av rullebanen på flyplassen i München etter mellomlanding. Du kan formelig se hvor ivrig Duncan Edwards er på at kampen mot Røde Stjerne skal blåses i gang. Det var iskaldt i Beograd, og på bildet virker de andre spillerne like utålmodige som Duncan.
«Varmt eller kaldt, tidlig eller sent, de var nesten umulige å stagge, de kunne knapt stå i ro og vente på noe som helst. Det måtte skje noe hele tiden. De var som unger», sa Matt Busby senere.
«De var jo bare unger», føyde han til.
Kampen i Beograd hadde endt 3-3, og med 2-1 fra hjemmekampen var Manchester United klar for semifinalen i europacupen. Det var ikke bare smått sensasjonelt, det var hinsides alt man kunne forestille seg av et så ungt lag.
De unge døde
Denne helgen er det tid for markering igjen på mektige Old Trafford. I salgsbodene vil selgerne ha hentet fram T-skjorter med motiver av unge menn med 50-tallssveis. Duncan Edward selger like hett som Paul Pogba. Kapteinen fra 1958, Roger Byrne, er mer populær enn Romelu Lukaku, Eddie Colman like ettertraktet som Marcus Rashford. Når Huddersfield kommer på besøk lørdag, er det minneseremoni utenfor stadion, ett minutts stillhet før avspark, og hele den røde delen av Manchester vil være preget av at det er gått seksti år siden flytragedien.
- Alt vi gjør denne sesongen, gjør vi for å hedre minnene til de som døde, sa sir Alex Ferguson for ti år siden da femtiårsmarkeringen nærmet seg. Og bildet er ikke annerledes nå enn i 2008, ifølge den pensjonerte legenden.
- «Busby Babes» er selve historien om denne klubben og hvorfor vi ble det vi ble, sa han nylig.
En utbombet by
Da Duncan Edwards kom til Old Trafford like før jul i 1952, hadde Matt Busby så smått begynt å sette sammen det som skulle bli det mest ungdommelige og virile laget England noensinne hadde sett. Han hadde hørt rykter om Duncans talent flere år tidligere, om gutten som brukte å løpe de to kilometerne til skolen hver morgen mens han sparket en ball foran seg. I Manchester hadde Duncan blitt spleiset med andre jevnaldrende. De var blitt innlosjert i respektable pensjonater i nærheten av Old Trafford. Fru Watson i Birch Avenue, like nedenfor stadion, var en konservativ, streng og rettferdig vertinne, personlig godkjent av Matt Busby og deretter akseptert i tur og orden av guttenes mødre.
Det var nådeløse leggerutiner og frokost servert på minuttet, halv åtte, hverdag som helg. Duncan var 16 år, andre hadde rukket å bli 20, men de samme reglene gjaldt for alle. Også for Mark Jones, som ble en slags farsfigur for de yngste. Han var bare 19 år, men han røkte pipe.
- Manchester United var allerede en stor klubb etter datidens forhold. Andre klubber hadde likevel bedre rammebetingelser - et ord som i og for seg ikke eksisterte i vokabularet den gang, men likevel - de hadde mer å by på enn United, forteller forfatteren Gordon Burn.
Han skrev boken «Best and Edwards» for noen år siden, om klubbens historie i spennet mellom tragedien i München og den endelige erobringen av Europa, med et helt nytt lag, ti år senere.
De eldre spillerne som kom til United fra andre klubber ble sjokkert over forholdene på Old Trafford, som ennå var under gjenreisning etter at tyske bomber hadde jevnet stadion med jorden under krigen. Det var ikke stort bedre stelt på treningsfeltet The Cliff, dit spillerne - både a-lagspillerne og rekruttene - brukte å dra med den vanlige rutebussen. Den hadde avgang fra sentrum én gang i timen. Av og til var det så fullt om bord at spillerne måtte stå i midtgangen og holde seg fast.
- I garderoben lå treningstøyet spredt utover på benkene, stive av størknet leire. De ble vasket én gang i uken. De fleste sokkene var hullete. Etterpå var det fellesbad, opptil 40 spillere samtidig. Vannet de satt i ble svart før det var gått to minutter.
Gledet seg til Sverige
Slik ble guttene som skulle utgjøre «Busby Babes», så å si klebret til hverandre med hud og hår. Duncan Edwards fikk sin United-debut i april 1953. I Beograd, snaue fem år senere, sto han oppført med 195 A-kamper for United. 21-åringen hadde allerede rukket 18 landskamper for England, den siste som kaptein, og sammen med Roger Byrne, Tommy Taylor og Eddie Colman så han fram til VM-sluttspillet i Sverige til sommeren. Mange som hadde sett det unge United-laget, hadde begynt å snakke om England som en favoritt til VM-tittelen.
Hjemreisen fra Beograd hadde startet tidlig på morgenen torsdag 6. februar. Flyet var en chartret tomotors maskin, en Elizabethan Airliner, som United hadde brukt på turer til kontinentet tidligere i sesongen. Reisefølget på 44 besto av 21 spillere og ledere, elleve journalister, seks sivile passasjerer pluss mannskapet på seks.
Innflyvningen til München, der det skulle fylles drivstoff, hadde vært urolig. Det snødde tett i Sør-Tyskland, og flere av passasjerene grudde seg til den siste etappen.
- På vei inn i flyet bestemte jeg meg for å finne et sete lenger fram. Jeg følte meg ikke bekvem bak i flykroppen, der jeg hadde sittet på den første etappen, fortalte journalisten Frank Taylor senere. 26 år gamle Bill Foulkes, som mange år senere skulle komme til å trene Steinkjer, Lillestrøm og Viking i Norge, hadde gjort det samme valget som Taylor.
Endestasjonen
Da flyet skulle lette, begynte plutselig trykknålen å vippe, og de to kapteinene besluttet å avbryte take-off. De takset tilbake til startpunktet og gjorde et nytt forsøk, men det samme skjedde igjen. Uroen hadde begynt å spre seg nedover seteradene.
Passasjerene fikk varme seg i avgangshallen, men etter en snau halvtime ble det gitt beskjed om at de kunne gå om bord igjen. Klar til ny avgang.
Tom Curry, trener og reiseleder, sto ved utgangsdøra og sørget for at etternølerne fikk slept bena med seg:
- Kom igjen, Geoff, kom igjen Roger. Duncan. Eddie. Billy. Det er ingen av oss som ønsker å bli igjen her i München, er det vel?
- Nei da, forsikret de, og fant plassene sine aller bakerst i flykroppen.
Frank Taylor og Bill Foulkes, som begge satt med ryggen til cockpiten - slik var disse maskinene innredet - skjønte begge at noe var fullstendig galt også i det tredje forsøket på å lette. Flyet mistet plutselig fart, og like før det skulle ta av på den glatte rullebanen, braste det inn i et hus som lå i forlengelsen av flystripen. Maskinen ble kastet rundt, knakk i to, og den bakerste delen av flykroppen traff en bensintank ved enden av rullebanen og tok fyr.
Inferno av flammer
Bill Foulkes hadde vaklet ut av det halve vraket og til et inferno av flammer. Sykebilene gikk i skytteltrafikk mellom flyplassen og Isar-hospitalet, der legene jobbet desperat med pasientene som ble brakt inn. Neste dag ble Foulkes og keeperen Harry Gregg vist inn på et rom der fem av lagkameratene lå. Duncan Edwards og Johnny Berry lå bevisstløse på et annet rom, Matt Busby på et tredje.
- Hvor er resten? spurte Bill Foulkes pleierskene.
- Det er ingen flere, svarte hun.
De var døde alle sammen, revet bort på et kort øyeblikk. Tommy Taylor, Roger Byrne, Eddie Colman, piperøykeren og farsfiguren Mark Jones, Geoffrey Bent, Liam Whelan og David Pegg.
To uker senere døde også Duncan Edwards av skadene. Da hadde Manchester og resten av England så vidt begynt å forsone seg med den ufattelige tragedien, de fleste begravelsene var unnagjort. Men det åttende dødsbudskapet rammet med ufattelig kraft.
Bobby Charlton var året yngre enn Duncan Edwards, men de hadde kommet omtrent samtidig til Manchester United og straks blitt bestevenner. At de to ikke satt ved siden av hverandre i ulykkesmaskinen, framsto for mange som en gåte.
I de seksti årene som er gått, har Bobby Charlton personlig benyttet enhver anledning til å holde liv i minnene om 1958-laget, og spesielt i minnet om vennen Duncan Edwards.
- Jeg har sett på det som en livsoppgave å forsøke å tegne et sannferdig bilde av Duncan for alle dem som ikke fikk oppleve ham, sier mannen som av mange betraktes som den største nålevende United-personligheten.
- Det har vært mange gode spillere innom United. George Best var god. Dennis Law. Jeg var vel ikke helt borte, jeg heller. Vi hadde våre sterke sider, men bare Duncan hadde alt.
Skyldfølelsen
I de første årene etter ulykken snakket de overlevende aldri med hverandre om ulykken, har de fortalt. De snakket med familie og venner om det som hadde skjedd, men i garderoben var ulykken tabu.
- Skyldfølelse. Skyldkomplekser. Hvorfor de - og ikke vi? Det var vel det som lå i bunn, det var det som plaget oss. Og det plager meg fortsatt, sier Bobby Charlton.
Da Matt Busby omsider ble utskrevet fra sykehuset, flere uker etter ulykken, måtte han bygge et nytt lag på restene - bokstavelig talt - av det han hadde hatt. En ny generasjon unge spillere ble hentet inn, blant dem George Best fra Belfast. Og ti år senere, i 1968, vant Manchester United europacupen for aller første gang etter å ha slått Benfica 4-1 på Wembley.
På banketten etterpå savnet man én mann, playmakeren og tomålsscoreren Bobby Charlton.
- Bobby har bedt om å få være i fred på rommet sitt i kveld og minnes alle dem som ikke fikk være med så langt som hit. Han ber om forståelse for det, sa fru Norma.
Selv George Best skal ha bøyd hodet i respekt for Bobby den kvelden, mintes de som satt langs det festdekkede bordet, der ingen sa et ord.
En uskyldig tid
Når «Busby Babes» fortsatt minnes seks tiår etterpå, sier det noe om hvilken kraft det mytiske og folkloristiske har. Mytene og legendene lever, og kanskje ligger det et lite opprør i denne dyrkingen av et lag fra 1950-tallet også?
Den gang spillerne på Manchester United tjente omtrent det samme som tilskuerne. De kom fra de samme gruvebyene, de samme slitne østkantdelene av storbyene. En billett på Old Trafford kostet det samme som to pinter med øl.
På lørdagene skrapte United-spillerne sammen det de hadde igjen av ukepenger, og gikk på offentlige dansetilstelninger i Oxford Road i Manchester. I 1957, året før tragedien, tjente Roger Byrne 744 pund i året, det samme som en industriarbeider. På 21-årsdagen sin, fire måneder før han døde, kjøpte Duncan Edwards sitt første transportmiddel, en pent brukt racersykkel.
Duncan Edwards tohjuling mot Jaguarene til dagens spillere. Roger Byrnes lommerusk mot Alexis Sanchez’ angivelige fem millioner kroner – i ukelønn! Og Old Trafford anno 1958: De 50 000 tilskuerne, antagelig uten så mye som ett eneste unntak, snakket kav Manchester-dialekt. Old Trafford i 2018: Det er flere nordmenn og japanere på tribunene enn det er lokale til stede fra bydelen Salford, der Eddie Colman vokste opp. Uskyldens 50-tall - pudret med glemselens maskara, bevares - mot markedsliberalismens tidsalder i det 21. århundre.
Byens store sønn
På torget i den slitne småbyen Dudley utenfor Birmingham løfter Duncan Edwards skuddfoten og sikter seg inn på slottet i enden av markedsplassen. Dette er så å si hjertet av det britene kaller «The Black County», og ironien er utilsiktet, men treffende: Her er det langt mellom de oppløftende synsinntrykkene, og for seksti år siden var det mørke midt på dagen, om vi skal tro byens eldre innbyggere. Arbeidsledigheten var høy, fattigdommen betydelig, men ut av dette hullet smatt Duncan Edwards. Læreren hans på barneskolen hadde veddet en flaske whisky med kameratene sine om at Duncan en gang kom til å spille på landslaget.
Duncan kunne havnet i Wolverhampton, noen kilometer lenger nedi gata. Det var dit folk fra Dudley dro når de skulle på fotballkamp. Wolves var blant de mektigste klubbene i England på denne tida, akkurat som West Bromwich et par kvartaler bortenfor. Inne i storbyen Birmingham holdt både Aston Villa og Birmingham City til, men Duncan hadde alltid ønsket seg til Manchester United.
Og i Dudley har de visst å ta vare på sin største sønn. To glassmalerier i St. Francis-kirken er viet Duncans minne, og på kirkegården utenfor Dudley ligger det alltid friske blomster på Duncan Edwards gravsten, der inskripsjonen oppsummer alt.
«A Day of Memory, Sad to Recall. Without Farewell, He Left Us All.»
Kilder:
Gordon Burn: «Best and Edwards» (Faber and Faber, 2006)
Max Arthur: «The Busby Babes» (Mainstream, 1998)
Frank Taylor: «The day a team died» (Souvenir Press, 1983)
