Enric Marco (96) var Spanias mest kjente overlevende fra de tyske konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Han var en beundret deportado. Han var mannen som spilte sjakk med døden og vant. I tiårene etterpå så han det som sin plikt å dra rundt og holdt foredrag og møte skoleklasser, for at ingen skulle glemme, og for at historien ikke skulle gjenta seg. Det var i det minste en god historie, og nå er den egentlige historien om ham blitt fortalt i en bok av Javier Cercas, en av Spanias mest anerkjente forfattere og journalister.

Som overlevende fra konsentrasjonsleiren Flossenbürg var den energiske og initiativrike Enric Marco et naturlig valg til stillingen som leder for Amical de Mauthausen - foreningen for spanske overlevende fra Nazi-Tysklands konsentrasjonsleirer. Han hadde en cv som var som skreddersydd for det nye livet i det demokratiske Spania som hurtig vant frem etter Francos død i 1975.

Etter en heroisk innsats i den spanske borgerkrigen (1936-39) hadde den unge anarkisten måttet flykte til Frankrike. Der var han fortsatt da tyskerne noen måneder senere invaderte landet. Enric Marco fra Barcelona ble raskt en del av motstandskampen, før han ble fanget av Gestapo og sendt til konsentrasjonsleiren Flossenbürg. Da han kom hjem som en av få overlevende i 1945, innledet den ukuelige Marco en minst like farlig tilværelse som innbitt motstander av det fascistiske Franco- regimet i Spania.

Etter Francos død ble Marco, med sine forrykende oratoriske evner, i 1978 formann i det tidligere så mektige anarkistiske fagforbundet, C.N.T. Samme år publiserte han sine memoarer under tittelen «Minner fra helvete». Det var derfor kun logisk at Enric Marco i 2001 mottok æresutnevnelsen Creu de Sant Jordi fra de katalanske selvstyremyndighetene.

Det var kun ett eneste lite problem med Enric Marcos livslange heroiske innsats. Alt sammen var diktet opp. Marco var ikke engang hans riktige etternavn, han het Enric Batlle. Det falske navnet skulle likevel vise seg å være en bagatell sammenlignet med alle de andre løgnene.

Franco: General Franco inntok Barcelona i mars 1939, og borgerkrigen i Spania var over.

Fiksjon og virkelighet

Den fascinerende historien om hvordan en halvgammel bilmekaniker med gode taleevner kunne føre hele den spanske nasjonen bak lyset, fortelles av forfatter Javies Cercas i boka «El Impostor». Boka har vunnet den britiske litteraturprisen

Pen Award etter at den ble oversatt til engelsk. Cercas er en av Spanias mest respekterte forfattere og journalister, og i boka gjør han langt mer enn kun å utforske og gjenfortelle en usedvanlig god historie. Ikke så altfor lenge etter kjempeskandalen da Enric Marco ble avslørt i 2005, vurderte Cercas å skrive om den. Hans gode venn, nobelprisvinneren i litteratur, Mario Vargas Llosa, mente at det var helt opplagt at Cercas burde skrive historien, men han vegret seg.

Cercas foretrakk fiksjon. Enric Marco-historiens ugjennomskuelige blanding av fiksjon og virkelighet virket på én og samme tid avstøtende og tiltrekkende på Cercas, som om Marcos liv var en løgnaktig roman. Da Cercas endelig skrev boka ble den en pertentlig avsløring av Marcos oppspinn og påfunn, basert på mange timer med intervjuer av Marco, som nå lever som en utstøtt sammen med sin tredje kone.

«The Impostor» har samtidig blitt mange andre ting. Det er en selvkritisk, skrivefilosofisk refleksjon over forholdet mellom fiksjon og sannhet, og ikke minst et psykologisk avslørende portrett av det moderne Spania, som både forklarer hvorfor bedrageriet var så vellykket og hvorfor raseriet blant folk ble så enormt da alt ble avslørt.

Det var den relativt ukjente historikeren Benito Bermejo som først rev teppet vekk under bena på Enric Marco. Bermejo hadde hentet frem beviser for at Marco umulig kunne ha vært i konsentrasjonsleiren Flossenbürg på det tidspunktet han hevdet at han satt der. Avsløringen skjedde rett før Enric Marco i 2005 skulle holde hovedtalen, sammen med den spanske statsministeren, på 50-årsdagen for frigjøringen av 9000 landsmenn fra konsentrasjonsleirene.

Mannen var en juksemaker, av dimensjoner så enorme at det best kan sammenlignes med hvilket sjokk det ville vært for folk i Danmark og Norge om en våre krigshelter var blitt avkledd som noe helt annet.

Avkledd: I tiden som har gått etter avsløringene, har Marco nektet å medgi at det han gjorde egentlig var så galt.

Identitetstyven

Folk var rasende, selv om hovedpersonen selv, Enric Marco, forsøkte å forsvare seg. «Herregud», sa han. Det var jo ikke akkurat slik at han hadde lurt til seg penger fra noen. Han hadde kun jukset til seg en posisjon som talerør for alle de lavmælte ofrene fra konsentrasjonsleirene, de som ikke selv orket eller evnet å snakke sin egen sak. Han sørget rett og slett for at de fikk respekt og oppmerksomhet i et Spania som hadde glemt og oversett dem i mange år, og som fortsatt ville ha lukket øynene for dem, om det ikke hadde vært for ham, mente Marco.

I sine populære og stadig mer detaljerte foredrag i skoler og foreninger hadde Marco gjort en kjempeinnsats for en god sak. Betydde det virkelig noe at talspersonen var en identitetstyv og en historisk parasitt med minst én fot i fiksjonens verden?

Når man leser hva Enric Marco sa og skrev høres det både tvilsomt og påfallende falskt ut. Men det er forskjell på virkelighet og en god roman. Og romanen som Enric Marco omskrev sitt liv til var, med Cercas’ ord, «kitsch-versjonen» av erfaringer fra kz-leirene i Nazi-Tyskland. Som en slags versjon av Roberto Benignis film «Livet er herlig» fra 1997, men uten filmens poeng om fiksjonens forløsende fluktmuligheter.

Når Enric Marco fortalte om hvordan han hadde beholdt sin verdighet i en fortvilt situasjon og hvordan han i Flossenbürg heltemodig hadde satt sitt liv på spill ved å vinne et parti sjakk over en Gestapo-offiser, så var det konsentrasjonsleirlivet som en illustrert klassiker. En historie som han fortalte langt mer medrivende enn de som hadde overlevd på ordentlig kunne prestere med sine skrøpelige, gamle røster. Og mediene kunne ikke få nok av det.

Men hvordan kunne bedraget vedlikeholdes så lenge og gå så langt? Javier Cercas finner flere gode forklaringer. For det første var det tilstrekkelig med sannhet i Enric Marcos historie til at det kunne la seg gjøre å skape en bæredyktig fiksjonsfortelling ut fra fragmentene han satt med.

Ja, Marco hadde vært i Tyskland under krigen, og sittet i tysk fangenskap i Kiel. Men han var i Tyskland som frivillig metallarbeider på Deutsche Werke Werft, for å tjene penger og for å slippe den spanske verneplikten. Han satt aldri i noen konsentrasjonsleir, men i et helt vanlig fengsel, anklaget for høyforræderi etter å ha ytret seg kritisk om nazistene og snakket pent om russerne overfor sine kolleger. Han endte likevel opp med å bli frifunnet for disse anklagene.

Ja, Marco hadde reist til Tyskland gjennom Frankrike med tog, men ikke i en klaustrofobisk krøttervogn på vei til en utryddelsesleir, og slett ikke som arrestert motstandskjemper.

Ja, han deltok i den spanske borgerkrigen, og kjempet på republikansk side i bataljonen av anarkistiske frivillige i den såkalte Durutti-avdelingen. Men han hadde etter alt å dømme vært langt mindre aktiv enn han hadde gitt inntrykk av i årene etterpå.

Nei, han hadde ikke deltatt i den lille, heroiske motstandsbevegelsen U.J.A. etter borgerkrigen, slik han ellers hadde hevdet.

Ja, han hadde blitt fengslet av Franco-regimet, men det var fordi han tidlig på 1950-tallet fortsatt het Eric Bartlle og hadde rotet seg borti prostituerte, fyll, tyveri og løsgjengeri, ikke fordi han var en regimekritiker.

Og så videre og så videre, i en improvisert konstruksjon bestående av små sannheter og store løgner som forvandlet bilmekanikeren fra det lille verkstedet i Barcelona til motstandshelten på

Historiens store scene. Hans opptreden som en myteomspunnet «deportado» var rent oppspinn.

Da han bestemte seg for å lage seg en heroisk fortid, var det ikke tilfeldig at han valgte en liten og såpass ukjent konsentrasjonsleir som Flossenbürg og ikke for eksempel Dachau eller Mauthausen, hvor de fleste spanske fangene satt. Det gjorde risikoen for å bli avslørt mindre. At antallet overlevende ble stadig færre etter hvert som årene gikk, minimerte også risikoen for at potensielle «medfanger» kunne kommme til å avsløre Marcos løgner.

Det kollektive selvbedraget

Først og fremst handlet det ifølge Cercas om at spanjolene ville tro på Enric Marcos temmelig

fantastiske livshistorie. For det var jo en historie mange gjerne skulle ønske at de kunne fortelle om seg selv. Det var ikke nødvendigvis slik at de savnet en fortid som kz-fange, men det å kunne stå opp og si at de hadde ytt litt motstand, var saktens noe mange gjerne skulle gjort i etterkant. At de hadde våget å være litt heroiske i stedet for å resignere etter borgerkrigen, slik mange gjorde, da de lot seg tråkke ned av den fascistiske støvelen i tiår etter tiår.

Og timingen, ikke minst. Javier Cercas ser Enric Marco som personifiseringen av den kollektive hukommelsens kamuflasjeøvelse, som Spania gjennomførte ved overgangen fra diktatur til demokrati. Det på mange måter forbløffende glatte og fredelige overgangsritualet ble gjennomført ved hjelp av en faustisk handel: Bødlene slapp straff, og de gamle makthaverne unngikk et rettsoppgjør. I stedet så man i 1975 fremover og tok spranget inn i en ny tid med politisk frihet, seksuelt og kulturelt frisinn, og ikke minst materiell velstand. I denne situasjonen fikk mange det travelt med å pynte eller kamuflere sin egen fortid. Det var mange som hadde urent rulleblad og som gjerne ville holde disse spøkelsene skjult og glemt. Akkurat som Enric Marco hadde mange et behov for å sminke sin historie om resignasjon og passivitet under det fascistiske regimet. De fleste nøyde seg med noen hvite løgner, mens Enric Marco, derimot, tok det helt ut.

Det er veldig menneskelig å ville fremstå som litt bedre enn man egentlig er. På dette punktet representerte Enric Marco på en måte en hel - eller i hvert fall en halv - nasjons ønsketenkning om seg selv, mener Javier Cercas.

Don Marco

Den nasjonale fiksjonen stikker imidlertid dypere enn som så. Igjen og igjen vender Cercas tilbake til Miguel de Cervantes’ «Don Quijote» fra 1615, som regnes som den første romanen som noensinne har blitt skrevet, og som er Spanias litterære kronjuvel. Det er historien om den fattige Alonso Quijano, som like før sin 50-årsdag reiser seg fra anonymiteten og rir ut i verden som Don Quijote de la Mancha. Med Sancho Panza ved sin side skal han høste udødelig heder og ære, bevæpnet med utrolige fiksjonshistorier.

Også Marco reiste seg fra anonymitetens massegrav omtrent midtveis i livet, da anledningen dukket opp. En bilmekaniker på godt og vel 50 år benyttet seg av et historisk øyeblikks forvirring og stilte seg i spissen for det legendariske anarkistiske fagforbundet da det, som en skygge av seg selv, skulle reise seg fra asken i 1970. Fra denne posisjonen presentere han seg som motstandshelt og kz-fange, som omsider var i stand til å snakke om den tunge fortiden. Enric Marco kunne snakke øret av fanden, ble det sagt, og hadde en enorm energi. En mester i å fortelle det folk gjerne ville høre.

Enric Marco forvandlet sin fortid til en fantastisk skrøne og røverhistorie. Han ble en sann mestertyv med en rekke stjålne identiteter. Og når man lukker Javier Cercas’ tankevekkende bok etter endt lesning, er det et nytt spørsmål som toner frem:

Var fantasten fra fortiden også en budbringer om fremtidens mediesøkende narsissist? Også på dette området var Enric Marco kanskje i virkeligheten en fantast som bare levde ut flertallets fantasi på deres vegne.