Universitetet i Oslo, institutt for kulturstudier og orientalske språk har laget et interaktivt kart over opprinnelsen til de ulike sagn og myter som fra gammelt av finnes i landet vårt.
Spøkelsesjegere hevder de gjorde mystiske funn på rettsmuseet i Trondheim
For Norge er nemlig full av gamle fortellinger og skremselshistorier om troll, vetter, nøkk, hekster, hulder og alskens andre myteomspunnede skapninger som gjennom tidene har skremt både folk og fe.
Solunnkjerringa og trollet i Stadsbygd
Visste du at det på Byneset finnes et sagn om Solunnkjerringa? Ei trollkjerring som lokket folk til å drikke av begeret sitt. Den dag i dag kan du se steinen som Solunnkjerringa ble forvandlet til da hun hørte kirkeklokken en dag for lenge, lenge siden.
Eller hva med historien om mannen som skulle reise til ottesang i en jul og møtte trollet i Stadsbygd?
I Norsk folkeminnesamling ved UiO finnes det en rekke gamle sagn fra hele landet som ble innhentet og skrevet ned både på 1800 og 1900-tallet. Disse er nå samlet i et interaktivt kart som er åpnet for alle.
Nasjonal sjanger - lokal stedfesting
– Sagn er en internasjonal sjanger, men med lokal stedfesting. Sagnene i vår samling handler om overnaturlige vesener, men det som skiller sagnet fra eventyret, er at sagnet utgir seg for å være sant, sier kulturhistoriker Line Esborg til forskning.no.
Kartet er et samarbeide mellom Norsk folkeminnesamling og det svenske søsterarkivet Institutet för språk och folkminnen.
Bare begynnelsen
Så langt er bare noen få sagn kommet på plass, men Esborg sier at det er ment at det skal bygges ut videre i månedene framover. UiO håper også å få hjelp fra publikum.
– Dette er bare første fase i innsamlingen, og vi håper å bygge den ut med flere sagn og mer kunnskap om personene som samlet dem inn. Dersom folk har fortellinger fra sin hjembygd som ikke er med, blir vi veldig glade hvis de tar kontakt med oss.
Har du et sagn eller et eventyr fra stedet der du bor kan du sende en epost til folkeminner@kos.uio.no
Sagnet om Solunnkjerringa
Solunna heter en bratt bakke på vestsiden av Byneshalvøen. Den ligger slik at solen aldri kommer til der, og av det har vel bakken fått sitt navn. Inne i fjellet, omtrent midt i bakken, bodde det før i tiden ei trollkjerring, Solunnkjerringa som hun blev kalt.
Så var det tidlig en juledags morgen engang for lenge siden at kirketjeneren på Løvseth skulde ri til kirken for å gjøre i stand til gudstjenesten. Mens kirketjeneren red opover Solunna, åpnet bergveggen sig plutselig, og ut av revnen kom Solunnkjerringa. Den brunspraglete hesten hoppet skremt til siden, og kirketjeneren korset sig. Men trollkjerringa var blid hun, holdt frem et beger og spurte om karen ikke vilde smake på juleskjenken hennes. Kirketjeneren forstod at det var ugler i mosen, og han skulde nok vare sig for å drikke trollmjød, tenkte han.
Han tok imot begeret, men slo drikken ut av det bak sig og satte sporene i hestebuken. Uheldigvis traff et par dråper baken på hesten, og mer skulde det ikke til for at hårene på baken sviddes av, og kjøttet under blev brent. Solunnkjerringa blev fykende sint over at kirketjeneren forsmådde drikken hennes, og ropte truende efter ham: "Bi, bi, til jeg har fått på meg trillbroka mi!" Dermed sprang hun inn i berget igjen, trakk på sig trillbroka, og likt et hjul rullet hun bortover landeveien i veldig fart efter kirketjeneren. Denne skjønte at det eneste som kunde redde ham nu, var å nå kirken før trollkjerringa, og få ringt med klokkene. Det gjaldt livet for ham. Han jaget på hesten alt han kunde, og det lyktes ham i siste liten å nå kirkedøren; men da var hesten hans også helt segneferdig. Han sprang inn i kirken, grep klokketauget, og så klang kirkeklokkene høit og klart gjennem morgenstillheten. Solunnkjerringa var akkurat kommet på bakketoppen overfor kirken da lyden nådde henne, og som den ekte trollkjerringa hun var, tålte hun ikke den klangen og falt om ved veikanten, forvandlet til en sten.
Og kommer du til i Bynesset, så kan du få se fjellsprekken i Solunna, hvor kjerringa kom ut, og stenen hun blev forvandlet til, som den dag i dag kalles for Solunnkjerringa.