Nylig ble Christine Spiten i trondheimsfirmaet Blueye Robotics å finne på listen over de tretti mest innflytelsesrike unge teknologene i Europa. Og det er på grunn av en drone som med en undervannsteknologi som gir oss mulighet til å utforske havets hemmeligheter.
Hun var bare fire da hun utforsket livet under vann for aller første gang. Det kunne gått riktig ille. Da foreldrene hennes oppdaget at datteren var borte, var håret hennes det eneste som stakk opp over vannet. De fikk dratt henne opp og i trygghet. Men ikke før den lille jenta hadde opplevd fascinasjonen av en ny verden. Stille. Blå. Med andre farger. Siden, som voksen, har hun fortalt om følelsen av trygghet og ro som satte seg i kroppen under denne første opplevelsen under vann.
Nidelven stille
Det har rent mye vann i havet siden den gang. Først og fremst har Christines engasjement ført henne verden rundt, som student, som miljøforkjemper, som gründer. Før hun bokstavelig talt la til kai i Trondheim, hvor hun bor i en seilbåt, og har gründet et teknologiselskap som skal sørge for at deres undervannsdrone skal gi både bedrifter og vanlige mennesker muligheten til å få økt kunnskap og interesse for havets hemmeligheter.
- Jeg har alltid vært veldig nysgjerrig på hva som er under overflaten. Jeg tror det mer eller mindre sitter i ryggmargen, sier hun med et smil.
Hun har nettopp vist vei gjennom et lokale befolket av et par håndfuller unge teknologer fra nesten like mange land oppslukt foran pc- ene sine, svingt innom en kaffemaskin og plukket med seg et dypblått krus med besøkskaffe, før hun har landet i et møterom med panoramautsikt til utløpet av Nidelva. Her, i Transittgata, med elva i front og Dora i ryggen, holder Blueye Robotics til. Og det er herfra Christine skal realisere drømmen om å gi mennesket mulighet til å utforske havets hemmeligheter. Fireåringens fascinasjon slapp aldri taket. Men nå er den blitt starten på et livsløp. Som medgründer av Blueye Robotics skal Christine vise verden vannveien. Og aller helst bidra til å redde et hav som drukner i stadig mer søppel.
- Ved å gi mange muligheten til å se det fantastiske livet under vann, vil interessen og engasjementet for havets betydning øke. For det er jo uunngåelig ikke å bry seg mer om havet etter at du har sett det, sier hun ivrig, og legger til, - og det gir et kjempepotensial for folkeforskning!
Og hun skal gjøre det mulig. Med en smarttelefon plassert i en virtuell dykkermaske koblet til en undervannsdrone som er så hendig at den ikke bare skal være et verktøy for oppdrettere, skipsfart og andre profesjonelle, men fungere som en nyttig utforsker for folk flest.
- Det er jo ikke alle som står med hodet under vann, som jeg gjorde. Mange kjenner ikke havet fra noe annet enn havoverflaten, og tanken er at dette også skal gi kjempemorsomme muligheter for at studenter, familier, barn kan få studere og oppleve havet!
Entusiasmen er boblende. For når de første dronene er ute i markedet over sommeren, kan man spionere på livet i havet helt ned til 150 meter uten å bli våt på føttene.
Men selv lærte Christine havet å kjenne på den gode, gamle måten.
Ved å bli blaut.
Dragningen mot havet
Mens andre kanskje kunne utviklet vannskrekk av å bli halt opp av sjøen etter håret som fireåring, hadde det motsatt virkning på Christine, hun fortsatte å trekke mot vannet.
I likhet med mange andre unger i barndommens Asker entret hun en optimistjolle og begynte å seile allerede som tiåring. Kanskje er hun rett og slett tilgodesett med generelle suksessgener, kanskje var det engasjementet og viljen som gjorde utslaget. I hvert fall rakk hun å hente tittelen som norgesmester i zoom8- jolle før ungdomstiden tok henne.
- Jeg har alltid elsket å være på stranda, surfe og seile på sjøen, forteller hun.
Det var på alle disse turene at hun etter hvert la merke til mer og mer plast i sjøen. Hun bestemte seg for å lære mer om forurensningen i havet, og ikke minst, forstå hvorfor mennesker ikke bryr seg.
- Jeg tror det er mangel på kunnskap og forståelse. Og det kan være Blueyes rolle, å være en brikke som kan gi folk muligheter til å se og oppdage ting med egne øyne.
I sin egen rolle som teknologigründer ser hun mange paralleller til seiling. For, som hun sier, på samme måte som at seiling handler om å beherske og spille på lag med naturkreftene, må man ved en startup også spille på lag med de kreftene som finnes rundt deg for å nå målet.
I begge situasjonene må man kunne stå ved roret og endre kurs dersom noe uventet skulle oppstå. Være rigget for storm.
Dessuten bor hun i en seilbåt.
Livet på Viva Tavaha
Kanskje gjelder det ikke veldig mange, men for noen ganske få kan det å flytte på båt være en del av en helt naturlig utvikling, fra den første optimistjolla, via større båter, helt fram til den store seilturen over Atlanteren med 72- foteren Sea Dragon.
Vi må komme tilbake til Sea Dragon, for ekspedisjonen hadde ganske mye mer for seg enn at hun senere skulle tenke tanken om at «mitt hjem er min båt».
Men først må vi til Trondheim, der hun la til kai.
- Jeg har alltid tenkt at jeg skal seile jorda rundt når jeg blir stor. Og da jeg kom flyttende til Trondheim, hadde jeg bodd på båt i flere uker, stått på vakt aleine, seilt om natten, og sett at livet på båt slett ikke var uoverkommelig. Jeg skulle selge leiligheten fra studietiden på Ås, og jeg hadde ennå ikke kjøpt meg et sted her. Så da ble det en kjempefin mulighet. Så nå bor jeg i vannkanten og jobber ved vannkanten!
Seilbåten hun forelsket seg i, fant hun i Svolvær i Lofoten. En hyggelig eier lot henne bo i båten mens hun kombinerte researchen med toppturer på ski. Og plutselig føltes en 33 fot seilbåt som hjemme. Hun seilte den ned. Den føles fremdeles som hjemme.
Så lenge man innretter seg til et hjem uten dusj, med grytidlig hot yoga, dusj og frokost på 3T de dagene hun er i Trondheim, går det helt glimrende. Og dette året, hvor hun har tilbrakt arbeidsdagene onsdag til fredag på Mesh og nettene tur- retur Oslo på nattoget, (- jeg kjenner NSB- konduktørene på linja ganske godt etter hvert!), rekker hun likevel innom treningssenteret for dusjen. Hverdagen i båt er fin. Og når vinteren slipper taket, er det ingenting i verden som er finere enn å ligge og drive på fjorden med telefonen igjen på land, og ta seg tid. Tid til å tenke helt egne tanker, som ikke bare er satt sammen av «overskrifter» fra andre. Dessuten.
- Båt er en øvelse i å være ryddig og effektiv i plassbruken, for alt må ha en plass. Jeg er heldig å ha litt lagringplass på jobben, hvor jeg kan sette skiustyret og sommerdekkene. Men dykkerutstyret og Sup- brettet har jeg knøvla sammen på båten. Og ellers er det deilig ikke å ha så mye.
Da prins William og Kate var i Norge og jeg var på slottsmiddagen, leide jeg alt av klær, kjole, kåpe, sko. Det er jo helt meningsløst å ha en gallakjole hengende som jeg ikke aner når jeg vil få bruk for igjen, forteller hun, fornøyd med den praktiske og miljøvennlige løsningen.
Dronedronning med kongen til bords
Men altså. Middag på slottet?! Jovisst, Christine Spiten er blitt en person som er grei å trekke fram i mange sammenhenger, så også når gründerhuben Mesh, hennes faste «krybbe» i Oslo gjennom mange år, får royalt besøk. Og gjett hvem som var kong Haralds borddame under slottsmiddagen...
- Jeg satt på et veldig bra bord ja, medgir hun fornøyd. - Kongen er virkelig en utrolig kunnskapsrik og fin person.
Hun er tydeligvis ikke typen som mister bakkekontakten i utrengsmål. Eller jåler seg unødvendig opp for fintfolk. Den romslige ullgenseren som er blitt hennes varemerke, er i dag godt tilpasset vintergufset rundt hjørnet i Transittgata. Men heller ikke om hun foredrar på NHOs årskonferanse, har en Ted talk i Trondheim, eller andre «opptredener», svikter hun morens strikkegensere i ull.
- Her om dagen sa hun faktisk til meg at jeg måtte begynne å bruke noen andre gensere. «Du går jo i den samme genseren hele tiden, det ser jo litt rart ut!»
Men ullgenserne har fulgt henne hele veien fra barndommen, sammen med miljøengasjementet. Og hun lever som hun tenker. Har med seg trebestikk og sugerør av glass, keepcup med lokk og fruktnett.
- En kompis sa engang at han ikke hadde blitt forundret om jeg bare bodde i et kamskjell. Hehe.
Plasten i havet kommer i hvert fall ikke fra henne. Ikke overforbruket på kloden heller. Ei heller overdrevent medieforbruk, hun har verken tv eller radio på båten, men er satt opp med wifi, så om det skulle røyne på, kan hun logge seg på og se en film. Men det har visst ennå ikke skjedd i år.
- Det er alltid et eller annet som skal gjøres. Og når jeg kobler av, vil jeg heller tilbringe tiden ute. Eller lese en bok.
- Jeg har hørt at Arne Næss er din store inspirator?
- Ja. Han var nysgjerrig, hadde den barnlige tilnærmingen til naturen. Det ligger også til grunn for Blueye.
I sitt lille båtbibliotek har hun noen bøker av den gamle kjempen. Samt «Den gamle mannen og havet» av Hemingway. Og selvfølgelig Havboka til Morten Strøksnes.
- Jeg leste den da vi seilte båten ned fra Lofoten. Da seilte vi jo over Vestfjorden, der de i boka leter etter Håkjerringa. Forbi Bodø gråt jeg hele veien, da leste jeg om den hvalen som hadde for høy frekvens, så den ikke finner flokken sin og er dømt til et liv i ensomhet i flere hundre år, sier hun. Må nesten smile litt av seg selv.
Master med mening
Miljøbevisst idealist. Teknologisk nytenkende. Målrettet gründer som vil bidra til å redde havet. Medlem i Explorers club. Det er ikke småtteri for en 27- åring. Men ingenting av dette har kommet rekende på ei fjøl. Helt fra hun stabbet rundt i en hage med høner og kompostbinge i Høn i Asker, ble superflink elev på Steinerskolen, til hun gikk ut av videregående med et vitnemål som ga henne alle muligheter for veien videre, har Christine vært konsekvent i sine valg.
Det ble industriell økonomi på universitetet i Ås, med fokus på fornybar energi. Der startet hun en egen studentforening for kvinner, ble leder for Tekna, startet Master med mening. Internshipene i miljøovervåking i Statoil og Kongsberggruppen var hennes første møte med undervannsdroner, noen store beist. Sommeren etter jobbet hun i Greenpeace.
- Det var vel egentlig litt studentspionasje. Men man er nødt til å jobbe på tvers og sammen, kan ikke stå på barrikadene og skrike, sier hun med et smil. Så la hun opp sitt eget studieløp, i tillegg til Indøk. Det ble gründerskolen i San Fransisco, fire måneder med Internasjonalt entreprenørskap på University of California Berkeley. Internship hos en bedrift som utviklet byggesett for små droner. Tok det med seg hjem, satt på gründerhuben Mesh i Oslo og arrangerte undervannsekspedisjoner og workshops i dronebygging.
- Piuuuh, du må ha utrolig stor kapasitet…!
- Ja, jeg vet ikke hvor jeg tok alle timene fra, men man har så utrolig stor frihet som student. Og alt er gøy! Jeg har aldri telt timer, men det går jo i ett fra jeg står opp til jeg legger meg.
World wide with a mission
Hun ler, nesten litt unnskyldende i ullgenseren. Langt lyst hår under en stor ullue. Hadde man ikke visst bedre, kunne hun gått for å være en av disse kule globetrotterne som reiser verden rundt og lever livet på et surfebrett eller hengende i en fjellvegg. Og jo – hun er en ekte globetrotter. Men når hun reiser til Great Barrier Reef i Australia, Dar es Salaam, Brasil eller Senegal, er det ikke med dykkerdrakt og snorkel under armen. Men en undervannsdrone. En som gjør skikkelig samfunnsnytte for seg.
Bruksbehovet fikk hun vist i det som ble masteroppgaven, datert 2015. Vi må sveipe fort forbi feltarbeidet på ødelagte korallrev i Bahia i Brasil og likeså turen til Dar es Salaam, hvor de lokale fiskerne fisker med dynamitt og ødelegger både korallrevene og på sikt sine egne fremtidsutsikter.
Men om man virkelig skal forstå rekkevidden av Christines engasjement, kan man nesten ikke la atlanterhavsseilasen med Sea Dragon seile sin egen sjø.
Mitt skip er lastet med
14 kvinner «with a mission» er om bord i det som er en ekspedisjon i miljøforskningens tjeneste. Forskere, leger, formidlere, kunstnere skal undersøke sammenhengen mellom marin forsøpling og helse. Men 2015 er et innholdsrikt år, før avreise blir det klart at også Blueye Robotics skal bli en realitet dette året. Og midt i oppstarten skulle en av fire gründere stikke til sjøs i fem uker. Det var ikke noe hun gledet seg til å fortelle de andre tre.
- Men jeg tenkte at det måtte være mulig å kombinere. Ekspedisjonen skulle undersøke marin forsøpling, og 70 prosent av all plasten i havet synker til bunns. Og vi satt med et verktøy som gjør at vi kan se hva som finnes der nede på bunnen.
Det ble Blueyes første store milepæl, for prototypen måtte være klar før Sea Dragon la fra kai i Senegal. De rakk det akkurat.
Christines undervannsdrone ble et kjærkomment verktøy på Sea Dragons miljøekspedisjon.
- Den første dronen var større og hadde voldsomme kameraer. Jeg satt en hel dag på DHL- kontoret i Senegal og forhandlet for å få frigitt batteriet, minnes hun om den første turen med en Blueye- drone i bagasjen. Det som til slutt overbeviste tollerne, var youtube- klipp av korallrev og undervannsfilmer.
- De kunne ikke tro at det kunne se sånn ut under overflaten, de kunne ikke svømme og ante ikke at det finnes koraller og dyr under vann, at det er farger!
Til slutt fikk hun ut batteriet. Og hun fikk testet ut at forskernes reaksjon, at dronen var noe de kunne bruke. Det ble en nyttig tur, hvor nye kontakter ble knyttet, før turen gikk tilbake til Europa og rett til klimatoppmøtet i Paris. Så først kom hun hjem til Trondheim.
Vannveien til verden
Trondheim har vært basen for det hele, helt siden den dagen i 2015 da hun gikk om bord i forskningsskipet Gunnerus - som stadig er ute i oppdrag og nettopp nå har passert forbi panoramavinduene – for første gang å møte de som skulle bli medgründerne hennes i Blueye Robotics.
- Jeg skjønte den gangen at skulle jeg komme videre, måtte jeg til Trondheim, så jeg inviterte meg selv opp, forteller hun.
Da hadde Erik Dyrkoren allerede vunnet en pris for beste forretningsidé, en sverm av små undervannsdroner som kunne operere autonomt rundt og gjøre operasjoner, og han hadde kontakt med Erik Hauganes investorgruppe.
Så møttes de da, hun kom med sin drone, de kom med sin. Og da det viste seg at dronene var basert på samme innmat, slo de seg like godt sammen. Drøyt to år senere er de blitt 20 stykker. Med produksjonsstart i Polen i disse dager og 6- 700 forhåndsbestillinger på blokka, ser hun det ikke som urealistisk at de vil være dobbelt så mange på slutten av året.
Blueyes fremtid ser slett ikke verst ut, er alt hun foreløpig vil si om økonomien, påpeker at miljøengasjementet fremdeles er rettesnoren.
- Ja, det er nok en form for kompass. Jeg føler at den bølgen vokser og blir større og større når det handler om engasjementet rundt havet. Det står på agendaen til regjering og kongehus, og ikke bare i Norge, men over hele verden. Og det er jo fantastisk!
Tar hun fram krystallkula, ser hun bare nye muligheter, flere produkter som kommer i ulike størrelser til ulike formål.
Her kan du lese mer om Blueye Robics og undervannsdronen
- Jeg kommer aldri til å gå lei av havet. Tenk, bare i fjor oppdaget de 1600 nye arter! Og vi vet jo at vi vet så forferdelig lite.
Når Christine Spiten havner på dypt vann, er hun ikke til å stoppe.
hilde.ostmoe@adresseavisen.no